– Et forsøk på litterær analyse av forfatternes samfunnskritikk

Jeg er bibliotekar av utdanning og formidler av hjertet. Jeg tror at bøker kan forandre liv. Bøker kan gi stemme til de stemmeløse, åpne dører som er stengt, sette ord på det ordløse. Å dykke inn i, ned i eller opp til andres fiktive liv gjør noe med våre egne liv.

Jeg har jobbet på Sølvberget de siste 20 årene og sett hvor stor betydning forfatteren og fortellingen har for folks liv. Sølvberget er en storstue midt i sentrum; gratis, åpent, ufarlig og tilgjengelig. Nettopp som ansatt på Sølvberget blir vi noen ganger vitne til den rike byens skyggesider. Tiggere, hjemløse, arbeidsledige – mange finner et oppholdssted på biblioteket. Og så lenge folk er greie er alle velkomne.

For et par år siden ble Kiellandsenteret opprettet på Sølvberget. Dette ga nye interesse for Kiellands verk for min egen del og jeg leste på nytt ganske mange av både romanene og novellettene. I tillegg ble jeg oppmerksom på den persiskfødte poeten og bibliotekansatte Ardashir Esfandiari som oversatte Gift og Karen til persisk. Tematikken og samfunnskritikken fra et Stavanger for mer enn 100 år siden kjente han igjen fra et Iran i dag.

Jeg har alltid likt romaner som har et element av samfunnskritikk eller -analyse i seg. Jeg vil gjerne lese fortellinger som er koblet til et sted, en tid, en periode og et samfunn. Forundret har jeg vært vitne til en utrolig utvikling av det litterære universet fra 1960-tallets ekstremrealisme med romaner som tar opp tidsmessige politiske spørsmål; (abort, kvinner og arbeid, EU-kampen) til en nesten rendyrket individualisme. Litteratur speiler selvsagt det samfunnet vi til enhver tid lever i. Og i Norge har vi gått fra det kollektive til det individuelle. Det kollektive er i forfall. Individet har overtatt. Det vi som samfunn ofte anklaget USA for - «The American dream» er nå blitt «The Norwegian dream». Alt som skjer med oss er vår egen feil eller vår egen fortjeneste. Du er din egen lykkes smed. Vi lever i en nyliberalistisk tid både kulturelt og økonomisk. Bøker får til og med titler som «jeg, jeg, jeg». Den materielle nærhet, fokus på hus og kropp. Det mange av oss kritiserte foreldregenerasjonen for: materialisme, har gjenoppstått i ekstreme varianter.

Stavanger er for mange en god by å bo i. Byen har hatt en utrolig utbygging og utvikling hvor stort sett kloke politikere har tenkt langsiktig og fornuftig. Mye av oljerikdommen har kommet oss som storsamfunn til gode. Det er likevel ikke mer enn 50 år siden Gamle Stavanger, som nå er et av de kule stedene å bo, var bebodd av fattige arbeiderfamilier. I mitt arbeid på biblioteket har en av de kjekkeste og viktigste oppgavene vært å ta imot grupper med elever fra Johannes Læringssenter. Elever i alle aldre som har bakgrunn som flyktninger og har fått asyl i Norge. Klassene opplevde alt på biblioteket som kjekt og spennende og nyttig. Men det som alltid fikk gruppene til å måpe og spørre og undre seg var en stor plakat fra gamle Stavanger fra 1950-tallet. Mange barn, fattige barn, skitne barn, store familier i bittesmå hus! Dette satte egen skjebne i perspektiv og skapte på en måte større nærhet til den byen de har fått som «kommune» og skal streve med å etablere seg i.

Men uansett rikdom og politisk ønske om likhet er det alltid noen som faller utenfor. Alltid noen som tar feil valg eller som ikke får mulighet til å velge rett vei i livet.

Alexander Lange Kielland
(1849–1906)

Alexander Lange Kielland er vel den mest kjent stavangerske eksportartikkelen i tillegg til oljå. Av litterære realister er Kielland kanskje den forfatteren fra sin samtid som tydeligst satte samfunnsproblemer under debatt. Kielland var opptatt av å leve i sannhet og å skrive i sannhet. Han var påvirket av, og kjente, både Georg Brandes og Søren Kierkegaard. John Stuart Mills ideer om sosial medfølelse og kvinners rettigheter influerte ham sterkt. Kielland skrev om religion og kirke, han var sterkt kritisk til datidens undervisningssystem og harselerte med økonomisk umoral hos borgerskapet.

