Er denne boka farlig?

Rettsprosessen mot Sonia Loinsworth

Under pandemien ble Sonia Loinsworths selskap Barnas Musikkteater AS ikke innlemmet i Kulturdepartementets kompensasjonsordning til kulturlivet eller andre ordninger for dekking av tapte inntekter. Derfor tok hun på vegne av selskapet opp et koronalån fra DNB på en million kroner, utbetalt til selskapets konto. Pengene ble brukt til å dekke forfalte driftsutgifter og forskudd på fremtidige driftsutgifter fra Barnas Musikkteater, forteller Loinsworth. Pandemien trakk ut og Barnas Musikkteater gikk konkurs.

– DNB anmeldte meg for grovt bedrageri på bakgrunn av forskuddet på fremtidige driftsutgifter, uten å ha snakket med meg, regnskapsfører eller bostyrer. Boet ble klarert med «intet negativt funnet». Politiet, påtalemyndigheten og tingrettsdommeren har underkjent Aksjeloven for å få forskuddet til å bli et bedrageri, altså at lånet «i stedet for» å gå til honorar til kunstnere, produsenter, regissører og så videre, gikk til private formål. Selskapsretten er underkjent og standard bransjepraksis for 50 000 kulturbedrifter i det frie feltet er underkjent, uttaler Loinsworth til Bok & bibliotek.

– Så lenge hele kultursektoren har forskuddet som del av sin standard og kontraktfestede praksis, så er grovt bedrageri og grov økonomisk utroskap utelukket i min sak. 

Statsadvokaten i Oslo tiltalte likevel Loinsworth for økonomisk utroskap, og hun ble dømt til ni måneders fengsel og tilbakebetaling av pengene. Økonomisk utroskap er det samme som underslag fra en bedrift

– For å få dette til å bli et underslag, må man se bort fra det faktum at koronalånet ble brukt til akkurat den typen kostnader det skulle, i bedriften, sier Loinsworth

Hun er kritisk til politiets avhørsmetoder, til påtalemyndigheten og til dommerne.

– Anmeldelsen inneholdt falske påstander, sier hun og omtaler dommen som justismord.

Dommen er rettskraftig etter at lagmannsretten avviste anken.

En bildebok for barn og unge har skapt reaksjoner hos flere bibliotekarer. «Konspiratorisk» og «udokumenterte påstander» er blant karakteristikkene boka får. 

Ingen er like for loven er en bildebok som handler om forfatterens egen økonomiske rettsprosess og kommer med kraftige påstander om rettsapparatet.

Men det er bokas sjanger og målgruppe som skaper reaksjoner. Skjønnlitteratur for barn og unge. Enkelte bibliotek har flyttet den vekk fra ungdomshyllene, mens andre venter med å legge den ut.

Det som er sikkert, er at boka skaper usikkerhet.

Blant annet hos Christian Utigard, biblioteksjef ved Tokke bibliotek.

– Kanskje er denne boka god for klasserommet, men jeg synes den virker farlig som helt uformidlet i ungdomsavdelingen. Vi har ennå ikke tatt den inn i Tokke. Litt fordi vi avventer Kulturrådets vurdering, litt fordi vi alle får litt stive nakkehår av bokprosjektet. På den annen side vil jeg nødig sensurere bøker jeg selv ikke er enig i.

Skal oppmuntre til kritisk tenkning

Boka tar for seg en rettsprosess der forfatteren mener å være uskyldig dømt (se egen boks). Den er utgitt av Sono Forlag, som eies av forfatteren, Sonia Loinsworth.

Hun mener selv boka skal oppmuntre til kritisk tenkning.

– I denne bildeboka er gjeldende etiske retningslinjer og lovverk for politiet og påtalemyndigheten skrevet om, slik at de matcher det som helt reelt har foregått i min sak. Den er skapt slik for å kunne starte en debatt og inspirere unge mennesker til kritisk tenkning, sier Loinsworth.

I løpet av 2024 har hun utgitt magasinet Rettssikkerhet? og sakprosaboka Uskyldig dømt, som handler om prosessen. I september kom Ingen er like for loven, som i motsetning til de foregående utgivelsene profileres som skjønnlitteratur for barn og unge.

– Trodde det var en kunstbok

I et nettforum for bibliotekarer sier en at boka «gir ingen indikasjon på at den er skjønnlitteratur». En annen «trodde det var en kunstbok, men siden det ikke kommer godt nok frem syns jeg ikke den bør være på hylla i det hele tatt».

Loinsworth peker på at prosa-bøker som handler om sannhet, er en etablert sjanger.

– Teknisk sett kan vel ingen kreve dokumentasjon for innholdet i bøker fra prosasjangeren. Denne diskusjonen har jo allerede vært aktiv med bøkene til både Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård. Hvis dette var en sakprosabok, måtte innholdet dokumenteres. Når det er sagt, så har jeg gått langt i å dokumentere dette, både i magasinet Rettssikkerhet?, på nettstedet rettssikkerhet.org, samt i en lengre podkast-serie ved navn Rettssikkerhet? som lanseres om kort tid i alle podkastkanaler.

En annen bibliotekar mener boka «fremstår veldig konspiratorisk», og har valgt å «avvente om den blir godkjent før den eventuelt legges inn».

Altså avvente konklusjonen til vurderingsutvalget for innkjøpsordningen.

