Hva blir den nye normalen etter korona-krisen?

Da UH-institusjonene stengte, ønsket man å gjennomføre undervisningen digitalt. Mange grep dette som en mulighet for et digitalt løft. Mens vi over flere år har diskutert hvilket program som burde brukes til nettmøter, oppdaget vi at vi på samme dag kommuniserte via nettmøte på Messenger, Skype, Teams, Adobe eller Zoom. Og det gikk stort sett uten problemer.

Ved OsloMet hadde vi rett før korona-krisen en brukerundersøkelse blant studenter og ansatte om hvilke tjenester de bruker fra biblioteket, og hvilke tjenester de ønsker å bruke. Det var svært lite interesse for kontakt med biblioteket digitalt gjennom nettveiledning, chat osv. Det er en stor mulighet for at det har endret seg nå. Vi vil derfor følge opp med en undersøkelse om akkurat dette til høsten.

Vi får rapporter om økt bruk av digitale ressurser mens biblioteket har vært stengt. Foreløpig er det på mer anekdotisk nivå. Korona-stenginga kom halvveis ut i mars. I april var det påske. Vi må nok vente noen måneder på å få gode tall. Det blir også spennende å se om frafallet fra studenter og stryk og dårlige karakterer øker, eller om digital undervisning og veiledning har klart å holde nivået oppe.

Vi hadde et omfattende program for kurs og veiledninger i mars og april. Alle disse kursene ble straks overført til digitale plattformer, med god deltaking. Men deltakinga kompenserer likevel ikke for antallet som ville deltatt på fysiske kurs og undervisning. Andre lærere forteller om frafall eller manglende påmelding til digitale kurs.

Digital dugnad handler om å dele. De fleste UH-institusjonene har ambisjoner om økt digitalisering. Er korona-stengingen en anledning til å få til et løft for digitalisering? La oss gå sammen i en digital dugnad, var det mange som sa. Men hva er en dugnad? Jo, det er at vi deler og jobber sammen. Det er ikke dugnad om alle jobber i sin egen private hage samtidig. En digital dugnad burde altså bety at vi jobber sammen og deler, ikke låser den digitale satsinga inne bak murer der bare noen kan gjøre seg nytte av det. Mange har tatt til ordet for økt deling, men foreløpig har resultatene vært ganske magre. Hvis en forelesning digitaliseres, så burde den jo kunne brukes ikke bare mot egen klasse, men også mot andre klasser som har samme fag på samme utdanning på egen eller andre institusjoner. Det kan være ressurskrevende å lage digitalt læringsmateriell. Hvis vi skal få det til i stor skala må vi utnytte fordelen med digitaliseringa, nemlig den store muligheten av å dele.

Digital dugnad for økt tilgang til digitale bøker. Da bibliotekene ble stengt måtte brukerne klare seg med de digitale ressursene. I fagbibliotekene dominerer digitalt utlån allerede. Ved OsloMet er digitalt utlån 16 ganger høyere enn papirutlånet. Det betyr ikke at papirutlånet er uten betydning. I stor grad er dette pensumbøker, svært ofte på norsk språk.

Utenlandske leverandører hev seg rundt og tilbød en gratis e-bøker, eller endret lisensavtalene slik at bøkene kunne benyttes av flere. Med påtrykk fra UHRs bibliotekutvalg og Norsk Bibliotekforening, jobbet Nasjonalbiblioteket med å åpne for tilgang for studenter til det pliktavleverte materialet. Det kom på plass ganske raskt. Det var bra, men de nyeste bøkene er ikke tilgjengelige. Det er fortsatt behov for å få tilgang til norske e-bøker på samme måte som utenlandske.

Derfor tok jeg kontakt med Universitetsforlaget for å se om det var mulig å komme fram til en avtale. Norske forleggere samarbeider om fagboktjenesten Allvit som er et monopol for norske e-fagbøker. Mens Allvit ble utvikla var det flere møter der UH-bibliotekene ble bedt om å komme med innspill. Kortversjonen er at Bokbasen fikk klare råd, men valgte å ikke følge noen av dem.

