Hvorfor stemmer russerne på Putin?

Russland er nært og fjernt på én gang, sier Bernhard Mohr.

– Nært fordi vi er geografiske naboer, og fordi vi har mye natur og kultur felles. Fjernt fordi russerne har en helt annen historie enn oss. Da tenker jeg mest på 1900-tallet og 70 år med kommunistisk vanstyre. De fleste russere over 45 år befinner seg mentalt sett fremdeles i Sovjetunionen. Jeg har bestandig vært tiltrukket av byen Moskva, som virker som en magnet på kreative og nysgjerrige mennesker fra hele Russland og enkelte naboland. Byen har et enormt kulturtilbud, sier Mohr.

Han har selv bodd i Moskva i flere perioder. I nabolaget der han holdt til i 2006 og 2007, var det åtte teatre innen én kilometers radius.

– Men det er mulig alt endrer seg nå som Putin har dratt Russland inn i en vanvittig krig, først og fremst mot Ukraina, men også mot det vestlige kulturgodset som preger Moskva.

Formidle inntrykk

Som redaktør for oversatt skjønnlitteratur hos Cappelen Damm gjennom mange år har Bernhard Mohr formidlet russiske forfattere til norske lesere. Som forfatter har han så langt skrevet to bøker om et motsetningsfylt land som de aller fleste nordmenn bare har overflatisk kunnskap om.

– Jeg gikk i gang med Hvorfor stemmer russerne på Putin? (2017) fordi jeg var nysgjerrig på hvorfor også den utdannede urbane middelklassen støttet et regime som ble stadig mer autoritært. De burde jo vite bedre! I tillegg ønsket jeg å formidle storbyrusseres livssituasjon til norske lesere som ikke er klar over hvor moderne Moskva og St. Petersburg er blitt. Under arbeidet reiste jeg også til Sør-Russland og ut på landsbygda for å snakke med folk som hadde hoppet av storbykjøret. Der møtte jeg mer konservative holdninger. I boka Hva vil russerne med Norge? (2020) handlet det om å forstå kompleksiteten i det norsk-russiske forholdet. Samarbeidet over grensa har lenge vært det umuliges kunst, og nå er det blitt enda vanskeligere, forteller Mohr engasjert.

– Hvor viktig har din research i Russland vært for å kunne skrive disse bøkene?

– Alt springer ut av reportasjereiser. Jeg drar til forskjellige steder i Russland og intervjuer mennesker som på en eller annen måte er representative for det jeg skriver om. Og prøver samtidig å formidle inntrykk fra stedene jeg besøker – hva jeg ser, og hva jeg tenker. I Hvorfor stemmer russerne på Putin? har jeg et kapittel der jeg er på byen i St. Petersburg sammen med en venninne som var tenåring under perestrojka. Jeg krysser «her og nå»-skildringer av ute- og kulturliv med hennes oppvekstfortelling om folk som ikke tålte den plutselige friheten og havnet på kjøret. Og om hvordan hennes generasjon – de som i dag nærmer seg 50 – har det mye bedre materielt enn generasjonen før. Det er noe av grunnen til at de er fornøyde med Putin-regimet, sier Mohr, som veksler mellom denne reportasjeformen og et fugleperspektiv der han prøver å formidle de historiske og politiske linjene.

– I det nevnte eksempelet trekker jeg inn hva russiske og vestlige sosiologer har skrevet om «generasjon perestrojka». Og skriver også om hva som skiller russisk populærkultur fra norsk.

Jevnlig kontakt med russiske venner

– Etter at Hva vil russerne med Norge? kom ut i 2020, har jeg ikke startet noe nytt bokprosjekt. Jeg har heller ikke lyst til å dra til Russland så lenge det finnes krigssensur og landets ledelse fører en militant retorikk mot alt vestlig. Men jeg har mye kontakt med venner og bekjente på telefon og via sosiale medier. Sist jeg var i Russland, var høsten 2019. I 2020 traff pandemien oss, og etterpå gikk Putin til krig mot Ukraina. Jeg antar at jeg fortsatt kan dra dit, men jeg har ikke forsøkt siden 2019, sier Mohr og tilføyer at ingen av bøkene hans er oversatt til russisk, men til andre språk. Tilbakemeldingene han har fått fra russiske lesere, har utelukkende vært positive.

– Kan norske mediers omtale av Russland bli for lettvint og overflatisk?

– Jeg ville svart «ja» for fem år siden, men den dramatiske utviklingen har gjort at norske medier i dag prioriterer Russland høyt. Jeg synes særlig Aftenposten er gode til å grave opp ny informasjon om den russiske krigføringen og mobiliseringen av soldater som ikke vil være soldater. Akkurat nå er det naturlig at krigen og storpolitikken får mest oppmerksomhet i norske medier. I fredeligere tider har jeg etterlyst flere reportasjer om hvordan folk flest lever, og om kulturlivet. Men også det har bedret seg. Kanskje bøkene mine har bidratt litt til det? Det var artig at Aftenposten i fjor fikk en Skup-pris for et portrett av en russisk middelklassefamilie, forteller Mohr.

