Frontlinja mot nord

– Hæ?

Vi runder nok et hjørne, men pila på Google Maps driver og snor seg rundt som om vi allerede har vært dit vi er på vei. Så dukker det opp en liten sti. Den leder rundt et hushjørne, langs en betongvegg. Og jaggu, der er det. Vi holdt på å gi opp.

– Vi får ikke så mange drop-in-besøk, for å si det sånn, sier bibliotekar Grete Rosbach på Andøy folkebibliotek.

– De som kommer til oss, er de som virkelig vil finne oss.

I bakgården til både den videregående skolen og barne- og ungdomsskolen ligger et bygg med to skilt. Det ene sier Bibliotek. Det andre sier Tilfluktsrom.

Dette bygget med 60 cm tykke betongvegger har vært arbeidsstedet hennes siden 2011. Kommunens operative, beskyttende hule, siste skanse mot verden, er et bibliotek.Skulle alarmen gå, er det hit alle kommer.

Vi er på Andenes på Andøya i Vesterålen, der Orion-flyene sirkler, amerikanske flagg vaier og det storpolitiske trykket plutselig har gjort utkanten til et strategisk midtpunkt.

Spionbase

Dette er så langt ut mot fiskefeltene du kan komme uten å hoppe i havet. Fremdeles fiskes det en god del på Andøya, selv om omstruktureringer og kvotebaroni samler ressursene på færre og færre hender. For de mest ihuga fungerer det på sett og vis fremdeles å dra levebrødet opp fra dypet, som de har gjort her ute siden yngre steinalder. De små landsbyene ligger dandert langs fjæra, sukkerbiter mot nordavind. De er naboer til hvalene og nordlyset, tett på Golfstrømmen, tett på det polare magnetfeltet, et bemerkelsesverdig sted. Tidligere var øya forblåst og uten trær, naken og nedgresset av alle husdyrene. Ting er i endring. Nå står saftige skoger langs fjellsidene og vaier i seinsommervinden. 

I lokalavisen Andøyposten sto det tidligere i år en notis som ba folk holde utkikk etter mistenkelig aktivitet, fremmede folk som oppførte seg rart. Hva skal man se etter? Trenchcoater med kragen oppe? Fedora-hatter og fremmede som kikker frem bak avisen?

Da vi rullet inn i hovedgata, så vi en mann strene på skrå over gata med en walkie-talkie-lignende innretning på øret. Han så unektelig skurkeaktig ut. Burde vi ringe politiet?

Det hele startet en dag i Lisboa i 1951. Der ble det bestemt at en rekke nye militære flystasjoner skulle etableres i Norge.

Den sovjetiske avisen Pravda skrev kritisk om Norge og utbyggingen:

«Utbyggingen av sjø og flybaser i Nord-Norge er en uvennlig handling overfor Sovjetsamveldet. Det vedtaket som Atlanterhavspaktens råd nylig fattet i Paris, om anlegg av baser i Norge, kaster lys over de amerikanske planene om å bruke norsk område i aggressiv hensikt. Norge får store bevilgninger for å bygge flyplasser i tillegg til de som allerede er bygget. Hovedprosjektet er den såkalte internasjonale flyplassen på Andøya.» 

For å rydde plass til flyplassen ble bygda Haugnes jevnet med jorda. 72 bolighus, med sine fjøs og uthus, ble revet. 310 mennesker, 70 kyr, 400 sauer og 14 hester måtte finne et annet sted å slå seg ned. To millioner kroner kostet eksproprieringa, nærmest et fantasibeløp på tidlig 50-tall.

Et steinkast unna lå Andenes, på en snipp mot nord som måler 600 meter på det bredeste, befolket med noen skarve hus og ei trekirke. Da militæret gjorde sitt inntog, ble det reist et lite sentrum her som med rette gater og opptegnet byplan, sirlige hus og militær ryddighet mest ligner et sett fra en Wes Anderson-film. Helt utypisk nordnorsk.

17. september 1954 traff hjulene til en Douglas DC-3 rullebanen for første gang. Generalløytnant Finn Lambrechts og generalmajor Odd Bull var om bord. 333 skvadron med sine rekognoseringsfly fikk fast tilhold.

En mannsalder senere ble troppen dratt ut av badekaret. I 2016 vedtok regjeringen å flytte 333 skvadron vekk fra Andøya.

Husprisene droppet, bygda som ble reist av og med flystasjonen, ble forlatt – til stor protest. Men befolkinga har bevart gnist, tiltak og kreativitet med hvalsenter, internasjonalt romsenter og et kulturliv som markerer seg nasjonalt. De skulle vise seg å gjøre rett i å holde stand.

