I noen år har jeg jevnlig bidratt med artikler om bibliotekutvikling her i Bok og Bibliotek. Mange av artiklene har tatt utgangspunkt i tall fra bibliotekstatistikken, undersøkelser eller annen relevant statistikk. Nass jonalbiblioteket har som et av sine oppdrag å bidra til at offentligheten og beslutningstakere har tilgang til relevante fakta og kunnskap om de norske bibliotekene. I artiklene har jeg i liten grad lagt fram egne synspunkter, formålet har først og fremst vært kunnskap og analyse. Denne gangen vee lger jeg å skrive en personlig meningsytring.
I den siste utgaven av Bok og Bibliotek i 2020 hadde jeg en artikkel under overskriften Nedgang eller oppgang? der jeg gjennom å presentere KOSTRA-tallene for de siste ti årene slo fast at:
Annonse
I løpet av tiåret fra 2009 til 2019 har det verken vært bratt oppgang eller nedgang i bibliotekenes økonomi. På nasjonalt nivå holder økonomien seg stabil over tiårsperioden. Dette betyr ikke at det ikke kan finnes lokale utsll ag, men de er i så fall så små at makrotallene ikke påvirkes. Selv om maksimen systematisk underfinansiert og nedprioritert i seg selv kan være riktig om vi velger å sammenligne folkebibliotekene med kommunale bevilgninger til idretten vil den likevel framstå som misvisende når vi sammenlikner mee d den generelle økonomiske utviklingen i perioden.
Dette har jeg også vært inne på i tidligere artikler, f.eks. skrev jeg i Bok og Bibliotek nr. 1. 2019 at: Bibliotekstatistikken viser at kommunens ressursbruk i form av årsverk har vært stabil de siste ti årene. I 2007 brukte kommunene 1796 årsverk i folkebibliotekene, i 2017 var tallet 1810. Lønn utgjør den langt største utgiftsposten i drift av folkebibliotekene, og tallene tyder på at kommunene ikke har skåret ned på den generelle ressursbruken, selv om avdelinger er blitt nedlagt.
Annonse
Jeg må derfor innrømme at jeg ble overrasket over de reaksjonene som kom i etterkant av artikkelen i forrige nummer. Denne etter mitt syn relativt nøkterne konklusjonen vekket reaksjoner som jeg aldri før har opplevd på noen aa v de artiklene jeg har skrevet. Uten å presentere en ny analyse valgte biblioteksjef Ola Eiksund og kulturforsker Georg Arnestad først og fremst å angripe konklusjonen på en måte som jeg må innrømme gikk litt utover min sårt tiltrengte skjønnhetssøvn. Dette ble ikke mindre ubehagelig av at lederee n i det viktigste fagforbundet i sektoren fulgte opp med samme type kritikk på lederplass i Bibliotekaren. Først når NBF-leder Vidar Lund kom inn i debatten, ble det lagt fram en analyse som skulle vise at min konklusjon var feil.
Da jeg skrev artikkelen i forrige nummer av Bok og Bibliotek visste jeg at jeg denne gangen utfordret en av de sterkeste mytene i bibliotekfeltet. Elendighetsmyten, som forteller at folkebibliotekene har det fælt og det blir bb are verre og verre. Det jeg ikke skjønte var hvilket sinne og fornektelsesrefleks dette utløste.
I forkant av at SV fremmet et stortingsforslag om en vesentlig styrking av folkebibliotekene, hadde partiets representant Freddy André Øvstegård et leserinnlegg i Dagbladet. Under overskriften Bibliotekrevolusjonen den 3.4 2011 8 skrev han at bibliotekene i perioden mellom 2010 til 2016 hadde blitt beskåret med 29 kr. pr innbygger. Dette tallet var så pass oppsiktsvekkende at jeg ble kontaktet av Kulturdepartementet med spørsmål om dette tallet var noe Nasjonalbiblioteket kjente til. Det gjorde vi ikke. Jeg kunne bare vv ise til at bibliotekøkonomien hadde vært temmelig stabil i perioden ut fra tallene som var tilgjengelig i KOSTRA. En forespørsel viste at SV hadde fått tallet fra Norsk bibliotekforening. Tallet bygget på en feillesing av statistikken. SV brukte ikke tallet videre i arbeidet med sitt forslag, og regjeringspartiene nevnte heller ikke feilen under behandlingen av saken i Stortinget.
