– Hvis jeg kan gjøre tilværelsen en hårsbredd bedre for de innsatte, så er det verdt det

– Det er svært sjelden at en innsatt lar bibliotektida gå til spille, forteller Barbro Østlie (67) i det hun ruller inn i heisen som tar henne ned til biblioteksamlingen på avdelingen for høysikkerhet i Kongsvinger fengsel. Her lever rundt 70 innsatte i et begrenset og rutinepreget univers. 

I sammenligning med de sterile korridorene utenfor oppleves denne delen lysere og varmere. Det første rommet man må igjennom, er samlingsrommet som biblioteket deler med kirketjenesten. Ved siden av heisen leder eSn trapp ned til et rom med store vinduer mot et grønt uteareal. 

Blant bokhyllene lyser to karer opp når Barbro kommer ut av heisen. De er hennes gode hjelpere.

Rullestolen forflytter henne smidig rundt, som om hun bærer med seg noe av friheten utenfra. Funksjonsnedsettelsen som hun fikk 30 år tilbake, er underordna i hennes hverdag. 

Tøffe gutter leser dikt

– Her har vi diskusjonsgrupper og diktsamtaler en gang i uka. De deklamerer dikt, deler sine favoritter og diskuterer poesiens betydning, forteller hun. 

– Vi sitter i sirkel, og en og en deklamerer, egne eller andres. Det er vakkert!

For mange er dette en sjelden sjanse til å uttrykke følelser. Barbro smiler når hun snakker om de innsattes reaksjoner på diktsamtalene. 

– Flere her er tøffere-enn-toget-gutter som føler at det er urettferdig at de må være her. Men gjennom diktene finner de ofte noe vakkert, noe som lar dem være mer enn bare sine handlinger, smiler hun.

I 18 år har Barbro administrert fengselets to bibliotek, et på avdelingen for lavere sikkerhet og et på avdelingen for høyere sikkerhet. Hverdagen i fengselet er variert. Hun jobber fem dager i uka fordelt på de to avdelingene, og de innsatte besøker biblioteket for å låne bøker, musikk og filmer i de fleste sjangre, men også for å prate. 

Alle vil ha litt av Barbro 

Som eldst av tre søsken vokste hun opp i et inkluderende og åpent hjem på østkanten i Oslo, hvor kaffen alltid stod klar for dem som kom innom.

– Foreldrene mine festet en rød nellik i knapphullet hver 1. mai. En gang husker jeg mora mi tok med seg en sulten tigger til bakeriet på Egertorget og spanderte lunsj på ham. Jeg var tidlig i tenårene, erindrer hun.

I et hjørne står en kartong med kleenex. 

– De fleste er i en livskrise når de ankommer soning. Uansett hva de har gjort, så kan jeg ikke drive med forhåndsdømming, påpeker hun. 

Det er mye ensomhet, og Barbro er en populær samtalepartner. Helst vil de innsatte snakke om familien sin hjemme eller hvordan tilværelsen er. 

– Det er en fordel å være glad i folk i denne jobben. Og at du ikke tenker at noen er mer verdt enn andre. Folk er ikke bare demoner. Her har alle 100 poeng når jeg møter dem for første gang. Vi er alle human beings, sier hun ettertrykkelig, mens hun beveger seg mellom reolene.

Det kan fort bli litt dårlig stemning hvis enkelte bruker for mye av tida hennes under et besøk. Hun prøver derfor å organisere samtalene i grupper for å inkludere flere.

– Jeg er åpen for å høre om utfordringer, sier hun. – Men jeg snakker ikke nødvendigvis folk etter munnen for å si det sånn, sier hun med et smil. Iblant kan innsatte tro at jeg er nærmere dem enn jeg egentlig er, at jeg er en nær venn. Og det er jeg jo ikke. Det er en grunn til at jeg har hemmelig telefonnummer og adresse.

Det aller viktigste er å ha rom for humor, mener hun. 

– «Du er så herlig sarkastisk, du Barbro!» sa en innsatt til meg nylig. Og det er jeg sikkert. Jeg vet ikke, men jeg kan liksom tillate meg å stille noen spørsmål som ikke bare er hyggelige, og som er vanskelige å svare på. Men det er masse humor. Uten humor overlever vi ikke, understreker hun.

Bygger relasjoner

Gjennom de fleste av livets bølger har litteratur vært en kjærkommen følgesvenn og støtte for fengselsbibliotekaren. Hun jobbet med salg og markedsføring fram til hun i midten av 40-åra fant ut at det var på tide å følge hjertet og ta bibliotekarutdanning. 

– Jeg har alltid lest mye. Det er nesten litt flaut, men jeg liker Jane Austen og disse gamle, klassiske engelske forfatterne veldig godt. Krim er jeg ikke noe god på. Ellers leser jeg mye forskjellig. Alt fra sakprosa til tegneserier, forteller hun.

Fengselsbibliotekaren kjenner på en dyp forpliktelse overfor de innsatte. 

– Hvis jeg kan gjøre tilværelsen en hårsbredd bedre for de innsatte, så er det verdt det.

De innsatte bryr seg også om henne.

– Akkurat nå er det noen som har funnet ut at jeg ikke er troende. Det er en sorg for dem. Da blir de oppriktig bekymret for meg. «Hvordan skal det gå med deg?» Det er jo veldig rørende, sier hun.