– Staten skal ikke sensurere skrift

Boka er påmeldt den automatiske innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur for barn og unge og skal gjennom vurderingsutvalget i Kulturrådet.

Bøkene sendes derimot til bibliotekene før vurderingen er gjort. Dersom utvalget mener at kvalitet er for lav, kan boka nulles, og kostnadene faller på forlaget.

Morten Olsen Haugen er leder av vurderingsutvalget og seniorrådgiver i kulturseksjonen i Trøndelag fylkeskommune.

– Innkjøpsordningens historie baserer seg på premisset om at staten ikke skal sensurere skrift. Det innebærer at bøkene som forlagene tar risikoen å distribuere i håp om at de blir godkjent, blir sendt ut.

Altså et slags insentiv for å produsere kvalitet. Haugen mener tanken om siling er en dårlig idé.

– Det vi gjør i vurderingsutvalget, er å ta stilling til de kunstneriske, estetiske kvaliteten i tekstene.

Han har tidligere også sittet i utvalget for sakprosa.

– Heller ikke for sakprosa er meningen å filtrere om forfatteren har de rette meningene. Og hvis det da er kraftige og udokumenterte påstander, så møtes de med offentlig debatt, ikke med statlig siling.

– Ikke problematisk

Han kan ikke diskutere enkeltbøker som er til vurdering. Men mener boka Ingen er like for loven illustrerer bibliotekenes rolle.

– På den ene side skal et bibliotek være redaktør av en boksamling, og det innebærer jo å ta valg om hva en opplever som relevant for kundene og samfunnet. På den annen side skal ikke biblioteket sortere bøker etter om de er enige eller uenige i de faktiske påstandene. Denne boka er en god case fordi den er så spissformulert.

 Så er det slik at boka har gjort enkelte bibliotekarer usikre på om det er riktig å ha den i hyllene. Hva tenker Haugen om dette?

– Formelt sett har ikke bibliotekene en oppbevaringsplikt for bøker som nulles, og det innebærer at de er i sin fulle rett til å vente på utvalget. Hvis jeg skal svare som bibliotekpolitiker, tenker jeg nok at biblioteket bør være modige når det gjelder å sette ut bøker som går på tvers. Generelt må lesere og bibliotek tåle sterke ytringer.

– Så prinsipielt er ikke denne boka problematisk?

– Nei, prinsipielt er den ikke det. Det vil ikke være slik at den er problematisk fordi den inneholder påstander om Norge. Man kan se for seg hvordan et bibliotek skulle fremstå om de skulle gå inn og realvurdere selvbiografier eller bøker om riktig kosthold.

– Selv om den oppfattes som villedende for unge?

– Vi er jo ikke ukjente med at skjønnlitteratur inneholder påstander om virkeligheten, sier Haugen og nevner Jens Bjørneboe, Vigdis Hjort og oppvekstskildringer av Tove Nilsen og Roy Jacobsen.

– Det er ikke slik at unge skal være skjermet for påstander om staten og styringsformen i Norge.

KI gir kulturell bredde

«Ingen er like for loven viser sannheten bak fasaden på rettsstaten Norge», lyder presentasjonen av boka. Og fortsetter med beskrivelse av det som later til å handle om forfatterens egen rettsprosess.

Hun mener likevel det er naturlig å kalle boka skjønnlitteratur.

– I og med at boka inneholder en omskriving av gjeldende lovverk og etiske retningslinjer for politiet og påtalemyndigheten, så må det bli prosa. Det er fiksjon. I tillegg er det en bildebok, sier Loinsworth.

Bruken av kunstig intelligens til bildene er et grep Loinsworth valgte for å skape en kulturell bredde.

– Bildene i boka er skapt ved hjelp av kunstig intelligens. Dette er jo et verktøy unge mennesker omfavner, så det har vært viktig å skape bildene slik at de både tangerer den flerkulturelle virkeligheten og samtidig avspeiler en slags fremtidsmennesker.

– Hva er årsaken til at målgruppen er barn og unge?

– Utgangspunktet for denne boka er en uskyldig domfellelse jeg som forfatter av boka er utsatt for. Å bidra til en våken og sunn, kritisk holdning til rettsstaten er meget viktig for den oppvoksende generasjon. Å erfare hvordan de faktisk opererer, har vært et totalt sjokk, sier hun.

Savner kilder

 Det er nettopp kombinasjonen av sjanger og målgruppe som skaper usikkerhet.

– Det har vært vanskelig å plassere hvilken aldersgruppe denne boka er for, sier biblioteksjef Utigard. 

– Språket er komplisert og byråkratisk, temaet er kanskje litt vel voksent, men for all del et tema ungdom kan ha interesse av.

Som gjør at han etterlyser dokumentasjon.

– Er du uheldig, kan denne plukkes opp av noen som leser den i god tro om at dette er sannheten om rettsstaten. Siden den har en skjønnlitterær form, kan man ikke kalle det desinformasjon, og for alt jeg vet, kan alt i boka stemme. Men da skulle jeg gjerne hatt noen kilder på det.

Utigard har ikke noe ønske om å sensurere bøker han ikke liker. Likevel utgjør boka et sjangermessig dilemma.

– Inntrykket jeg sitter igjen med, er at denne teksten er en haug med påstander overfor den «urettferdige» rettsstaten, men med forbeholdet om at det er skjønnlitterært og ikke til å fanges som bindende faglitteratur, sier han.