Putins invasjon av Ukraina satte ting i et nytt lys. I korridorene på Løvebakken ble det lynkjapt sett mot nord. På Andenes ble det amerikanske flagget heist. Andøya skulle nå bli brukt som en permanent mottaksbase for NATO. Nylig sto Trygve Slagsvold Vedum foran pressekorpset og kunngjorde at det i tillegg blir havovervåkning, satsing på forsvarsdroner og utvikling av Forsvarets romvirksomhet.

Romlinger på biblioteket

Denne utkanten er blitt frontlinja for den vestlige verden. Og ikke nok med det – den er også blitt frontlinja mot verdensrommet. Fem år etter at Sovjet skjøt ut Sputnik 1, ble det også skutt ut raketter fra Andøya Space. Noen kilometer unna flystasjonen, under taggete fjell og blafrende nordlys, ligger norsk romfarts spydspiss. En liten feil under ei rakettoppskyting holdt på å løse ut tredje verdenskrig, men det er en annen historie. 

Da passer det jo godt at Andøy videregående skole har ei egen romteknologi-linje. Hvert år ankommer et dusin sekstenåringer med hybelinventar og blikket mot stjernene.

– Vi kaller dem bare romlinger, sier Grete med et glis. 

Forleden dag kom en av dem luskende rundt hushjørnet. Grete hjalp romlingen med alt han trengte av bøker og lektyre, sier biblioteksjefen, som i dag har fanget fullt med å ta opp tråden igjen etter sommerferien. De har hatt dørene åpne hele sommeren, bortsett fra éi uke. Nå er det faktisk to bibliotekarer her, forteller hun.

– Vi klarte å få til ønskedrømmen om en egen barne- og ungdomsbibliotekar, vedtatt midt i et gyllent vindu på et par måneder mellom nedskjæringer og Robek-plassering, sier hun stolt.

– Full stilling.

Døra går opp, og inn døra kommer en gutt som snart skal begynne i sjette klasse. Han har med seg en tom veske som han har planer om å fylle med bøker.

Om de enn ligger utilgjengelig til, er de desto mer tilgjengelige for grunnskoleelevene, som ofte er innom både i friminutter og etter skoletid.

– Hei, Emrik! sier Grete og slår følge med gutten bort til bokhylla. Hun vet nøyaktig hva han ser etter.

Etter å ha stappet veska så full at han må slåss med glidelåsen, tusler han ut igjen.

– Det er storveis med alle elevene som bruker oss. Men hvis vi skulle ønsket oss én ting, måtte det vært å ligge en plass der folk kan oppdage oss og stikke innom helt spontant, forklarer Rosbach.

Én ting er å ligge i utkanten. Å ligge i utkanten av utkanten er noe annet. Her eksisterer det ikke noe kulturhus å ligge vegg i vegg med, her bor kulturen i stuene, i menneskene og i bygdehus bevart på dugnad. Hva med å ligge vegg i vegg med kulturskolen, der elever kan ramle innom og spille sjakk og vente på foreldrene? På Andøya har heller ikke kulturskolen egne lokaler. Den bor i hodet og i instrumentkofferter i bagasjerommet til kulturskolelærerne og manifesterer seg på gitte ukedager på klasserom rundt omkring på øya etter skoletid.

Men de har uknuselige betongvegger og lyden av havet.

Byggefeltbiblioteket

Krysser du fjorden mot sør og svømmer i land på naboøya, er du i Øksnes kommune.

I et boligfelt midt mellom bakkar og berg ligger et funkishus fra 70-tallet. Kun det lille skiltet som stikker ut som en liten langfinger mot verden, avslører at her, akkurat her, midt i rekka av eneboliger som huser kjernefamilier i en av landets største fiskerikommuner, ligger et hus som tilhører alle.

På veien hit ble alle bolighus mistenkt for å være inkognito-bibliotek. Også denne gang måtte kart studeres og lokalbefolkning konsulteres. På framsida: ei stengt dør. Selve inngangen ligger skjult på baksida. Nesten som den undergrunnsklubben i bakgården der du må kjenne noen som kjenner noen for å bli med på ravepartyet.

– Det ble i sin tid bygget som legebolig med kontor i førsteetasje, sier bibliotekar Monica Hansen. Hun ønsker oss energisk velkommen til biblioteket som nesten er en hemmelighet. Bygget av dr. Berg i 1974. I 1984 ble det bibliotek.

I forrige utgave av Bok & bibliotek kunne man lese om hvor viktig beliggenheten er for bruken av folkebibliotekene. Øksnes bibliotek er temmelig unikt i så måte. Forkledd som bolighus er det både gjemt og makeløst tilgjengelig på én og samme tid. Barna bruker det flittig og kommer innom ofte. Småbarnsfamiliene besøker det som om det var en nabo med kaffe på kanna og ferske fargestifter på bordet.

