Endelig – doktorgradsprogrammet er godkjent

Torsdag 13. september 2012 var en viktig dag for bibliotek- og informasjonsvitenskapelig utdanning og forskning i Norge. På denne dagen vedtok styret i NOKUT – det nasjonale organet for utdanningskvalitet – å akkreditere et doktorgradsprogram i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Torsdag 13. september 2012 var en viktig dag for bibliotek- og informasjonsvitenskapelig utdanning og forskning i Norge. Jeg er sikker på at denne datoen vil bli viktig også for det bibliotek- og informasjonsvitenskapelige praksisfeltet. For på denne dagen vedtok styret i NOKUT – det nasjonale organet for utdanningskvalitet – å akkreditere et doktorgradsprogram i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Beslutningen og måten jeg ble informert om den på, bekrefter for øvrig noe jeg tror jeg skrev i denne spalten for temmelig nøyaktig et år siden: Faglige gledes-meldinger får jeg stort sett informasjon om når jeg er i utlandet. En dag i oktober i 1995 mens jeg var på studietur i Budapest med bibliotekskolestudenter, fikk jeg en telefon fra rådgiver Rut Jensen i Norges forskningsråd. Hun kunne overbringe det glade budskap at forskningsrådets styre hadde vedtatt å opprette et bibliotekforskningsprogram. Det er for øvrig dette forskningsprogrammet som gjennom å bygge formell forskningskompetanse i form av doktorgrader har lagt en helt avgjørende del av grunnlaget for at vi nå kan starte et doktorgradsprogram. I november 2011, under en feriereise i Marokko, ble jeg oppringt av Øivind Frisvold med melding om at akkrediteringssøknaden hadde passert det aller første trinnet på veien mot godkjenning. NOKUT hadde besluttet at den kunne gå videre til sakkyndig kommisjon. Og den 13. september i år ringte instituttleder Liv Gjestrum meg opp i Paris med den aller viktigste gladmeldingen til nå: NOKUT hadde sagt ja til akkrediteringssøknaden.

Men er et doktorgradsprogram i bibliotek- og informasjonsvitenskap noe fagmiljøet utenfor Institutt for arkiv, bibliotek- og informasjonsfag vil merke? Vil det for eksempel bety noe for praksisfeltet? Det tror jeg ikke det kan herske tvil om. Det vil øke kvaliteten på de kandidatene vi utdanner fra bachelornivået og oppover; det vil øke mengden og kvaliteten av den profesjonsrelevante forskningen vi kan levere og det vil gi nye og bedre muligheter for å utvikle nye studietilbud som svarer til behov i feltet.

Det vil stille nye krav til fagpersonalet på utdanningen og dermed bidra til at kvaliteten på utdanningen økes. Når programmet ble akkreditert, var det fordi NOKUT konkluderte med at vi har det kompetansegrunnlaget som skal til. Allikevel er det ingen tvil om at oppbyggingen av dette programmet vil fungere som en faglig løftestang som vil heve kvaliteten på miljøet og på utdanningen på alle nivå. Et eksempel: Ved Institutt for arkiv, bibliotek og informasjonsfag har vi et profesjonsperspektiv på forskning og utdanning og vi har et helhetsperspektiv der vi forsøker å se kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, formidling av litteratur og bibliotekfeltets samfunnsmessige rolle i sammenheng.

