– En risikosport å formidle vanskelige tekster

Kronikken «Vi blir anklaget for rasisme når vi underviser om rasisme» ble publisert i Aftenposten 15. mai 2024. Utgangspunktet var påstander om at lærerne gjør elevene urett ved å innlemme tekster i undervisningen som beskriver rasisme og bruker belastende ord.

Lærerne og skolebibliotekaren gikk sammen om å ta til motmæle da de på Instagram-kontoen «Rasisme i Norge» ble kritisert for å bruke tekster som inneholdt ordet «neger» i norsktimene.

I kronikken tar lærerne et klart standpunkt om at også tekster som er ubehagelige og vonde, har en selvsagt plass i skolen. Som de skriver: «Vi skal trene elevene i å forholde seg til en tidvis utålelig virkelighet og historie.»

Tekster gjør det mulig å forstå

En av dem som mottar prisen er Trine Flattun Rogndokken. Hun møter oss i et sommerlyst skolebibliotek på første dag i det nye skoleåret. Utenfor myldrer korridorer og skolegård med spente førsteklassinger i følge med eldre elever iført blå fadder-t-skjorter.

Rogndokken er skolebibliotekar og lærer i filosofi – et fag der du fort kan støte på problematiske tekster bekrefter hun.

– Historien er full av rasisme og misogyni. Det må alltid kontekstualiseres. Det er bare å lese Kant eller Thomas Hobbes – som skriver om «de ville» eller sånne fordommer fra 1700-tallet.

Oslo er en delt by, sier skolebibliotekaren. Men på en videregående skole møtes alle og har behov for å forstå hverandre. Derfor har lærerne i samarbeid med skolebibliotekaren valgt ut noen bøker som formidler varierte erfaringer. Bakgrunnen for den tilspissede situasjonen i vår var en serie der elevene blant annet leste Kvit norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn, og Kamara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida.

– Begge disse tekstene gjør det mulig å forstå noe om hvordan det er å oppleve rasisme hvis du ikke selv har opplevd det. De gjør det mulig å være empatisk. Og det er derfor det er gode tekster. Det er derfor vi velger dem.

Risikosport

– I boka beskriver Tjønn drapet på Arve Beheim Karlsen. De som jagde Karlsen på elva ropte n-ordet. Så det står eksplisitt i teksten, sier Rogndokken.

Brynjulf Jung Tjønn kom på skolen og ble bokbadet av elevene, og de spurte forfatteren hvorfor han valgte å bruke det ordet.

– For de syns det er vanskelig, sier Rogndokken. – Det var en reaksjon mange elever hadde. Og forfatteren svarte på det med å fortelle sin personlige historie.

Senere dukket anklagen opp på Instagram om at lærerne hadde brukt ordet «neger» i undervisningen.

– Og det hadde vi jo faktisk.

I kronikken forsøker skribentene å løfte det opp fra bare å handle om ett ord.

– Det er så mange vanskelige temaer man møter i litteraturen som det er krevende jobbe med i klasserommet, seier Rogndokken.

Målet er hele tiden å skape det trygge rommet for elevene, noe som selvsagt ikke alltid er lett.

– Det er en risikosport å drive undervisning, sier hun.

– Men er det også en risikosport å drive skolebibliotek i denne sammenhengen?

– Ja, skolebibliotek skiller seg jo fra folkebibliotek noen ganger. Vi plukker ut og bestemmer hva elevene skal lese. Akkurat disse tekstene er kanskje vondere tekster å lese, sier hun og peker på et stativ med bøker de har valgt å sette søkelys på.

– Og så sier vi likevel at disse skal vi jobbe med. Det gjør det vanskeligere. Og viktig. 

Litteraturen virker

– Nå når vi snakker om dette, så bruker du omgrepet «n-ordet» istedenfor å si «neger». Kan vi gjøre ungdommer en bjørnetjeneste med å være så varsomme selv? For det er forskjell på hvordan en bruker ord. Ord er aldri nøytrale, de opptrer alltid i en sammenheng. Og det er noe av det som er veldig komplekst i kommunikasjon og som er det en må lære dem. Hva tenker du rundt det?

– Jeg er ikke helt enig. Jeg syns det er helt greit å være ydmyk for at vi også forandre oss, vi som skal undervise.

Rogndokken husker tilbake på noe Tjønn fortalte under det nevnte bokbadet. I 2011 gav han ut romanen Kinamann.

