Fra tysk storby til øyliv i vest

Etter et drøyt kvarter i bil fra Stavanger og deretter 35 minutter på ferga fra Mekjarvik i Randaberg til Kvitsøy, tar det to øyenblunk før vi ser det klassiske fyret. Det betyr at vi også kan parkere ved den gamle fyrmesterboligen i skråningen nedenfor. Den hvite bygningen huser både bibliotek og sykehjem.

– Hei og velkommen! Dere kom på en sjelden fin dag, det hverken blåser eller regner, hilser Astrid Hotopp blidt før hun henter dagens post rett utenfor.

Norskkurs uten vestlandsk

Det er torsdag og den ene av to åpningsdager på biblioteket. Historien om hvordan Kvitsøy fikk en bibliotekar fra Tyskland, involverer både DHL, barn og kjærlighet.

– I 2012 kom jeg fra den tyske byen Halle til Kvitsøy på grunn av kjæresten min. Jeg hadde tatt et norskkurs i Tyskland, men vi hadde lært oss å forstå folk fra Østlandet. Dialekten de snakket her vest, forsto jeg lite og ingenting av. Så jeg fikk meg jobb i Stavanger, hvor jeg kjørte ut pakker for DHL. Da var terskelen lav for å snakke norsk og tabbet jeg meg ut, skulle jeg ikke se noen igjen. Så var det jo også en kjempeopplevelse å dra rundt på små og store veier i Rogaland. Utrolig mange flotte plasser, jeg kan alle snarveiene når vi nå drar ut på tur, ler hun godt.

For som dere forstår, hun ga seg ikke og både hun og kjærligheten ble på Kvitsøy – som altså er Norges minste kommune i areal. Det gir en deltids-bibliotekarstilling på 35 prosent. Kommunen samarbeider med mange om ulike tjenester, så sjefen for biblioteket er i nabokommunen Randaberg. De snakkes på telefon, om alt fra faglig støtte til praktiske ting. Som bibliotekar på øya, er det mye opp til en selv hvordan dagene blir.

Litteratur ble plutselig en selvfølge

Det tok likevel litt tid før Astrid Hotopp gikk inn dørene her, men etter å ha fått barn og vært nødt til å snakke norsk med helsepersonell løsnet det plutselig. Da gikk hun også på biblioteket. For litteratur har alltid vært en del av hennes liv, i starten mest hos alle andre i familien.

– Mor var nok litt bekymret en periode, da alle andre enn jeg var lesehester. Da jeg var 10 løsnet det, med Enid Blytons bøker om «De 5». Litteratur ble en selvfølge for meg etterpå. Det var ikke en hobby å lese, men en daglig ting jeg trengte.

Astrid utdannet seg ikke til bibliotekar, for hun fikk en jobb i en stor universitetsbokhandel i Leipzig. Der ble hun i 10 år og stortrivdes. Så valgte altså mannen i hennes liv Kvitsøy, og hun ble med.

– Foruten DHL, jobbet jeg også innen pleie og i kommuneadministrasjonen her på øya. Så trengte biblioteket for seks år siden ny bibliotekar. De lette lenge etter noen som ville ha en slik prosentstilling. Jeg ble så tilbudt jobben. Jeg tenkte først at «Hva har jeg sagt ja til. Jeg kan jo ikke snakke om de bøkene de leser her. Så god er jeg jo ikke i norsk». Men jeg tok sjansen, og folk var veldig støttende. «Bare prøv».

Ingen leser alt

Astrid lærte deretter noe veldig raskt. For det første at ingen bibliotekarer leser alle bøker de skal låne ut. Dernest at ord kjenner ingen grenser.

– Litteratur er jo internasjonalt, så bøkene som kommer ut i Norge kan jeg jo ofte lese på et annet språk. Norske og utenlandske forfattere oversettes jo til tysk. Nå prøver jeg meg også på norske bøker, og har startet med Roy Jacobsen.

Nå stortrives hun i jobben, spesielt når hun kan sitte for seg selv og se hvilke nye bøker som kommer, hva passer her, hva snakkes det om i ulike aviser. Eller når besøkende spør om ting de lurer på. Aller kjekkest er det om de setter seg ned i den blå sittekroken som er laget, der de også kan få gratis kaffe – når det ikke er en pandemi på gang.

– Jeg skulle ønske meg at folk var bittelitt mer åpne for å bruke den sittegruppa. Jeg kommer fra en stor by, og liker å være et sted hvor en finner ro. Det har de gjerne nok av på Kvitsøy. Så egentlig brukes sofa og stoler mest av de som ikke er oppvokst på Kvitsøy. Men du må altså ikke låne bøker for å bruke biblioteket!

Syke får bøker på døra

Så hva låner folk på Kvitsøy? En stor gruppe ønsker serieromaner. «Misteltein 1-24» av Elisabeth Hammer og de 6 bøkene i Drømmeøya-serien til Hilde Hansen er akkurat innlevert. Rett under Haddy Njies «101 ting å gjøre med barn» og i tredje hylle deler «En samisk verdenshistorie» av Hugo Laurtiz Jensen plassen med Isabell Allende

– Jeg har også en dame på sykehjemmet som låner ukeblad. Det er en leseopplevelse for henne. Det er ikke plass til alle Kulturfondbøkene, men vi har mange fremme. Det samme med dikt, selv om det sammen med filosofi og politisk vitenskap ikke er like interessant for folk. En må velge litt, og lage et brukervennlig bibliotek.

