Fra Flåklypa til Grand Prix

Til 100-årsjubilet kommer det flere bøker om fenomenet. Anders Heger har laget en slags «the very best-praktbok» av mesterens høydepunkter, og til høsten ventes den femte biografien. Det er ikke tvil, Aukrust har klassikerstatus. Det er godt gjort i et land som helst setter laurbærene på de «seriøse» og gravalvorlige. Aukrust har skildret en av dem, Hallstein Bronskimlet. Han skal være fra Volda, men kan det tenkes at han også har et snev fra Aukrusts onkel, den nå nesten glemte dikterhøvdingen Olav i Lom?

Aukrusts mange universer

På tross av berømmelsen er Kjell Aukrust avspist med en beskjeden plass i de autoriserte litteratur-, kunst- og kulturhistoriene. Derfor er det all grunn til å si velkommen til en ny bok, som ikke skal være nok en tradisjonell biografi, men en bok om kunstneren Kjell Aukrusts «mangslugne, kunstneriske arv». Det er tre forfattere som har delt og sortert Aukrust etter medieform: Kari Mari Jonsmoen om forfatterskapet, Stig Andersen om bildekunstneren og Gunnar Strøm om de andre medieproduktene.

Jonsmoen tar for seg bok for bok og fører oss inn i de viktigste motivkretsene: Barndommen i Alvdal med Simen og Bror min, deretter «fantasi-bøkene» om Solan, Ludvig & Co, erindringsbøkene og til slutt satirene som Flåklypa tidende. Det er en solid og ryddig gjennomgang, vi nikker gjenkjennende til Aukrusts mannsunivers med guttestreker og et forsonende «nedenfra og opp-perspektiv». Det er også lett å være enig i at Aukrust viderefører den muntlige fortellerstilen fra eventyrene. Han er naivistisk og surrealistisk med god blanding av besjelet natur og hverdagens virkelighet. Jonsmoen argumenterer godt for at Aukrust har holdt seg så mye bedre enn mange av de andre av samtidens humorister.

Den beste begrunnelsen gir hun ved å vise til hvordan Aukrust jobbet med tekstene sine. Han strøk mer enn han skrev. Det hendte at tre sider ble til en eneste replikk med en gudbenådet overraskelse helt til slutt: «Bror min leste bøker frivillig». Klassisk er også hans personkarakteristikk med de få ordene: «Simen er min beste venn, og han gjorde mye rart. En gang gjorde’n i brønnen -». Dette er god muntlighet, i slekt med sagaene og folkeeventyrene.

For alle medier

Et enda bedre svar på Aukrusts holdbarhet finner vi i bokas tredje del om multimediekunstneren Aukrust. Gunnar Strøm gir ikke bare en nyttig oversikt over hvordan Aukrust-universene lever videre i teater, ballett, film, fjernsyn, julehefter, strikkebøker, suvenirer og dataspill. Kanskje har de det bedre her enn i bøkene? Mye av dette kan du kjøpe i «Enkefruens netthandel», men Felgens mange akevitter finner du bare på Vinmonopolet.

Aukrustproduktene fornyes etter Disney-metoden. Klassikerne voktes, men nye kunstnere har fått arbeide videre med å utvikle «produktene» i nye medier. Det er fristende å legge til et poeng til fra Disney: Aukrust kunne også kunsten å underholde flere målgrupper samtidig, og det kjønnsløse persongalleriet passer over alt. Spillefilmene har nok gått ut på dato, men animasjonsfilmene har holdt seg og solgt godt i utlandet. Her lever Aukrust videre for alle barn, for mor og sikkert for far.

Strøm gir oss et godt innblikk i moderne kulturindustri. Aukrust var tidlig ute med å få til et effektivt gjenbruk av sitt materiale. Det som var småstubber i en avis (med egen pakkedisk) gjenoppstår som innhold i flere bøker, tegneserier, radio og filmer. I boka ser vi hvordan Aukrust ble en verdifull merkevare; Il Tempo Gigante ble gjenstand for heftig krangling om opphavsrett med Hunderfossen og Caprino.

Bildekunstneren

En gang var det slik at Henrik Sørensen bestemte «alt» i norsk kunstliv. Han sørget også for at den meget unge Aukrust fikk attest på at han burde slippes inn på kunstskole. Da som nå var det tegningene som dokumenterer størst originalitet. Ingen kunne som Aukrust tegne innfløkt maskineri og dristige skihopp, men det spørs om tegningene av de østerdalske snøhvite landskapene tar prisen. Tekst og bilde henger sammen og Stig Andersen undrer seg på om kanskje det var bildet som kom først og teksten etterpå. Andersen skriver begeistret, men han er den som også er mest kritisk til Aukrust når han hastet i vei og gikk på rutinen.

Aukrust gikk en lang vei før han fant sin egen stil som maler. Her er han fjernt fra det satiriske, og i bildene ser vi gjengangere fra samtidige kolleger som Munch, Sørensen, Revold og ikke minst Kai Fjell. Aukrust var da heller ingen foregangsmann for moderne kunst. I mange av de satiriske fortellingene kan vi godt si med Andersen at han hadde «en fordomsfull, kritisk holdning til moderne kunst». Men Aukrust laget kunst for folket, her er det ikke meningen at «nokon kjem til å sovne».

Den nye boka om Aukrust er underholdende. Jeg tror til og med at den kan inspirere en skoleelev som sliter med å få skikk på sin prosjektoppgave om Aukrust. Vi får et godt innblikk i en kunstner som fornyet eventyrtradisjonen. Theodor Kittelsens troll og «dyr med sjæl» fikk nytt liv og vel så det. Boka er skrevet med kunnskap og varme, og heldigvis er Aukrust med. Det biografiske belyser disse fortellingene fra et levd liv. Dette handler om en mann som ikke forlot barndommen, men som i gode stunder gjenskaper den for oss. Det er bare Ludvig (og Kjell?) som kan få seg til å si ved synet av den første hestehov som presser seg fram gjennom snøen: «Gud velsigne Vår Herre».