Annonse
Spørsmålet er: hvordan kan en slik feil oppstå uten at noen reagerer? Både NBF, som har medlemmer over hele landet, og SV som er representert i mange kommunestyrer, burde vel ha merket noe på “bakken” hvis det virkelig var slii k at bibliotekbudsjettene hadde blitt kuttet med 29 kr. pr. innbygger i løpet av få år? Dette skulle skjedd i den perioden vi fikk både ny biblioteklov og den første nasjonale bibliotekstrategien, så anledningen til en diskusjon om bibliotekene var absolutt til stede. Feilen oppstod etter mitt syy n fordi både SV og NBF, som begge er vennlig innstilt til folkebibliotekene, trodde på elendighetsmyten. Denne myten hindret at de klarte å se hva som var feil med tallene som ble presentert. Myten trumfet til og med deres egen erfaring med bibliotekjobbing i perioden.
Tallrekken som jeg la fram i forrige nummer av Bok og Bibliotek ble første gang presentert på et seminar i regi av Rogaland fylkesbibliotek under kapittelfestivalen i 2018. På det samme seminaret deltok for øvrig både Freddy AA ndré Øvstegård og Georg Arnestad. Noen dager etterpå delte jeg tallene jeg hadde brukt i foredraget med Arnestad og han delte sine tall med meg. I ettertid har jeg bruktdisse tallene i utallige foredrag. Jeg blir ofte både møtt med en viss forbauselse og med spørsmål om tallene. Det er likevel enn generell forståelse for at tallene er riktige, og at bibliotekbudsjettene samlet sett ikke har hatt noe fall.
Det er dette Vidar Lund mener at ikke er riktig. Siden folkebibliotekene er kommunale skal ikke «inflasjonen» justeres etter KPI slik vi vanligvis gjør, og jeg har gjort i min artikkel. Den skal justeres etter den kommunale dee flatoren som vi bruker når vi forholder oss til kommunale utgifter. I sitt svar presenterer NBF-lederen en kurve som har et fall, og som dermed skal bevise det han sier i sin egen overskrift: Jo, folkebiblioteka får mindre pengar. Problemet er at kurven Vidar Lund viser fram ikke viser nedgang i bibliotekbudsjettene. Den viser en mulig nedgang i bibliotekkroner pr. innbygger. Et tall som bare har en indirekte sammenheng med bibliotekenes budsjett og som påvirkes like mye av demografi som økonomi. Elendighetsmyten gjør at lederen i NBF rett og slett roter med begrepene i et forsøk på å få myten bekreftet.
Annonse
Jeg har derfor gjort det Vidar Lund sier at vi må gjøre, brukt deflatoren på de kommunale bibliotekutgiftene de siste 10 årene. Da får jeg en kurve som ser slik ut:
Min konklusjon i artikkelen Nedgang eller oppgang? i forrige nummer av Bok og Bibliotek ser ut til å stemme også om vi bruker tallene fra den kommunale deflatoren.
Det virker etter mitt syn som at elendighetsmyten sitter så sterkt fast i deler av biblioteksektoren at den stenger både for innsikt og utsikt. Det kan være at noen synes det er taktisk riktig å argumentere med at det går stadd ig dårligere med bibliotekene. Personlig er jeg overbevist om at det vil være lettere å lage strategier både for å møte motgang og for å planlegge framgang hvis vi faktisk forholder oss til faktakunnskap. Nasjonalbiblioteket er ikke en lobby- eller interesseorganisasjon for bibliotek og skal ikkee ta taktiske hensyn. Selv vil jeg fortsette etter beste evne å bringe fram ny kunnskap, slik at bibliotekledere, organisasjoner og andre blir best mulig rustet til å utvikle bibliotekene videre. Det vil jeg også gjøre selv om det av og til utfordrer sektorens egne myter.