Får jobbet med russisk litteratur

Bernhard Mohr begynte å studere russisk i 1998 og reiste til landet første gang i 1999. Etter å ha tatt hovedfag i russisk i 2004 jobbet han flere år for Schibstedkonsernet, blant annet med å bygge opp en gratisavis i Moskva og St. Petersburg. Slik havnet han i Russland midt under det han beskriver som Klondykeperioden på tidlig 2000-tall, da «alle» vestlige selskaper satset på det russiske markedet. Årene i Russland ga han et stort nettverk av venner og kjente i den urbane middelklassen, som han har skrevet om i begge bøkene sine. Fra Schibsted gikk veien videre til Gyldendal og siden til Cappelen Damm, hvor han fikk anledning til å utgi både kjente og mindre kjente russiske forfattere.

– Jeg har utgitt og gjenutgitt en rekke russiske forfattere på norsk: Ljudmila Ulitskaja, Guzel Jakhina, Gajto Gazdanov, Kira Jarmysj, Nikolaj Gogol, Jevgenij Grisjkovets, Zakhar Prilepin – og Andrej Kurkov, som er ukrainer, men skriver på russisk. Norge er et lite land og et lite bokmarked, og forlagene kan derfor ikke ha så store utgivelseslister. I en ideell verden skulle man ha gitt ut mye mer ikke bare fra russisk, men også fra andre språk.

Hva leser russerne nå?

– Hva er det russerne leser i dag?

– Det som fenger bredest, er samtidsromaner som bearbeider Russlands nære, det vil si sovjetiske, historie. Her kan jeg nevne Guzel Jakhina og hennes debut Zulejkha åpner øynene, som har vært den mest lånte bibliotekboka i Russland siden den kom ut i 2015. Vi ga den ut på norsk i Marit Bjerkengs oversettelse nå i 2022, og boka har gjort det skarpt også her. Ved siden av Jakhina leses Ljudmila Ulitskaja og Jevgenij Vodolazkin bredt. Jakhina, Ulitskaja og Vodolazkin skriver romaner som er litterære i formen, men likevel kan leses av mange. Det finnes også en del populære krimforfattere og forfattere som skriver om den umiddelbare samtiden, altså om Russland på 2020-tallet – for eksempel Dmitrij Glukhovskij og Kira Jarmysj, sier Mohr og legger til at situasjonen i Russland minner om situasjonen i Norge; også her er det hjemlige forfatteres «store fortellinger» som samler flest lesere.

– På sakprosasiden ser det imidlertid annerledes ut. Fordi Putin-Russland er en autoritær stat, slipper ikke folk flest til i det politiske liv. Følgen er at den gjennomsnittlige russer bryr seg lite om sine politiske ledere. Det er derfor utenkelig at en politikerbiografi som Abid Rajas Min skyld skulle nå like bredt ut i Russland som i Norge.

Krigssensur etter 24. februar

I Sovjetunionen inngikk det å spre bøker i billige og tilgjengelige formater i en større plan for å utrydde analfabetismen og øke det generelle dannelsesnivået. Bøker som slapp gjennom sensuren, fylte skap og hyller i de tusen hjem. I Sovjetunionen tok staten seg av det meste, også bokproduksjon. Med jernteppets og deretter Sovjetunionens fall måtte forfattere og forlag plutselig forholde seg til markedet. Samtidig kunne forfattere som var blitt sensurert, endelig få utgitt bøkene sine i hjemlandet, poengterer Mohr.

– Forfatteren Vladimir Sorokin (f. 1955), som det finnes fire bøker av på norsk, har gått full sirkel. På 1980-tallet ble manusene hans smuglet ut og utgitt i Paris. På1990-tallet og tidlig 2000-tall var bøkene hans tilgjengelige overalt i Russland. Senere har regimetro organisasjoner brent dem på offentlig sted. I dag lever Sorokin i eksil i Berlin.

– Hvordan vil du beskrive situasjonen til forlagene i dagens Russland?

– Forlagene har hatt større frihet enn pressen. Samtidig har myndighetenes ensretting av mediene skapt problemer for litteraturen, som jo trenger et offentlig diskusjonsrom for å bli lagt merke til. Etter 24. februar er det i praksis krigssensur i Russland, hvilket gjør det risikabelt å utgi mange former for litteratur. En tredje utfordring er Vestens sanksjonspolitikk. Den fører for eksempel til at russiske forlag som gir ut oversatt litteratur, ikke lenger kan kjøpe rettigheter fra europeiske land.