– En redaktørplakat har kjempestor betydning for uavhengigheten

– En avisredaktør legger til rette for debatt i de redaksjonelle artiklene. Men også i debattspalter. For Dagen er det kjempeviktig. Det har blitt viktigere i pressen nå enn før på grunn av det digitale. Debattrommet er blitt enda mye større. Nå kan en debattredaktør ikke bare sitte og vente på at debattinnleggene skal komme inn. En må aktivt ut og verve, se hva slags debatter det er som går. Er det noen som skriver noe på Facebook som en kan spørre om å få bruke, og sette mer fart på? Det vil jeg tro en kan ha noe å lære av på bibliotekområdet også: Å se hva slags debatter som går der ute og hvordan en kan kanalisere dem inn.

– Burde det lages en redaktørplakat for biblioteksjefer?

– Å ha en redaktørplakat har kjempestor betydning for uavhengigheten, for da har en noe å vise til. Hvis det er folk som ønsker å påvirke på en utillatelig måte, så har en noe å slå i bordet med. Det er viktig å verne om uavhengigheten for ulike debattarenaer. Presse er noe annet enn bibliotek, men i den grad en plakat kan hjelpe å verne om uavhengigheten, så har jeg sans for det. En er sårbar, spesielt når det handler om pengesekken og styringssignaler og slike ting. Med redaktørplakat vet et styre og eiere at det er en grense en ikke trår over.

– Kunne bibliotekene brukt elementer fra Vær varsom-plakaten?

– Det er en del punkter i Vær varsom-plakaten som handler om debatter, og de kunne kanskje vært aktuelt. Det med kildebredde og det med å ha rom for ulike synspunkt, samt å gi folk anledning til å forsvare seg når de blir utsatt for angrep eller sterke påstander. Vær varsom-plakaten er skreddersydd for presse og er ikke bare lett å overføre til andre arenaer, men noen av prinsippene og tenkningen kunne være bra for andre også. En kunne ha en forkortet og bearbeidet versjon.

– Biblioteket skal være en nøytral arena.

– Ja, her er en forskjell. Aviser har ulike grunnsyn både politisk og for vår del religiøst, så vi er ikke nøytrale. Men presseetikken setter likevel rammer. Selv om en har et grunnsyn som hovedsakelig kommer til uttrykk på lederplass, må en la alle syn komme til uttrykk i spaltene. Jeg er opptatt av ytringsfrihet. Jeg tror det er mye bedre å ha debatter i det åpne. Mitt råd til bibliotekene er at de må speile samfunnet. Jeg er veldig skeptisk til kanselleringskultur. Hvis en ikke har de korrekte politiske meningene blir en utdefinert og scenenektet. Jeg oppfordrer heller til å ta de vanskelige debattene, også de omstridte debattene som religion og innvandring. Bibliotekene bør ikke skygge unna det heller. Folk er opptatt av disse spørsmålene. Jeg tror bibliotekene kan få en boost som debattarena om de tør å ta de vanskelige, omstridte debattene, og ikke bare de der alle mener det samme – å ta inn ytterpunktene og gjøre det spennende.

– Avisredaktøren leser teksten og vurderer den. I arrangementer vet vi ikke på forhånd hva som vil skje.

– Det er det samme i etermediene. Fredrik Solvang visste ikke hva som ville skje da han inviterte lederen for SIAN til debatt. Men han gjorde det likevel.

– Bibliotekene vil ikke ha SIAN med.

– Hvorfor ikke? Hvorfor ikke tørre å ta de debattene? Jeg synes vi har gått for langt med kansellering og scenenekt. Jeg har grunnleggende tro på at det er bedre å møte det ubehagelige tankegodset i åpent lende.

– Når en ikke har teksten, må en vurdere personen?

– Det en egentlig snakker om her er forhåndssensur. Det å ikke ville ha noen til stede på grunn av meningene deres, det er jeg litt skeptisk til. Jeg oppfordrer til videre rammer, litt større frihet. Og spesielt i det offentlige, som virker å være veldig redd for disse tingene. Om det grupper som vi ikke liker får leid et rom og det kommer 20 personer, så er det kjempekrise. Det er ikke krise. Jeg håper på et større ytringsrom, også i bibliotekene. Det er ikke det at rommet er for åpent som er problemet, men at det kanskje er for snevert. Omdømmehysteriet har rykket inn til offentlig sektor. De er så nervøse for hva omtale betyr for omdømmet deres. Hvis det er en debatt på biblioteket og noen er uenig og skriver dette på Facebook, så tror de at dette skader omdømmet. Nei, det skader ikke omdømmet. Det bare viser at her har en kommet ut av «hysjebiblioteket» og blitt en arena for spennende og interessante debatter. Man må tåle mer, og det er mye å gå på.

– Har redaktøren et ytringsansvar?

– Jeg liker ikke ordet ytringsansvar. Det smaker litt av sensur. Jeg tror at man heller må trene seg på å tåle å høre meninger som en er sterkt uenig i. Ytringsfriheten er ikke til for de politisk korrekte meningene og hyllester av kongehus og den til enhver tid sittende regjering og alle de der selvfølgelighetene. Grunnen til at vi har ytringsfrihet og vern av det, er de ubehagelige, sjokkerende og provoserende ytringene. Det skal være rom for det også. I et samfunn som blir stadig mer multikulturelt, multireligiøst og multietnisk så må vi trene oss på at andre mener noe annet enn det jeg mener. Andre folk kan ha meninger som jeg synes er helt forferdelige, men sånn er det i et fritt liberalt demokrati. Vi må øve oss på å tåle å høre andres meninger også når vi oppfatter dem som ubehagelige. Der har vi mye å gå på. Kanselleringskultur og scenenekt er fenomener som uroer meg.

– Det var en diskusjon etter skytingen på Pride-festivalen i fjor sommer der de som tidligere hadde kritisert Pride ble anklaget for medvirkning til terror.

– Skillet mellom debatt og vold er så viktig å opprettholde. Å sammenlikne å ha en avvikende mening med vold, og si at det fører til vold, det er helt absurd. Det må gå an å ha meninger om disse tingene og samtidig ta dypt avstand fra de som bruker vold og terror. Den type sammenlikninger tar jeg sterkt avstand fra.

– Hvordan skal en få til et godt program?

– Hvis en skal lage noe som fenger må det være motpoler. En kan jo bokbade, men skal en ha debatt der meninger brynes mot hverandre er det samme prinsipp på et bibliotek som på Debatten i NRK. Der har en mye å lære av pressen, at en tør designe debatter der det er klare motsetninger. Det er når det er klare motpoler og står noe på spill at man får oppmerksomhet rundt debattene. Det må være litt trøkk for å få folk til biblioteket.

– Hvor går grensen?

– Jeg vil sette grensen ved vold. Grupper som støtter vold. Der går grensen, sier Selbekk og finner frem en artikkel fra Aftenposten på mobilen: «Ledere for en delegasjon skiløpere fra Kina ønsket å få en kontroversiell kinesisk bok på biblioteket i Meråker fjernet. Uaktuelt, svarer biblioteksjefen.»

– Biblioteksjef Anne Marken talte hele det kinesiske kommunistpartiet midt imot. Det er kjempebra! Sånne bibliotekarer trenger vi flere av. Som tør å stå i stormen. Det er litt ubehagelig og røft, men stå i det!