En bauta

Sprudlende og energisk leder Monica Hansen oss gjennom furubelagte smale ganger. Så hører hun det romstere oppe i «hovedetasjen» og etterlater oss et øyeblikk i en avdeling som føles mer som et escape room enn et bibliotek. Før vi rekker å bryte oss ut, er hun tilbake.

Her er kontor og lab, bakrom med dusj. Og selvfølgelig badstue. Med en halv kvadratkilometer plass kunne det i teorien vært armslag. Det var bare det med planløsninga, og det faktum at det er skreddersydd for å være alt annet enn bibliotek.

– Det er litt utradisjonelt, kan du si, og mange rotelokaler. 

Dyrebar tid går med på å rydde, rydde og organisere. Monica er biblioteket. Hun er eneste ansatt. Her har hun vært i fire år, etter å ha startet karrieren som barne- og ungdomsbibliotekar i Longyearbyen i 2008. I voksen alder har hun utdannet seg, og har spesiell interesse for barn, medier og bibliotek. Samfunnsengasjementet er i full fyr.

Hvis biblioteket skal ha én samfunnsrolle i årene som kommer, så er det å være en stabil trivselsfaktor for de små.

– Det er et ønske å være en bauta. Det er noe med kontinuitet i livet til ungene. Jeg har et hjerte som brenner for barn og ungdom. Det er dem jeg skal kjenne fra de er små, til de vokser, går på ungdomsskolen, blir voksne og vet at på biblioteket, der er Monica. Om lærerne og allting skiftes ut, skal de kunne si: "Hu kjenner meg, mamma".

Fra vinduene, bak hyllene med bøker, ser vi båtene duppe. Fabrikkpipene fra fiskefôrfabrikken kneiser, trålerne losser proviant for å dra ut på fiskefeltet.

– Jeg tenker at man skal utvikle en kultur. Vi står i en slags brytningstid, sier hun.

Fiskerihavna på Myre lander mer torsk enn noe annet sted i landet. Faktisk er det en av de største torskehovedstedene i verden, og et sted med en betydelig lavere gjennomsnittsalder enn resten av området. Et sted der ungdommen om de har spilt kortene sine riktig (ved å skjære tunger og spare til egen båt), kan gå rett fra ungdomsskolen til full jobb som fisker med en større årslønn enn en lege med spesialistutdannelse.

Hvert og ett bibliotek har sitt særpreg og er ikke bare tilpasset sitt lokalsamfunn, det er på mange måter et produkt av dem.

– Tidligere i dag hadde vi møte. Det skal bygges nytt, og vi skal ned i areal og tenke hvordan vi kan finne samhandlingsmetoder. Ungdomsklubb, skole, frivilligsentral, kulturskole og bibliotek. Alle de funksjonene som var tenkt å samles i en mulighetsstudie. De gamle planene og mulighetsstudiene gikk i vasken – det ble for kostbart. Nå prøver vi igjen, forteller Monica.

Bibliotekarene i øyriket møtes en gang i måneden for fagprat og reflektering og et kjærkomment kollegatreff i en arbeidshverdag som for mange av dem er et enmannsshow.

Ørsmå marginer

I nabokommunen Bø i Vesterålen, der jeg er født, oppvokst og baserer meg i dag, er nærbutikken, biblioteket og bensinstasjonen stedene du kan treffe folk etter at gatene (den ene gata) støvsuges for liv og alle drar hjem til sitt for å se på TV eller gå på fjellet. (Eller kanskje til og med lese en av de mange tusen bøkene som lånes ut hvert år. 

Barna har for lengst tatt plass og later til å se på det som et slags alternativt SFO. Det gjør jaggu voksne også, her kan man både bli tatt imot med et smil og bli sendt hjem når det nærmer seg stengetid. Der de alltid har kaffe og kjeks og litt seige drops som de byr med en gang du kommer inn døra. Her tumler ungene rundt, her sitter pensjonistene på internettkafé, hit kommer flyktningene for å møte lokalbefolkninga, studentene tygger på pennene sine, skoleklasser ramler innom, ungene sommerleser til den store gullmedaljen.

Dette biblioteket, det sydende, store, nyoppussede og velfylte biblioteket i Bø i Vesterålen, holder åpent fire dager i uka – på ufattelige 0,5 årsverk.

I dag skal vi besøke Bø bibliotek, men møtes av en lapp på døra som sier alt om hvor små marginene er:

«Stengt fra kl. 13 på grunn av møte. Beklager ulempen.»