Historiefortelleren

– Jeg trodde jo at dette skulle jeg fikse greit, men jeg oppdaget fort at det er en helt annen bransje å skrive skjønnlitterært enn å skrive dokumentarisk, forteller Jan Ove Ekeberg, som av mange gjerne blir assosiert med TV2.

Etter hvert har han klart å bli like mye assosiert med historiske romaner.

– Research kan jeg, og så handler det om å lete fram tonen man har inni seg. Og jeg har lært av mange, både forfatterkollegaer og skrivelærere, sier han.

Tok sin tid

Året var 2016 og Ekeberg hadde rukket å bli 62 år. Han var programleder for økonominyhetene på TV2 og hadde en hektisk jobb som han trivdes veldig godt i. Ekeberg hadde da vært 25 år i kanalen, han hadde vært med på å bygge den opp, hadde hatt rundt 10 000 sendinger på programmet «Økonominyhetene» og samtidig rukket å skrive en rekke biografier om kjente folk og den historiske trilogien «I sverdets tid». Skulle han satse hundre prosent på en forfatterkarriere, så var tiden veldig moden for det, konkluderte han. Det endte med sluttpakke og lykkeønskninger fra kolleger i TV2. Han har ikke angret.

Men Ekeberg innrømmer at det buttet en del til å begynne med. Det skjønnlitterære landskapet var helt nytt for han da han startet.

– Den siste biografien jeg skrev var om Ynge Hågensen, «Gjør din plikt, krev din rett, kom i 2004. Så begynte jeg å lete etter stoff til en skjønnlitterær bok, og det skulle være en historisk roman, for jeg er veldig interessert i historie.

Han satte seg ned og leste sagaer. «Sagaen om kong Sverre» gjorde inntrykk.

– Jeg forsøkte å omskape den sagaen til skjønnlitteratur i et par års tid, men det ble ingenting ut av det. Så fikk jeg hjelp av en profesjonell manusforfatter og da begynte ting å skje. Trilogien «I sverdets tid» ble publisert i 2011, 2012 og 2013. Trilogien har solgt i minst 60 000 eksemplarer og skuespilleren Erik Hivju har lest inn bøkene for Fabel og Storytel, sier Ekeberg.

Harald Hardråde

Stikkordene for Jan Ove Ekebergs skjønnlitterære univers er middelalder og vikingtid, spesielt én skikkelse har fanget interessen hans, nemlig Harald Hardråde (1015–1066). Ekeberg følger han helt fra han er 16 år og deltar i slaget på Stiklestad, gjennom åtte år som leiesoldat i Konstantinopel og helt til hans død ved Stamford Bridge. Da er også vikingtiden over. Den sterke interessen for Harald Hardråde har resultert i serien «Den siste vikingkongen». Den første romanen «Krigens læregutt» (2016) ble etterfulgt av «Djevelens rytter» (2018), «Keiserens leiesoldat» (2019) og «Fredens fiende» (2020). Den siste i serien ble publisert i høst, «Dødens hærfører».

Ekeberg er opptatt av hvordan figurene hans lever og hva de tenker, og er inspirert av Sigrid Undset.

– Undset er utvilsomt den største historiefortelleren. «Kristin Lavransdatter» kan man lese igjen og igjen. Hennes romaner er lett å leve seg inn i, de er veldig medrivende. Andre forfattere jeg ser opp til er Vera Henriksen, Kåre Holt og jeg er også en stor fan av Ken Follett. Den aller beste historiske romanen etter mitt skjønn er imidlertid «Islands klokke» av Halldór Laxness, en veldig innlevende roman.

Utvikler et eget språk

– Hva kjennetegner en god roman?

– At man blir revet med, og man føler at man kan være med i historien. Da har forfatteren klart å skape et univers, uansett hva det handler om. Det er et håndverk, først og fremst. Det handler om formgrep for å lokke fram følelser i leseren, få dem til å leve seg inn i historien, le og gråte. Jeg prøver å skrive et språk som kler vikingtiden. Når jeg for eksempel skriver «han led øldøden», så synes jeg det høres bedre ut enn at «han drakk seg i hjel».

– Hvorfor tror du at vikingtid og middelalder fenger så godt?

– Dagens moderne mennesker lever veldig beskyttede liv. Det å leve tett på naturen, det umiddelbare, det motet vikingene viste da de reiste over verdenshavene, at de utfordret selve livet, alt dette fascinerer oss. Dette er også en viktig tidsperiode i norsk historie, forklarer forfatteren, som selv alltid har vært opptatt av middelalderen, men også polarhistorie og nyere politisk historie.

– Og så samarbeider du også med historikere?

– Ja, jeg kjenner mange i historikerlauget som jeg samarbeider og diskuterer med. Jeg vil jo at mine bøker skal være autentiske og jeg vil ikke skrive kontrafaktisk historie. Alle bøkene jeg har skrevet er gjennomlest av en historiker før de går til trykkeriet.

Ensom jobb

Ofte sitter Ekeberg og skriver fem til seks timer per dag, på kontoret han leier i historiske Artillerigården i Gamlebyen i Fredrikstad. Men han må også sette av tid til å lese mye historie. Skrivetørke er et fremmedord for han.

– Jeg er ikke alltid like motivert, men jeg opplever ikke noen skrivesperre. Som forfatter må man være tålmodig, man må tåle å mislykkes, og man må prøve på nytt og på nytt. Til slutt finner man en form som folk liker å lese.

– Er det en ensom jobb?

– Ja, det er det. Jeg har ikke så mye kontakt med forfatterkolleger, men jeg har flere å takke for at de hjalp meg på vei. Karsten Alnæs, Torvald Steen og ikke minst min gamle TV 2-kollega, Tom Egeland, har vært rause.

Men også leserne er viktige for Ekeberg.

– Noen tar kontakt, og de spør ofte om når neste bok kommer og om historiske hendelser. Tilbakemeldinger fra lesere, bokhandlere og biblioteker er viktig for meg, og selv bruker jeg ofte biblioteket her i Fredrikstad.

– Møter du mange forfatterspirer?

– Nei, men hvis jeg gjør det og de spør om hvordan man blir forfatter, så er svaret mitt: Tålmodighet. Det tok jo meg seks år å skrive min første roman.

– Kan du savne nyhetsjournalistikken?

– Ja, det kan jeg. Det er noe narkotisk ved journalistikken. Men samtidig veit jeg at det var et riktig valg å ta sluttpakke. Resten av min tid vil jeg bruke på å skrive bøker, lese bøker og å reise.