Hanna Wiig (1885–1959) og modernitetens barnebibliotek

To alderspregede  svart-hvitt-fotografier forteller om en mangfoldig yrkespraksis. Det ene viser kostymekledde barn oppstilt på en scene. Midt på bildet sitter en voksen person, iført hvitt skjegg og parykk. Det andre viser en stri strøm av uregjerlige barn, i øreklaffluer og ullhatter som trenger seg fram mot en døråpning. Midt i strømmen står en blid dame med oppsatt hår. Jeg mistenker at det er samme dame på begge fotografier, det er barnebibliotekaren Hanna Wiig (1885–1959), som ledet barneteatret ved Bergen offentlige bibliotek, og som holdt ukentlige eventyrtimer for fulle hus.

Væreierdatteren som dro til Cleveland

Hanna Wiig var en av de over hundre norske kvinner og menn som i løpet av 1900-tallet dro til USA og fikk bibliotekarutdanning, de aller fleste før 1940, da Statens bibliotekskole ble etablert. Lenge før Lånekassen ble en realitet for utdanningssøkende, var det å ta utdanning i utlandet noe som stort sett var forbeholdt sønner av bemidlede foreldre. Døtrenes utdannelse ble omkring forrige århundreskifte sjelden prioritert ut over grunnleggende allmennkunnskap og eventuelt opplæring i sysler som hørte til det å styre en husholdning og være vertinne.

For Hanna Wiig gikk heller ingen rettlinjet vei fra oppveksten på Flåvær handelssted på Sunnmøre til USA-utdannet bibliotekar i Bergen. Hun flyttet som voksen sørover etter oppvekst med hjemmeundervisning med huslærer. I Bergen fullførte hun middelsskoleeksamen ved Sofie Lindstrøms pikeskole, og seinere gikk hun et år ved Bergens handelsgymnasium. Fra 1912 trådte hun inn i staben på Bergen offentlige bibliotek, der hun fikk ansettelse som «inspectrise» ved barnefilialen som da var opprettet på den nybygde Rothaugen skole. Filialen ble drevet av folkebiblioteket. Yrkestittelen forteller oss at hun hadde ansvaret for å se til at regler ble overholdt. Men Hanna Wiig må også ha vist stor interesse for både barna og bøkene, for arbeidet hennes ble lagt godt merke til av Bergen offentlige biblioteks dynamiske sjef Arne Kildal. Han var selv utdannet fra USA og kjente til en god barnebibliotekarutdannelse i Cleveland, Ohio. I 1915 skaffet han søknadsskjema til Hanna Wiig, la til et varmt anbefalingsbrev, og i august 1916 steg hun om bord i D/S Kristianiafjord med bekreftet studieplass og deltidsjobb til 40 dollar måneden «over there».

Amerikanskinspirert barnebibliotekarbeid

Tilbake i Bergen reiste det seg et nytt, storslått bibliotek, tegnet av Olaf Nordhagen, og utformet etter mønster av Carnegie-bibliotekene i USA og Canada. Fra åpningen i 1917 fikk Hanna Wiig ansvaret for arbeidet med barn, noe som var høgt prioritert. Nybygget rommet store arealer reservert for barna, og dessuten sørget donasjoner fra et av byens forretningspar for at barnebiblioteket anskaffet moderne utstyr som lysbildeapparat og filmframviser til «foredrag, oplesning samt god underholdning etc. alt avpasset specielt for barn». Dette, i tillegg til eventyrfortelling, diskusjonsklubber og barneteater, gav Hanna Wiig anledning til å praktisere det hun hadde lært i Cleveland. Teknisk utstyr er én ting, men suksessen og tilstrømmingen av barn hver uke i tiår etter tiår hadde nok i like stor grad med Hanna Wiigs formidlingsevner å gjøre.

En barnelitteraturens mangesysler

Barnebibliotekarbeidet gav Wiig god innsikt i barnas litterære og faglige interesser. Denne innsikten brukte hun også i sine bijobber. Hun gikk i 1945 inn som konsulent og redaktør i det bergensbaserte J.W. Eides forlag og bidro til utgivelser av så vel litterære klassikere som Det suser i sivet og Alice i Eventyrland som sin egen fortelling Vesle Tutak (1946) og sine oversettelser av blant andre Æsops fabler.

I en tid da barnelitteraturen verken hadde sin egen historieskriving eller forskning, var barnebokkritikk i aviser og tidsskrifter de eneste arenaene for kritisk vurdering og analyse. Også her bidro Hanna Wiig, med anmeldelser i Morgenavisen, et organ for Frisinnede Venstre. Et titall artikler om barnebibliotekarbeid og barnelitteratur skrev hun i Bok og biblioteks forløper; For folkeopplysning, og mye av dette stoffet formidlet hun også i radioforedrag, i lærermøter og i bibliotekfaglige kurs. Slik inntok Wiig en posisjon innenfor både produksjonen, formidlingen og kritikken av barnelitteraturen. Vi kan se denne mangesyslingen som en tydelig strategi for å heve barnelitteraturen og barnebibliotekets status i samfunnet.

Kilder

1. Rieber-Mohn, H. og Rieber-Mohn, C.K. (1974). «... alle Bergenseres aandelige Løftning ...»: Bergen offentlige bibliotek gjennom 100 år: 1874–1974. Bergen: Bergen offentlige bibliotek.

2. Tveit, Å.K. (2020). «…da barna ville ha dem»: Hanna Wiig og det nye barnebiblioteket.
   S. 161–184. I Evjen, S., Olsen, H.K. og Tveit, Å.K. (red.). Rød mix: Ragnar Audunson som forsker og nettverksbygger. ABM Media.