– Den hadde ganske lik tematikk som Kvit norsk mann, men fikk ikke den samme resepsjonen.

Den gangen mente anmelderne at det var noe sutrete ved det Tjønn skrev. Erfaringene med rasisme som han brakte til torgs ble ikke anerkjent som en tilstrekkelig allmenn og interessant problemstilling.

– Mens nå, 10–15 år etterpå, så er plutselig samfunnet klart for å høre den historien, sier Rogndokken.

– Det var gripende å høre ham sette ord på, for det forteller iallfall meg at litteratur virker. Litteratur forandrer noe i samfunnet. Det forandrer måten vi snakker om ting på. Verden går på en eller annen måte framover. Vi blir bedre. Vi er annerledes nå. Jeg opplever at det er et tegn på utvikling som også er positivt. Selv om jeg skjønner hva du mener. Det er det vi også forsøker å snakke om, at det er vanskelig å undervise når det er mange av elvene som er så redde for å ytre seg om kontroversielle emner.

I kronikken løfter de også frem risikoen for å bli filmet i et klasserom.

– Det har en stor skadevirkning – en langsiktig skadevirkning. For tenk hvis du sier noe dumt.

Når noe blir spredd i sosiale medier er det ikke lenger i det trygge rommet – i den lille trygge offentligheten hvor alle skal kunne delta uredd uten frykt for sanksjoner. 

Lese, lese, lese, lese!

– Er elevene du møter der de bør være når det gjelder sensibilitet, eller oppleves de av og til litt krenkbare?

– Jeg tenker vel mer at de kanskje virker litt engstelige for å krenke. Det er det jeg opplever er utfordringen. At de er redde for å si noe feil.

 – Kan det være vanskelig å få samtalen til å flyte?

– Ja.

– Hva tenker du at bibliotekene kan bidra med?

– Vi skal jo bare lese. Lese, lese, lese, lese. Og gjøre det mulig å snakke om ting. Når du leser noe, så kan du snakke om det. Det er ikke noen ting vi ikke skal lese.

– Du mener altså at litteraturen gjør det mulig snakke om disse tingene?

– Det tror jeg veldig på. Å lese er å forstå verden fra dette bestemte perspektivet. Jo mer du leser, desto mer empatisk kan man bli. Og litteraturen bærer i seg så mange flere erfaringer enn det du rekker å gjennomgå selv, eller kanskje har forutsetningene for å ha. Den er en erfaringsbank, så en som leser vil forstå mer om hvordan andre har det.

– Opplever du at elevene her «catcher» det perspektivet på litteratur?

– På denne skolen er det kult å lese. Og de leser mye. Oslo Katedralskole er en skole der litteraturen har status.

Viktig med faglig tillit

– Hva betyr det å ha fått denne hederen?

– Det må synke litt inn. Vi er glade for at vi har fått den. Men det er ganske mange som kunne vært i våre sko. Det var vi som skrev den kronikken, men alle henvendelsene vi har fått fra kollegaer, både i skolebibliotek og lærere fra mange hold, gjør at vi tenker at her er det mange som kjenner seg igjen, sier Rogndokken.

Hun understreker betydningen av at læreren og skolebibliotekaren får tillit til å gjøre jobben sin.

– Jeg må få skryte av rektor her ved Oslo Kattedralskole Patrick Stark. Vi har faglig tillit fra hans side. Prisen er vel også en form for tillit til at vi vet hva vi holder på med. Eller vi prøver iallfall å gjøre det, å gjøre en god jobb, å snakke om vanskelige ting med ungdom. Det må vi få gjøre i fred, uten å bli hengt ut i sosiale medier. Og uten at andre skal mene å være eksperter på det vi gjør.

I begrunnelsen for tildelingen uttrykker styreleder i Stiftelsen Fritt Ord Grete Brochmann tilliten på denne måten:

«Lærerne som i dag mottar Fritt Ords Honnør, opptrer som forbilder i dannelse i dobbel forstand. De gjør det gjennom å lese og analysere viktige tekster, også de som gjør vondt og tar opp krevende temaer som rasisme og hat, vold, sexisme og historiske overgrep. Dernest henvender de seg til offentligheten gjennom kronikken og gir oss innblikk i undervisningens dilemmaer. De viser tydelig hva de står for.»