I en av Kiellands mest kjente novelletter, Karen, er handlingen lagt til Danmark. Med elegant og følsom stil gir forfatteren leseren en vakker historie om Karen, uskyldig, snill og glad, som blir forført av en kalkulerende mann. Hjerteskjærende er det når Karen oppdager at han allerede har familie. Kielland var en refser! Han var ikke redd for å legge seg ut med de mektige og rike i byen. Han skrev sannferdig på flere områder, også når han tilla egenskaper og kjennetegn på sine romanfigurer som gjorde at enkelte følte seg hengt ut. I Garman & Worse og oppfølgeren Skipper Worse skildrer han velstående handelshus i Stavanger. I tillegg er det i særlig Skipper Worse en skarp kritikk av bedehusmiljø og den undertrykkende religionsforståelse som utøvdes på den tiden. I romanen Gift fra 1883 hudfletter Kielland datidens skolesystem bygget på tvang og fornedring. Han mener at latin tar altfor stor plass i skolen og at barna ikke får mulighet til å utvikle seg til selvstendige mennesker. Gift ble og er den store skoleromanen fra sin tid. Som i mange andre bøker av Kielland er det en kvinne som bærer fornuftens og empatienes stemme. Fru Løvdahl blir forfatterens talerør i boka og representerer nye og demokratiske tanker om levende undervisning og eleven i sentrum.

Før vi går over til de andre samfunnsrefserne fra Stavanger må jeg nevne min favorittbok blant Kiellands herlige fortellinger - St.Hansfest. Her møter vi Morten Kruse «med Gud i den ene lomma og byen i den andre». Kruse var Kiellands omskriving av Lars Oftedal, pietistisk lekmannspredikant og avisredaktør. Ved hjelp av alle sine «kaniner» - hjelpere fra kirke og særlig bedehus – får han stoppet byens planer om å lage en folkefest for alle innbyggerne. I St.Hansfest vinner pietismen over et forsøk på frigjøring. Tordentalene til Morten Kruse knuser alle forsøk på løssluppenhet og gledesrus over en folkefest. Festen ble selvsagt ikke noe av.

Arild Rein (1960–): Hundedagane (1998), Grisekoret (2001), Kaninbyen (2004)

Om vi nå hopper til 2004 og til Arild Reins Kaninbyen er dette snudd totalt på hodet. "Festen" i Stavanger foregår uten ende. Den siste av stavangertrilogien Kaninbyen er lagt til gladmatfestivalen. Fest, fyll og individuell nytelse er blitt den nye normalen. Morten Kruse er på en måte festgeneralen og kaninene hans overstadige festdeltakere.

Jada, Arild Rein! Det må innrømmes at denne leseren med min statskirkelige, ikke-bannende bakgrunn, strevde skikkelig med å trenge igjennom disse tekstene. Makan til språk og til vulgær-yteri og drittpreik har jeg aldri før vært borti. Det oser og renner og fosser av bannskap og vulgariteter og alle kroppsdeler og -åpninger blir behørig dokumentert. Men plutselig åpner det seg en tolkning av det stygg-geniale; Stavangers egen Charles Bukowski skiver om Stavangers egne «nedenom og hjem»-folk. Stavangers egen Kerouac beskriver et miljø så hinsides det småborgelige som jeg med bittelitt skam må innrømme at jeg tilhører. Det blir nesten vakkert. Men bare nesten. Ingen av personene har det minste sympatisk over seg, de er totalt hensynsløse i sine verbale og kriminelle utgyterier. Men teksten er imponerende gjennomarbeidet.

Tidsaspektet for trilogien er 1998–2004 og er hentet fra oljehovedstaden Stavanger. Første del Hundedagane er en kollektivroman dvs en fortelling som bærer stemmene til mange ulike personer. Historien er ekstremt muntlig og dialogbasert. For lesere som er filmfrelste er referanser til særlig mafiafilmer tydelige. Side opp og side ned med preik om absolutt ingenting! Martin Scorseses film mafiafilm The Irishman fra 2019 er bare et eksempel på denne typen dialog ; lederen prater og prater i det uendelige, følgerne/kaninene nikker og lytter.

