Fant trøst og mot på biblioteket

– Biblioteket var et sted jeg likte å være. Og jeg var der alene, helt fra jeg var barn. Jeg vokste opp i Finsland. Ei bygd i Indre Agder så liten at du nesten ikke skjønner at det er ei bygd før du har kjørt gjennom. Det var lange avstander, men biblioteket lå så nært huset vårt, at jeg kunne gå eller sykle. Når jeg kom fram, var det fint å være mellom bokhyllene. Det var stille, og av og til gløttet jeg inn på bibliotekaren som satt på kontoret. Hun het Karin og er en av mine trofaste lesere, forteller Gaute Heivoll (42) som forfatterdebuterte like etter at han fylte tjue. Det store gjennombruddet kom med «Før jeg brenner ned» i 2010, som også er blitt film. Boka er solgt i 100 000 eksemplarer bare i Norge og utgitt i 22 land. Heivoll som har mottatt en rekke litterære priser, skriver også barnebøker og skuespill i tillegg til romanene.

Det vesle huset kloss inntil veien som rommet biblioteket i Finsland fins ikke mer. Men det lever fortsatt i Gautes litterære univers.

– Noe jeg husker som spesielt, var at det var en dør ut mot veien. Når det blåste hendte det døra gikk opp av seg selv, og da kom det en lys tone som vinden lagde. Det var magisk. Og det var bare bibliotekar Karin og jeg som hørte den lyden. Og vi husker den fortsatt, begge to. Så var det lukten av bøkene. De kraftige røde og skinninnbundne bøkene, med stempelet fra Norsk Kulturfond og bildet av mannen med sverd.

Gaute Heivoll forteller også om spranget fra barneavdelingen og inn i voksenavdelingen. Sistnevnte var forbudt område fram til sjuende klasse.

– Selv om begge avdelingene var i samme rom, måtte jeg be om lov til å låne «voksenbøker». Heldigvis skjønte bibliotekar Karin den lesesulten jeg hadde. Dermed gikk ferden fra Hardyguttene til Mikkjel Fønhus. Sistnevnte skrev inderlig om dyr og natur. Suset fra skogen, villmark og årstidene. Skildringer som traff meg intenst da jeg var 12-13 år. Det var på den tida jeg begynte å skrive stil, som ble en salig blanding påvirket av Hardyguttenes detektivspenning og trolske naturstemninger hos Fønhus.

Når livet endres

Gaute Heivoll sier han likte å gå alene i skogen. Helt fra han var liten. Bygda han vokste opp i, som ligger 35 kilometer nordøst for Kristiansand, er omgitt av skog og hei og et vann.

– Jeg likte meg alene, og oppfattet meg ikke som annerledes da, selv om jeg nok var det. Jeg har alltid vært følsom for stemninger. Sett og lagt merke til ting som ingen andre syntes var noe spesielt… Det er en evne jeg bruker helt bevisst når jeg skriver. Men som kanskje ikke er til særlig nytte hvis man ikke er forfatter.

Det var advokat han skulle bli. Kjempe for rettferdighet. Han forlot hjembygda og begynte å studere juss på universitet i Oslo. Så ble faren ble alvorlig syk. Noen måneder senere var han død av lungekreft.

– Det var et sjokk. Jeg mistet helt mistet interessen for studiene. Jeg klarte ikke å samle meg om å lese pensum. Isteden gikk jeg daglig til Deichmann for å lese skjønnlitteratur. Jeg leste delvis på biblioteket, delvis hjemme. Biblioteket ble en slags redning for meg i den vanskelige tida. Der fantes bøkene jeg lette etter, uten at jeg på forhånd visste at de fantes.

– Hvilke forfattere fant du gjenklang hos?

– Mange. Mange flere enn jeg kan regne opp. Tor Ulven, Jon Fosse, Hans Herbjørnsrud, Paal-Helge Haugen, Claude Simon, Tarjei Vesaas, Samuel Beckett. For å nevne noen få.

Døden fikk tidlig en sentral plass i Gaute Heivolls liv. Og ble en del av hans litterære univers.

– Bestefaren min døde da jeg var ti. Det ble en betydningsfull opplevelse fordi jeg kom nær de store spørsmålene i livet. Livet og døden. Det gjør noe skjellsettende med et menneske å miste noen tidlig i livet. Du blir mer sårbar. Livet kjennes plutselig mer alvorlig. Dypere og rikere, kanskje. Men også mer smertefullt.

Tap av mennesker og sorg som en del av livet, er et tema som er med i de fleste bøkene hans. Også når han skriver for barn. Suksessen «Klokkerens evangelium» som kom i 2019, handler om Bendik på sju som har mistet pappaen sin året før. Nå nærmer julen seg og faren, Ole Klokker, ligger på kirkegården. Han savner faren som fikk klokka i kirken til å synge.