Barbro forklarer hvordan innsatte kan være både ressurssterke og ekstremt sårbare, og hvordan deres politiske, religiøse og sosiale perspektiver ofte kolliderer, noe som gjør hennes rolle som en nøytral og støttende figur enda viktigere.

– Det er trist når folk reiser, innrømmer hun. – Man bygger relasjoner, og det er alltid vanskelig når noen som har vært her en stund, drar eller flyttes.

Veggene på det lille kontoret hennes er fylt med håndskrevne hilsener og kunstverk i ulike former som hun har fått av innsatte.

– Det er grenser for hvor mye jeg kan ta vare på, ler hun. – Her om dagen hørte jeg fra en tidligere innsatt som er løslatt. Han sendte meg en mail og var veldig glad. Det synes jeg er veldig hyggelig. De fleste av de innsatte har jo ikke akkurat trukket noe vinnerlodd i livet, legger hun til.

Alene i begravelse

Enkelte gjør ekstra inntrykk.

– Selvfølgelig er det noen som har vært med på å forme meg, kanskje mest på grunn av bakgrunnen sin og den personlige veksten de har hatt mens de har vært her, sier hun. 

Hun har vært i to begravelser til tidligere innsatte. I den ene var hun den eneste personen som kom.

– Enkelte dager er jeg veldig glad for at jeg har 50 minutter å kjøre hjem slik at jeg rekker å tenke meg forholdsvis ferdig og legge inntrykkene fra meg før jeg treffer mann, barn og barnebarn. Enkelte individer følger meg jo alltid. 

Selv om hun ofte må prioritere å være menneske over litteraturformidling, inspirerer hun til at det leses mye i fengselet.

– Den ene assistenten min på lavere sikkerhet leser 6–7 timer hver dag. Han har en utrolig nysgjerrighet, og det er så fint å se hvordan det påvirker ham. Tidligere hadde jeg en som deklamerte egne dikt til meg hele tiden. Han sendte av gårde masse dikt også etter at han var løslatt, veldig fine dikt også, forteller hun.

Barbro understreker at det å bidra som en døråpner inn til litteraturen og se innsatte vokse og utvikle seg er en av de største belønningene i jobben som fengselsbibliotekar.

– Senest i dag var det en som aldri hadde lest en bok, som fikk med seg en bok tilbake til cella fra biblioteket og lovte å lese de første 30 sidene, forteller hun.

Når det gjelder framtida har hun ikke satt noen dato for når hun skal pensjonere seg.

– Jeg er glad i å jobbe, men må slutte når jeg er 70 år. Jeg kjenner at jeg ser fram til pensjonisttilværelsen med en blanding av spenning og bekymring, men jeg tror det blir bra.

Barrierer

Alarmen hun bærer på seg, er en sikkerhetsgaranti som hun enda ikke har måttet utløse, selv om hun daglig står ansikt til ansikt med personer som har gjort alvorlige forbrytelser.

– Jeg har aldri vært redd i løpet av mine 18 år her, understreker hun.

Arbeidet i fengselet bringer også med seg andre utfordringer, spesielt når det gjelder arrangementer og sikkerhet. 

– Det er ikke bestandig jeg får gjennomført alt jeg vil. Det er hele tida et ressursspørsmål, og jeg må stadig søke om tillatelser for å realisere aktivitetene jeg ønsker, påpeker hun. 

På høysikkerhet kreves det at betjenter er til stede under arrangementer. På lavsikkerhet, hvor det er rundt 50 innsatte, er det friere, flere arrangementer og mer som skjer. Der har de innsatte tilgang til biblioteket hele tiden, og Barbro arrangerer diktanalyse, shared reading og ukentlig litteraturquiz. 

Språkbarrierer er en annen utfordring. Mangfoldet blant de innsatte gjenspeiler seg i litteraturen i bokhyllene, hvor 32 ulike språk er representert.

– Det er veldig mange som ikke snakker norsk. Og engelsken som er fellesspråket, er ofte veldig dårlig. Vi prøver med gestikulasjon, enkle ord, smil, oppmuntrende nikk og mye tålmodighet, forklarer hun.

En bedring av det digitale tilbudet i norske fengselsbibliotek er noe Barbro mener tiden for lengst er moden for.

Mange aviser, tidsskrifter, skjønnlitteratur, sakprosa, musikk og film er i dag bare mulig å få fatt i via digitale plattformer. Uten tilgang på dette begrenses i stor grad hva vi kan tilby i fengselsbiblioteket, påpeker hun.

Et tilfluktssted for sjelen

Biblioteket er et tilfluktssted hvor innsatte kan finne ro, lære noe nytt eller bare glemme livet innenfor murene for et øyeblikk. 

Den ene gode hjelperen retter på bøkene i en bokhylle mens han setter på plass utlånt skjønnlitteratur.

– Man må jo bli glad i dem, sier Barbro mens hun smiler til assistentene med stolthet i blikket. – Vi er forskjellige, men disse to karene her har mange gode betraktninger på livet. – Her er det mulig å få en smakebit av verden, enten det er gjennom spill, dikt, muligheten til å låne en bok eller film, eller en samtale. Biblioteket bidrar med perspektiver og et lite håp, og noen ganger kan det være nok, sier Barbro ettertenksomt.