Bok to, Grisekoret, er et portrett av Henrik Soma, ødelagt inni og utenpå. Han vasser gjennom et iskaldt, snøtungt Stavanger med sitt knuste øre og sitt knuste sinn. Soma virrer rundt med harme og hevnlyst. Og fryser. Soma har i perioder filosofiske refleksjoner som treffer denne leseren sterkt: «skal ein stå opp eller berre bli liggande?» eller «straffa har så vidt begynt». I både Hundedagane og Grisekoret opererer Rein med litterære referanser; en av personene i Grisekoret tar livet av seg med Camus’ Pesten liggende ved siden av seg.

Men referansene til Kielland er tydeligst i den siste boken, Kaninbyen. Dette er også den boken med et snev av humor, med et streif av lys. Det vil på alle måter være feil å antyde at Rein skriver humoristisk eller med varme. Det gjør han ikke! Men i 2004 – ved starten av Gladmatfestivalen – skriver Rein et nidskrift over Stavangers festivalnytelse. Den avsatte politimannen Jonny Roxmann skal selge bakte poteter til fulle folk under gladmatfestivalen. Der Kielland ga oss byen ovenfra, gir Rein oss byen så til de grader nedenfra. Alle tre bøkene gir leseren et innblikk i Stavangers egen små-mafioso-familie. Eget språk, egen sjargong og ikke minst egne interne lover og regler. Som et mini-Sopranos turer de fram. Storsamfunnets lover og regler er totalt uinteressante og ubrukelige. Det er kun det interne felleskapets lover som gjelder og er hellige. «Fellesskap» er kanskje er feil ord å bruke; dette er utenforskapets individuelle mas og kav etter overlevelse.

I St.Hansfest blir en folkefest forhindret av byens ledere og pietister. I Kaninbyen beskrives oljebyen som et samfunn basert på underholdning. Våre dagers karneval er blitt en omvendt Morten Kruse-ideologi; nemlig hold folket flytende på fest og drikke så de ikke blander seg inn i styre og stell. Det er smart tenkt og intelligent gjennomført av Arild Rein.

Arild Reins personer er det ikke lett å få sympati med. I hvert fall ikke for denne leseren. Men det er likevel et tydelig bilde av personer som er forlatt av storsamfunnet. Det er de nedrige, de empatiløse, de vulgære dette handler om. Hvordan de har blitt sånn får vi ikke vite. Det finnes ikke en tradisjonell realistisk samfunnskritikk i disse bøkene. Men kritikken flyter likevel opp til overflaten etterhvert. Hva er det som skaper et samfunn eller en by med så store og såre sub-kulturer? Hva er det majoritetssamfunnet gjør galt når det blir behov for disse understrømningene av utenforskapsmennesker?

Tore Renberg (1972–) Vi sees i morgen (2013), Angrep fra alle kanter (2014), Skada gods (2017)

Etter Reins vonde univers blir Tore Renberg sine fortellinger fra Hillevåg rene lystlesingen. Der Stavangertrilogien til Rein blir litteraturens Motley Crue blir Renberg sin gjeng Kaizers. Eller nifse Rolling Stones fra min tidlige ungdom mot de opprørske, men snille Beatles. Det var overraskende på denne leseren hvor herlig disse personene framstod, hvor troverdige og lett gjenkjennelige de var. Hillevåggjengen har på mange måter samme utgangspunkt som trilogien; et sammensurium av folk som lever parallell-liv i forhold til oss andre. Storsamfunnets regler er totalt uten interesse. Små- eller intimsamfunnets egne lover er absolutte. Innen «familien» må regler overholdes. Igjen blir det en tydelig referanse til mafia-familier der den indre justis er altoverskyggende. Som hos mange minoriteter er samholdet dypt moralsk i all sin umoralskhet. Men Renbergs bøker er varmere og har mer humor i sin utenforskap.

