Utgave: 1/2021
Du er berre eit lite blad
Ruth Lillegraven (f. 1978) debuterte med Store stygge dikt i 2005, og er en av de tydeligste stemmene i norsk samtidslyrikk. Det gjelder helt konkret, fordi har man hørt Lillegraven lese sine dikt, så klinger stemmen hennes med selv når man leser diktene stille for seg selv. Mange av dere har sikkert opplevd lignende med forfattere dere har hørt lese, enten i levende live eller i opptak. Selv har jeg det slik med mange, særlig lyrikere. Det gjelder en Olav H. Hauge, en Torgeir Schejrven – og ikke minst en Jan Erik Vold. En slik opplevelse av stillelesning, en opplevelse av samklang, forsterker følelsen av nerve og nærvær i diktene. Samtidig er Ruth Lillegraven en tydelig stemme, fordi hun skriver betydelige dikt, har mottatt flere prestisjetunge priser, deltatt på litteraturfestivaler og bokbad. Diktene har også nådd ut til mange utenfor den harde kjernen av diktlesere, fordi hun skriver direkte og tilgjengelig uten å forenkle eller bli platt.
I langdiktet Dette er andre dagar (2020) finnes det også mengder av nerve og nærvær, og en dikterisk stemme som snakker direkte til oss lesere og direkte til våre felles erfaringer. Dette diktet snakker nok mer til oss enn vanlig for samtidslyrikk, fordi det er en direkte kommentar til vår egen samtid – nesten i sanntid, det er skrevet i perioden mars til mai 2020. Dessverre er det plass til bare noen utdrag av prologen til langdiktet her, men jeg håper det er en smakebit som gir mersmak. For oss alle ble våren 2020 helt andre dager enn vi forventet og var vant til, og når dette skrives er det ikke over. Vi lever fortsatt i andre dager. Diktet til Lillegraven vil leve videre etter at disse dagene også blir nye og andre dager. De vil i framtiden hjelpe oss å huske og forstå hvordan livet i Norge fortonte seg under pandemien, og spesielt under den første nedstengingen.
Men diktet har verdi og betydning her og nå. Det finnes trøst i at noen setter ord på og gir stemme til dette vi alle har opplevd sammen, men som likevel traff oss så hardt som individer. Dette er ikke en fjern krise som kun treffer noen få langt fra oss. Men det finnes trøst i å være en blant mange, som Lillegraven skriver: «du er berre eit lite blad / eit lite blad på / det store treet». Treet står der og knytter oss til fortiden, og ikke minst til naturen. Dermed er vi ved kjernen til hva god litteratur bør være, mener jeg, den skal fortelle oss om oss selv så vi kjenner oss igjen, men den skal også minne oss om at tilværelsen er mye større en oss selv. Både i tid og rom.
Nyheter på nett, tv og i aviser kan oppdatere oss på antall smittede, karanteneregler, munnbind og skjenkestopp. Men de kan ikke bringe oss nærmere hverandre på den måten skjønnlitteraturen kan. Nyhetsoppdateringer kan ikke minne oss på at naturen finnes og at historien finnes. «men grunnen finst / og treet, menneskeætta / finst, står med røtene / djupt nede i bakken», står det i diktet – og forteller oss at vi alle er forbundet med hverandre, naturen og historien. Det finnes kontinuitet og det finnes fortid. Da må vi også kunne tro på at det finnes et fellesskap og en framtid, langt utover disse dagene.
Dette er andre dagar
det er færre
fly, båtar og bilar
færre overfylte tog
i india, mindre røyk
frå fabrikkpipene
i kina
[…]
overalt ser dei teikningar
av den taggete kula som
har heimsøkt landet
og kloden
me lagar mat
og vaskar opp
prøver å jobbe
lærer bort ting
me ikkje kan
for slik
lyder statens ord
ikkje dra på hytta
jobben eller puben
ta instruksar ta ansvar
halde avstand halde fred
[…]
me lengtar etter
ein dag igjen å vere
mange og seine på fest
å stå ved ein kjøkkenbenk
varme og yre, klirre glas
og kysse kinn
[…]
blada heng
i sterke små stilkar
dei blafrar og snur seg
vender nervetrådane
mot kvarandre
og så høyrer dei orda
dei som blir kviskra frå
trestamma og frå grunnen
du er berre eit lite blad
eit lite blad på
det store treet
© Ruth Lillegraven (2020)