Fra krise til besøksrekord på tre år

– Hva føler dere nå?

 – Det er selvfølgelig stor stas å bli nominert til Årets bibliotek, og det var jubel i gangene da nyheten ble kjent på torsdag. Dette er jo «bibliotekenes Oscar» – en pris det er stor oppmerksomhet rundt, og vi har fått mange gratulasjoner og lykkønskninger. Så stolthet er vel det mest dekkende ordet.

– Hva betyr denne nominasjonen for biblioteket ditt?

– Vi har gjennomført mange store endringer, særlig de siste to årene, så det er klart at det kjennes godt at det blir lagt merke til både internt og eksternt. Det å få slik positiv oppmerksomhet for jobben vi gjør, bidrar til å skape samhold og drive oss videre.

– Hvem eller hva har vært den viktigste inspirasjonskilden for å utvikle biblioteket de siste par åra?

– Støtten og oppmuntringen fra rektoratet ved OsloMet har betydd mye. Vi har en ledelse som legger til rette for at vi kan lykkes, blant annet ved å inkludere og involvere biblioteket i all virksomhet hvor vi kan ha noe å bidra med. Med et skrinlagt samlokaliseringsprosjekt og en bibliotekdirektør som sluttet i protest, var vi vel i en slags «burning platform»-situasjon for ca. tre år siden. Vi var rett og slett i en slags krise, og noe måtte skje. I tillegg hadde det vært en pandemi, og vi ønsket å bidra til å bedre studiemiljøet og få studentene tilbake på campus. Så vil jeg trekke fram samholdet og engasjementet blant de ansatte. Jeg tror ingen av de ansatte ønsker seg stillstand – selv om noen nå sikkert synes at det har vært litt vel mange endringer på én gang.

– Kan dere dele en situasjon fra det siste året da dere tenkte: Åh, nå er biblioteket vårt viktig!

– Det er umulig å bare nevne én situasjon! Men da vi åpnet dørene igjen til de nyoppussede bibliotekene og studentene strømmet til, ble jeg rørt. Vi gjenåpnet det største biblioteket på campus i april, etter at det hadde vært stengt i åtte måneder for oppgradering, og allerede i mai kunne vi notere dobbelt så mange besøk som samme periode i fjor! En annen situasjon var for bare et par uker siden da våre to prosjektledere, Linn Kristine Kristensen og Roy Martin Kristiansen, holdt innlegg på Haakon Nyhuus-seminaret om prosjektet vi har i samarbeid med bibliotekutdanningen og alle fylkesbibliotekene. Prosjektet er forankret i OsloMets strategi for samfunnsforbedringer og samarbeid, og det at vi kan bidra til å samle biblioteksektoren og utvikle kompetanse i fellesskap, er viktig. En tredje situasjon jeg gjerne vil nevne, er da vi arrangerte et åpent seminar for å starte diskusjonen om hvordan universitetet skal følge opp Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

– Hva er det viktigste konkrete målet dere jobber mot i dag?

– Vi har nettopp ferdigstilt en ny handlingsplan for Universitetsbiblioteket for perioden 2025–2027. Den inneholder en rekke konkrete mål under de fire samfunnsutfordringene som er beskrevet i den overordnede strategien for OsloMet, og som Universitetsbiblioteket skal bidra sammen med resten av universitetet til å løse: varige velferdsordninger, et velfungerende demokrati, en bærekraftig utvikling, og kompetanse for en uforutsigbar verden.

– Om noen høyere i systemet kom i morgen og sa at neste år må stillingene halveres, hva er deres beste argument for ikke å kutte?

– Det må være å vise til hvilke tjenester til studenter og forskere som da må reduseres eller kuttes. For øvrig ville jeg jo håpe at det måtte komme store protester fra brukerne av tjenestene våre hvis vi kuttet så mye. Det holder liksom ikke at vi selv argumenterer for at vi er viktige, hvis ikke brukerne er enige. Nei, det beste vi kan gjøre for å unngå å havne i en slik situasjon, er å jobbe hardt og vise hva vi er gode for!

– Hva kunne dere gjort med et dobbelt så stort budsjett?

– Vi kunne selvfølgelig gjort mer av det vi allereie gjør, altså oppskalere tjenestetilbudet som det er stor etterspørsel etter. Men vi kunne også jobbet mye mer med utvikling og innovasjon og bidratt i større grad til å drive bibliotekfeltet framover. Jeg ønsker meg flere prosjekter på tvers – internt i UB, mellom UB og øvrige fagmiljøer på OsloMet, internasjonalt, og i biblioteksektoren. Særlig på teknologifeltet tror jeg vi kunne gjort mye.

– Hva er det beste effektiviseringstiltaket dere har gjennomført de siste par årene? 

– Det er summen av mange tiltak innenfor omorganisering, endring i måten vi jobber på, og tjenesteutvikling. Vi har redusert med mange årsverk de siste to årene og samtidig utviklet nye tjenester og frigjort kapasitet til utviklingsarbeid og kompetanseutvikling. Og så har vi også nedskalert noen tjenester. Med 23 000 studenter og 30 bibliotekarer som jobber med studentrettede tjenester, kan vi ikke tilby én-til-én-tjenester slik som «bestill en bibliotekar», for eksempel. Vi har heller satset på å utvide de mer generiske tilbudene hvor vi kan nå mange studenter med færre bibliotekarressurser.

– Dersom dere hadde makt til å gjennomføre en stor strukturell endring i Bibliotek-Norge, hva skulle det være?

– Nasjonale avtaler på e-ressurser! En grunnleggende oppgave for bibliotekene er å sikre lik tilgang til kunnskap for alle. Dessverre er forskningsbasert kunnskap dyrt, og det er helt håpløst at vi forhandler og betaler tilganger hver for oss. Med flere nasjonale avtaler kunne fellesskapet spart mye penger – samtidig som hele befolkingen kunne fått tilgang til kunnskapen. Kuttene i Helsebiblioteket har for eksempel kostet bibliotekene i UH-sektoren langt mer enn det Folkehelseinstituttet har spart.

– Om dere vinner, hva vil dere bruke den ekstra oppmerksomheten til?

– Først vil vi nok sole oss i glansen. Dernest tror jeg det første vi vil gjøre, er å bruke oppmerksomheten til å promotere tjenestene til målgruppene. Det er alltid en utfordring å nå ut med informasjon om tjenestene til dem som trenger dem. Vi er også engasjerte i å synliggjøre hva UH-bibliotekene kan bidra med utover egen institusjon – i biblioteksektoren og i samfunnet for øvrig. Og så ønsker vi å vise at man kan få til mye på tross av reduserte økonomiske rammer.