Norske forlag og bibliotek er på ulike planeter. Utgangspunktet for samtalene med Universitetsforlaget, var dugnaden. Vi ba ikke om å få bøker gratis, men til halv pris. Det kunne blitt en unik anledning til å teste ut bruken av norske e-bøker. Dessverre viste samtalene at vi befant oss på to helt ulike planeter. Hege Gundersen i U-forlaget syntes at det var et godt tilbud å tilby tilgang i et halvt år til 500 bøker for 100.000 kr. Hver eneste bok kan jo lånes ut 180 ganger, skrev Hege Gundersen i Khrono# HYPERLINK "https://khrono.no/skuffet-over-bibliotekenes-vilje-til-a-hjelpe-studentene/477035" https://khrono.no/skuffet-over-bibliotekenes-vilje-til-a-hjelpe-studentene/477035 .

Fra bibliotekets side så regnestykket annerledes ut. OsloMet har en halv million e-bøker. Hver bok lånes ut i underkant av 1,5 ganger i året. Hvis vi skulle betale 200.000 for et års tilgang til 500 bøker og bøkene ville bli lånt ut like mye som de engelske, ville det bety at vi ville betale 270 kr pr utlån. Det er ca 30 ganger så høy pris som det vi betaler for øvrige e-bok-utlån. Dermed mistet vi den unike muligheten som korona-krisen var til å prøve ut norske e-bøker i en begrenset periode.

Det er nødvendig å få til avtaler om norske e-bøker. Av hensyn til framtida for norsk som fagspråk, er det nødvendig å få til en avtale der bibliotekene får kjøpt også norske e-bøker. Det må tas spesielle hensyn fordi bøker på norsk språk har et begrenset marked. Men vi må finne fram til prismodeller der digitale utlån ikke blir dyrere enn papirutlån. Det finnes nok av internasjonale e-bokleverandører som formidler bøker fra ulike forlag. Det er gjort på et øyeblikk å gjøre norske e-bøker tilgjengelig også via disse kanalene, om forlagene ønsker. De kan selv bestemme prisen på bøkene, og velge ulike lisensmodeller. Norske forlag må gjøre bøkene sine tilgjengelig i flere kanaler enn Allvit.

Hva blir «den nye normalen»? Alle drømmer om å komme tilbake til en normaltilstand. Men forhåpentligvis blir ikke alt som før. Forhåpentligvis kan vi ta med oss lærdommer fra korona-krisen, ikke minst for å utvikle et mer bærekraftig samfunn. Så hva kan vi lære?

I mange år har jeg skrevet om digitalisering og digitaliseringas betydning for det fysiske rommet. Nå er vi kommet til et punkt der dette er tydeligere enn noensinne: de fleste av oss har verktøy og utstyr for å kunne gjøre mye av jobben hjemmefra. Det er ikke viktig å komme seg til jobben for å få tilgang til teknisk utstyr. Mye kan også gjøres via nettmøter. For samfunnsøkonomien, klimaet og trafikkulykker er det helt fint om unødvendige reiser til jobben kan bli redusert. Men hva står igjen som de nødvendige reisene?

Sjøl om nettmøter er greit, mener jeg at de ikke kan erstatte alle fysiske møter. På fysiske møter er det lettere å være innovativ, å finne løsninger sammen. Å bli kjent med hverandre. Å lære å stole på hverandre. Å forplikte seg til hverandre. Nettmøter er et viktig supplement, men kan ikke erstatte fysiske møter.

Store forelesninger for mange studenter, fungerer sjeldent bra. Slike forelesninger blir ikke bedre når de sendes via nett. Nå planlegger UH-institusjonene for hybrid undervisning til høsten. Da bør man benytte anledningen til å gjøre mer enn å sette strøm på forelesningen, men endre undervisninga til «flipped classroom». Digitale forelesninger følges opp med å organisere grupper som jobber sammen. Og hvis den digitale forelesningen brytes opp med innslag av forberedte filmer og oppgaver. Da kan biblioteket bli enda viktigere – som det fysiske møtestedet for både sosial og faglig aktivitet.

Bruk av digitale kilder vil fortsatt øke. Mer læringsmateriell vil bli laget digitalt. Hvis vi klarer å få fram en kultur for deling, kan det bli mye. Det kommer til å utfordre den tradisjonelle produksjonen av kunnskaps- og læringsressurser, der bibliotekene kan få en rolle som utgiver og med-produsenter.