Låneutviklingen har gått litt opp det siste året, både får voksne og barn. Pandemien har gitt økt leselyst. Da de hadde stengt sist vår, leverte hun ut bøker etter å ha markedsførte tilbudet på Facebook, og folk satte pris på det. Når «Hele Rogaland leser»- gratisboka kommer ut om høsten, kjører hun også rundt med den og legger den ut på sentrale steder på skolen og Kvitsøy trafikksentral – signalbygget og landemerke som representerer Kvitsøys lange tradisjoner med lostjeneste og senere sjøtrafikksentraltjeneste.

– Målet er å være brukervennlig. Så om jeg vet at noen er syke, spør jeg om de trenger lesestoff og så kommer jeg med det. På ei øy kommer du tett på folk, og den servicen gir jeg gladelig. Biblioteket blir som apoteket i gamle dager, en informasjonssentral. Folk spør meg om det meste, sier Astrid og ler godt.

Venteliste, hva er det?

Fordelen med å bo på Kvitsøy og være bokorm, er at begrepet venteliste nesten ikke eksisterer.

– Vi har jo alle de mest aktuelle bøkene, og jeg får ofte følgende respons fra feriegjester som kommer hit «Åh, har dere den inne. I Stavanger står jeg på en laaaaang venteliste». Definisjonen på lang en venteliste her, er seks personer. Så for mange feriefolk enten de kommer med båt og ligger i gjestehavna eller har feriehus her, er det rene himmelen å komme hit.

Astrid trives i eget selskap og å styre sin egen hverdag. Hun bestemmer selv egen ferie. Hun får faglig påfyll på kurs, hører på podcaster og deltar på litteraturfestivaler når det passer. Hun vet at det er helt urealistisk at hun får en kollega, så hun bruker ikke tid på å drømme om det.

– Det er klart at det er ting jeg kan bli bedre på. Som å bruke sosiale medier. Det er jo lettere når en har flere kolleger, så kan en fordele oppgavene. Men det står på planen min.

For biblioteket er ikke det eneste folk på Kvitsøy har å bruke tiden sin på. Astrid er ekstremt imponert over hvor aktive innbyggerne er. Det er båter som brukes både til fiske og rekreasjon. Det er også en klubb eller organisasjon for det meste, fra historie og kunst til bedehus og idrett. Så gjelder det å få dem inn også i fyrmesterboligen. Antall registrerte lånere er 200, og så kommer det nasjonale lånere i feriene.

Denne torsdagskvelden er det så langt stille, og Astrid tar seg tid til å vise oss en av de gamle skattene hun har satt stor pris på – i tillegg til magasinet som huser eldre utgaver av Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgrens klassikere.

– Se denne boka med avisutklipp, alt handler om Kvitsøy og det er det en tidligere bibliotekar som har laget. Det er virkelig spennende å lese om alt som har skjedd på øya.

400 kroner i årslønn

Så skulle en tro at det som nå skjer var planlagt, men det var det altså ikke. Fotografen tar med Astrid ut for et bilde fra kaia, mens jeg passer et stille bibliotek. Det går bare to minutter, så kommer det et blidt menneske inn døra som sier «Nå var det virkelig mørkt og kaldt ute»! Etter en kort prat, der jeg lover «lys, varme og litteraturglede», viser det seg at dagens første låner er den tidligere bibliotekaren som laget avisutklippsboka. 91 år gamle Oddny Austbø har tid til en prat også, før hun skal på videre ærender.

– Jeg begynte i 1972, og hadde 400 kroner i årslønn. Det var lite, men jeg godtok det og startet så kampen for biblioteket. Jeg meldte meg inn i kulturutvalget, og fikk flere penger å kjøpe bøker for. Jeg sørget også for at vi fikk et magasin og større plass. Jeg ville nemlig ha hele fyrmesterboligen, og da jeg er fra Måløy og sta som et esel, fikk jeg det til slutt, sier den driftige dama og smiler bredt.

Hun har med seg Roy Jacobsens «Regines Øyne», og skal låne den neste i serien. For lånekortet er selvsagt aktivt.

Selvbetjening ga boikott

Hun er glad biblioteket fortsatt har en solid plass i folks hjerte, men det har vært perioder hun har fått økt blodtrykk.

– Det var noen som en gang fikk en fiks idé om at det skulle være selvbetjening. Da holdt jeg på å miste vett og forstand. Hvem skulle sørge for at bøkene faktisk kom på rett plass?!? For meg forsvant biblioteket da, og jeg var ikke innom en eneste gang i den perioden. Med Astrid er det heldigvis styr på ting!

Inn døra kommer nettopp Astrid igjen, og med henne også en ny låner. De har åpent fra 15 til 20 to dager i uka, nettopp for at folk skal rekke å hente barn, spise middag samt at pendlerne også kan rekke å nå bokhimmelen.

Vi overlater bibliotekar og lesehester til hverandre, men må spørre helt til slutt hva Astrid Hotopp savner med hjemlandet – foruten familien som hun ikke har sett siden 2019.

– Tysk rugbrød og favorittølen min Jever.