«Jeg var eldre enn Bendik da jeg mistet faren min, jeg var nitten år. Likevel går det sjelden en dag uten at han er i tankene mine. Slik har vi det alle, vi bærer de døde med oss. De er borte, men samtidig helt nær. Og det er i dette spennet diktningen blir til. For det å dikte er også en form for trøst. Fantasien gir oss muligheter som kan gjøre det lettere å bære savnet. Forestillingens kraft kan gi oss innsikter og åpne opp for verdener vi ikke trodde fantes.»

Sa Gaute Heivoll i en takketale under en boklansering.

Om snø og leseopplevelser

Det regner. Dag etter dag. Uke etter uke denne Sørlandsvinteren. Julen ble aldri hvit langs kysten.

– Du skriver mye om snø i flere av bøkene dine. Er du glad i snø?

– En av mine sorger i barndommen var når snøen uteble. Og når snøen uteblir nå, kan jeg fortsatt kjenne på et savn. Det er noe som mangler, innrømmer Heivoll som bor i Kristiansand med kone og tre barn.

I sin siste bok; «Drøm om de levende», et gripende portrett av faren, fra gutt til ung mann, skriver han: «Snøen kommer alltid mens han sover. Små, lette fnugg virvler gjennom lyset. Så snør det tettere, det laver ned over tunet og i pæretreet borte hos Sverre der han satt da han var fem år og visste alt om livet. Det legger seg mykt over stiene i skogen, over steinrøysa som ennå skjuler skattene fra fortiden, og over Gunvors hage der blomstene sover i jorden. Det blåser og fyker, det snør langt ned i drømmene, og da han våkner, er verden en annen.»

Husker du konkret hva som førte til at du ble forfatter?

– Det er ikke lett å ha ett svar på det. Mange nevner store leseropplevelser, men en av mine opplevelser kommer fra tiden før jeg kunne lese. Da leste min far for meg. Jeg satt på fanget, og kan ennå høre stemmen hans. Boka het «Det røde eplet» av den svenske barnebokforfatteren Jan Lööf. Det var en opplevelse og erfaring som er vanskelig å definere, men den gjorde noe med meg. Forholdet til min far er nok en utløsende faktor til at jeg begynte å skrive. Rett før han døde skrev jeg dikt, og de kom med i dødsannonsen. Men ingen av oss ante jeg kom til å bli forfatter, sier Gaute Heivoll og forteller at det ikke var enkelt å ha drømmer om å skrive når du kom fra et sted hvor du ikke kjente noen som leste eller skrev.

– Det henger i meg fremdeles. Det var liksom uhørt å komme fra ei skogsbygd på Indre Agder og reise til Oslo og gi ut bøker.

Det handler om å holde seg levende

– Hvor kommer fortellergleden fra?

– Det vet jeg ikke. Ingenting gjør meg så glad som når jeg klarer å skrive. Ingenting som kan løfte meg mer, og samtidig gjøre meg så nedstemt når jeg ikke får det til. Kona kan se det på meg om det har vært en god arbeidsdag. Eller ikke. Det merkelige er at når jeg har skrevet ferdig en dag, så virker det helt umulig å skrive neste dag. Likevel har jeg denne sterke indre trangen til å fortsette.

Sånn har han holdt på i over 20 år. Hver eneste dag. Fordi hvis han ikke gjør det, føler han at han faller ut av det universet han helst vil være inne i.

– Jeg er opptatt av å skrive gode historier. Men prosessen før det blir bok, er skjør. Min grunnfølelse i livet og i skrivinga, er at jeg ikke får det til. Det krevende med å være forfatter, er å leve i den veldige splittelsen mellom å ha tro på det du gjør, og å ha fullstendig mistillit. Det kjennes av og til utmattende. Samtidig er det besettelsen etter å fortelle som ofte vinner.

Gaute Heivoll tar ofte pauser. Tenker seg om før han svarer. Det hviler et stort alvor over ham. Men dyster er han ikke. Humoren, kjærligheten og det lyse i livet, er alltid til stede. Skapergleden og fantasiens muligheter pipler fram fra mørket. Formidlet i et poetisk språk.

Så deler han et bilde på skriveprosessen:

– Det blir ikke nødvendigvis mindre vann jo mer du øser. Men vannet som er der, blir klarere.

Nå har han gitt seg i kast med å skrive om de sju dødssyndene. For barn. Formidlet gjennom den skriveføre rotten Estragon. Han som har bodd under golvet hos salmedikteren B.S. Ingemann og er en kultivert rotte med en rekke menneskelige egenskaper.

– Jeg liker å fortelle for barn i skolen, å kunne holde på en 11-årings oppmerksomhet med en historie. Det er meningsfullt. Men da må du som voksen inn i barnets univers. Og jeg har nok – apropos Bendik i «Klokkerens evangelium» – fortsatt mye av barnet i meg. Det barnet som stiller de store spørsmålene. Den voksne i meg vet ikke så mye mer enn en sju år gammel gutt som undrer seg over de sentrale spørsmålene i tilværelsen. Undringen er en drivkraft.