Dette perspektivet preger også doktorgradsprogrammet vårt. Også doktorgradsprogrammet vil organiseres med utgangspunkt i de tre emnekretsene kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, litteratur og bruker og bibliotek og samfunn. I akkrediteringssøknaden har vi formulert det slik når vi skal begrunne hvorfor det er viktig at en doktorgradsutdanning legges til i Høgskolen i Oslo og Akershus. «Det er viktig å ha en forskerutdanning som har en helhetlig orientering mot praksisfeltet. Den bør utdanne forskere som, selv om de fordyper seg i enten kunnskapsorgani-sasjon, formidling eller biblioteket som samfunnsinstitusjon, har et praksisnært perspektiv og som gjennom forskerutdanningen og det forskermiljøet de inngår i, settes i stand til å kommunisere og samarbeide med forskere på andre områder innen faget». Det innebærer at vi i utgangspunktet ikke har tre doktorgradsutdanninger innen de tre emnekretsene studier er organisert rundt. Vi har én forskerutdanning i bibliotek- og informasjonsvitenskap akkurat som vi har én bachelorutdanning og én masterutdanning. Mulighetene til å spesialisere og fordype seg øker naturligvis dramatisk ettersom man beveger seg oppover i systemet fra bachelor til doktorgrad, men vi holder allikevel fast et helhetlig bibliotek- og informasjonsfaglig perspektiv. Derfor må alle stipendiater gjennomgå ett obligatorisk kurs som nettopp skal formidle dette perspektivet og legge til rette for kommunikasjon på tvers av seinere spesialiseringer. Den sakkyndige kommisjonen aksepterte dette perspektivet, men samtidig utfordrer de oss på det: Har vi klart å få godt nok fram den bibliotek- og informasjonsfaglige helheten mellom de tre emneområdene som til sammen fanger det helhetlige praksisfeltet? Kanskje er ikke den visjonen realisert godt nok i utdanningene våre slik de er nå – heller ikke i måten vi har beskrevet doktorgradsprogrammet på. Den utfordringen tar vi på alvor. Når NOKUT, slik det står i akkrediteringsvedtaket, om tre år kommer tilbake for å kikke doktorgradsprogrammet i kortene, er måten vi har håndtert denne utfordringen på ganske sikkert en av de tingene de vil se etter. Det arbeidet vi må gjøre i forhold til denne utfordringen, vil gi ringvirkninger også på bachelor og utdanningsnivå. Slik vil det gi oss bedre utdannede bibliotekarer som er enda bedre i stand til på en integrert måte å aktivisere kunnskap fra gjenfinningsfag, litteratursosiologi og formidlingsfag og bibliotek- og samfunn i møtet med brukernes informasjonsbehov.

Etableringen av doktorgradsprogrammet vil også gi oss økte ressurser til den profesjonsrelevante forskningen som drives ved instituttet. Kort tid etter NOKUT-styrets vedtak tildelte Høgskolen sentralt instituttet tre nye stipendiatstillinger. Målet er at vi i løpet av kort tid skal komme opp i 15 stipendiater. Den forskningen som drives ved instituttet generelt og av stipendiatene spesielt er rettet inn mot å utvide og overskride praksisfeltets handlingsrepertoar. Det gjennomslaget som PLACE-prosjektet har hatt med hensyn til tenkning og praksis om bibliotekenes rolle som møteplass kan være et godt eksempel her. Så jo – dette vil kunne bety mye for praksisfeltet og dets evne til å møte framtidas utfordringer.

Et annet forhold som vil være viktig er at instituttet nå langt raskere kan utvikle studietilbud tilpasset behovene i feltet. I år har vi startet opp et erfaringsbasert masterstudium i bibliotekledelse. Det er et studium det har vært stor etterspørsel etter. Prosessen mot å få etablert dette studiet var lang, møysommelig og kostbar fordi vi har måttet gå gjennom den tids- og ressurskrevende prosessen med NOKUT-akkreditering. Det foreligger ikke nøyaktige overslag over ressursbruken, men den tiden som er gått med til arbeid med akkrediteringssøknader og alle prosesser knyttet til det, kan ganske sikkert telles i årsverk. Når vi nå får doktorgradsrettigheter på fagfeltet, innebærer det at vi får rett til å etablere studier på nivåene under, inkludert masternivå, og ressurser kan overføres fra administrative prosedyrer til kvalitetsutvikling og tilpassing til nye behov. Det vil også merkes.

1970-tallet var tiåret da bibliotek- og informasjonsutdanningen ble utviklet fra en etatsstyrt yrkesutdanning til en høgskoleutdanning. Integreringen av daværende Statens bibliotekskole i Det regionale høgskolesystemet i 1979 var en milepæl i den utviklingen. Etableringen av en utdanning på hovedfagsnivå i 1983 var en annen avgjørende milepæl. Akkrediteringen av en doktorgradsutdanning gir Norge en struktur på forskning og utdanning på feltet som vi til nå har vært kanskje det eneste landet i Europa som har manglet. Slik representerer akkrediteringen et foreløpig sluttpunkt på byggingen av fagfeltet – et sluttpunkt, men kanskje enda mer en ny start.