Hillevåg-gjengen

Renbergs univers fra oljehovedstadens submiljø starter med Vi sees i morgen fra 2013. Altså allerede et tiår etter siste bindet fra Reins Stavanger-trilogi. Renberg presenterer oss for en gjeng med småkriminelle utskudd som lever sine liv mellom samhold og ensomhet. Jan Inge er en slags leder og styrer «familien». Denne gjengen har en normal dagjobb – de driver et flyttefirma – men lever av en strøm av små og store kriminelle handlinger. Rudi er opptatt av KrF, kjærlighet og er utrolig glad i Cecilie. De har vært et par i tre tiår. Der Rein spekker sine karakterer med bannskap, er Rudi og Jan Inge opptatt av dannelse på sin særegne måte. Bannskap blir slått ned på, KrFs familiepolitikk holdt høyt i hevd. Disse absurde, men rørende trekkene ved denne andre skildringen av Stavangers mafialignende familiestruktur, gir Texas-trilogien et varmt og underlig troverdig preg. Men dette er kriminelle folk så det holder. Ulykker, elendighet og tragedier skjer på løpende bånd. Særlig i andre bindet: Angrep fra alle kanter fra 2014 er tragediene tydeligere enn komikken. Det er hjerteskjærende å lese om de to brødrene Ben og Rikki. De er nevøene til Jan Inge – altså familie på ekte. Far er voldelig og gjerrig, mor er psykisk sjuk, på grensen til psykotisk. Ben er genial, skarp og slem og styrer sin eldre bror Rikki nådeløst.

Heller ikke i Tore Renbergs univers er det tydelig uttalt samfunnskritikk, men det ligger latent under svært mange av figurene og historiene: hvor er de som skal hjelpe, de som burde gripe inn? Hvor er skolen, barnevernet, storsamfunnet? Ben og Rikki stikker fra barndomshjemmet i Sandnes og vandrer til onkel Jan Inge i Hillevåg. Reisen blir både grusom og god. «Stakkars barn av regnbuen» som Renberg sier i en av mange gode formuleringer. Disse tre bøkene som avsluttes med Skada gods i 2017 er storartet fortellerkunst og romanprosa. Noe av det unike med Renberg er at selv om det han skildrer kan være på grensen til umenneskelig, klarer han å tilføre personene menneskelighet. Som Kielland og Rein kan også Hillevåg-gjengen leses som et manifest, et nidskrift mot den usympatiske nyrikdommen i Norge. Og kanskje særlig i Stavanger.

Serien avsluttes med Skada gods. Det går mot jul i oljebyen og Jan Inge og gjengen hans er skadeskutt etter å ha innsett at byen er i forandring, også når det gjelder kriminalitet. Denne boken er råere og med en mer pessimistisk grunntone enn de to første. Men likevel klarer Renberg å beholde det stygg-vakre og det nådeløse, men håpefulle i dette krimuniverset.

Renberg er en dyktig forfatter. En av personene i Skada gods-galleriet er prest. Min mann er utdannet prest og jobbet i mange år i Kirkens Bymisjon som på sitt beste kom i kontakt med brødre og søstre av gjengen fra Hillevåg. Tore Renberg tilbrakte flere timer sammen med min mann, presten. Alt skulle stemme. Ingenting skulle karikeres. Det er imponerende grundig gjort.

Bøkene fra Stavangers undergrunn er historier om kjærlighet i et univers preget av vold. Det er like vakkert som det er vondt. De roper på å bli filmet. Og det skal de bli.

Kielland, Rein og Renberg. Alle skriver om Stavangers fattige. Om de som faller utenfor. Enten de selv har valgt utenforskapet eller blitt plassert der.

Så er spørsmålet igjen hva vi som majoritet, som storsamfunn kan gjøre for å ta bedre vare på disse minste små. Det er et samfunnsproblem at mange velger disse småkriminelle/storkriminelle parallelle livene. Men underholdende, det er det!

Jeg pleier å si på mine formidler-oppdrag at etter Bibelen, Shakespeare og Agatha Christie er alle plott oppbrukt. Det er ingen originale ideer igjen. Men det er originale måter å fortelle på. Kielland, Rein og Renberg gir leseren byen og folket til eie på sine egne, vakre og stygge, og helt originale måter.