– Jeg er blitt et bedre menneske på grunn av biblioteket

At biblioteket er en spesielt viktig arena for barn og unge fra minoritetsmiljøer, er nærmest blitt en klisjé. Men er den sann? Jeg spør en lege, en lærer, en artist og en politimann.

Mina Adampour, lege og aktiv samfunnsdebattant, husker at hun gikk på biblioteket nesten daglig – og hun begynte da hun var bare fem år gammel.

Bløtkake

Da hun ble litt større, spurte hun moren om ikke familien kunne begynne å abonnere på en avis siden hun så det hjemme hos vennene sine.

– Det hadde vi ikke råd til, men det sa min mor ikke direkte. Hun svarte i stedet veldig fint, og trakk opp et større perspektiv: «Du kan lese aviser hver dag på det fantastiske biblioteket. I tillegg slipper vi døde trær i stuen».

Adampours barndomsbibliotek var Deichmanske på Grünerløkka i Oslo, og bibliotekaren som overrakte henne det første bibliotekskortet da hun var blitt seks år gammel, het Trond Aksnes. Hun kan ikke få rost Aksnes nok.

– Da han gikk av med pensjon, samlet familien Adampour seg. Vi tok med en stor bløtkake med en kaketekst der vi takket Trond. Så satt vi oss ned med Trond i det samme biblioteket. Vi satt i annen etasje og spiste kake. Jeg håper og tror Trond vet hvor mye han betyr for oss – og for hele Grünerløkka, sier hun og understreker at «båndet er for hele livet, og ble skapt gjennom bøkene». Hennes lillebror og hans to barn treffer fremdeles Trond Aksnes.

Magi

– Biblioteket betydde mye for hele familien. Leiligheten vår var liten. Jeg delte rom med fire søsken og gjorde lekser på kjøkkenbordet, før vi fikk plassert et lite skrivebord i entreen. Foreldrene våre sov i stuen. Det var ett vindu ut til et stort tre. På biblioteket var det høyt under taket, trærne viftet i takt utenfor, husker Adampour.

Den staselige gamle Deichman-bygningen på Grünerløkka hadde en arkitektur som løftet sinnet, som ga brukerne verdighet.

– Vi måtte ofte søke sosialkontoret om hjelp. Og sosialkontorene både var og er laget i en arkitektur som gjør at du skal føle deg liten. Det motsatte av bibliotekene, sier hun – og synes det er leit at moderne biblioteker har mistet mye av både den gammeldagse verdigheten og den personlige servicen.

– Automatiseringen av bibliotekene gjør meg vondt. Moderniseringen skjer på bekostning av årsverk, som ikke kan erstattes av maskiner. Møtene med bibliotekarene blir ikke så mange og så personlige. Samtidig ødelegges noe av bibliotekets magi, mener Adampour.

Vakkert

Assad Nasirs barndomsbibliotek var litt mindre historisk, men minnene var like intense. Han beskriver det lokale biblioteket på Furuset som «et typisk 80-tallsbibliotek med metallhyller og trestoler med grønt eller burgunder trekk».

– Jeg tror jeg nærmest er vokst opp på biblioteket. Som gutt var jeg der nesten daglig. Jeg tror jeg bare alltid har vært en leser. Jeg var mye for meg selv, innesluttet, og bøkene ble en slags flukt eller en egen verden.

Jeg har alltid blitt dratt mot biblioteker, på Furuset som barn og ungdom, og hovedbiblioteket i byen da jeg ble litt eldre. Da jeg gikk på videregående, ble det skolebiblioteket på Bredtvet, og nå som jeg er lærer på Mailand videregående skole, bruker jeg skolebiblioteket her, forteller han.

– Det gir en indre ro å komme inn på et bibliotek. Folkebibliotekene bærer på fortida i bokhyllene, og bærer på framtida i de unge leserne som går på biblioteket. Det er rett og slett vakkert, synes jeg.

Biblioteket har hatt veldig mye å si for hvem jeg har blitt som person, og hva jeg jobber med. Jeg hadde ikke vært meg hvis det ikke hadde vært for biblioteket, sier Nasir, som har skrevet tre bøker, romanen «Her inne hvor du og jeg finnes» og sakprosabøkene «Kunsten å være pakkis» og «Hva er galt med integreringsdebatten». Pluss at han er SV-politiker – vararepresentant til bystyret i Oslo og stortingskandidat på sjetteplass fra Oslo.

Identitet

Læreren Nasir elsket som barn Albert Åberg, og «leste alle bøkene om igjen». Noen år senere var han mest opptatt av tegneserier – «Viggo og Tin Tin især. Og mye Donald».

Legen Adampour mener hun leste «alt», selv som ganske liten.

– Spesielt Roald Dahl gjorde stort inntrykk på en liten barnehjerne, og senere Harry Potter. I tenårene førte J.D. Salinger meg til russisk litteratur, etter tips fra bibliotekaren.

Manjeet Singh, som er politioverbetjent og underviser bachelorstudentene på Politihøgskolen i Oslo, var også glad i Dahl som barn, og i tillegg Ole Lund Kirkegaard.

– På ungdomsskolen slukte jeg bøker av C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien. Jeg endte opp med å skrive særoppgave om sistnevnte. Som ungdom og ung voksen leste jeg Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere» og Khalid Husseins «Pakkis». Det hadde nok mye å gjøre med min søken etter egen identitet, tilføyer Singh.

– Det er først i voksen alder at jeg anvender biblioteket aktivt for fagstoff og direkte kunnskap – og ikke minst da jeg arbeidet med pensumboken i «Kommunikasjon og konflikthåndtering i operativt politiarbeid», som jeg skrev sammen med kolleger.

Uten hierarki

På biblioteket er alle velkommen – uansett sosial bakgrunn, fastslår Mimmi Tamba. Hun er artist, oppvokst i Tromsø, og for tiden er hun engasjert som skuespiller på Det Norske Teateret.

– Biblioteket er et sted som er fritt for hierarki. Alle er velkommen. Som oftest er dette bare noe folk sier, men på biblioteket stemmer det faktisk, mener Tamba.

– Litteratur blir man klokere av. Jeg gikk på Tromsø bibliotek et par ganger i uken fra jeg var ti eller elleve. Jeg leste ikke så mye bøker egentlig, men hang der med venner og jobbet med lekser. Hvis jeg ville lese bøker, lånte jeg dem heller og tok dem med hjem.

Barndommens bibliotek har skapt mange fine minner som det er kjempefint å tenke tilbake på. Det var nesten som at jeg var i bøkene selv. Fantasien fikk løpe løpsk. Det er fantastisk å ha opplevd dette som barn, understreker artisten.

– Jeg håper at det alltid vil finnes biblioteker. For meg er det et sted for utforskning og inspirasjon. Nå bruker jeg biblioteket i jobben min. Jobber jeg med en sang eller et manus eller en tekst, kan jeg skrive det ut der. Jeg kan utvikle meg som artist og skuespiller og menneske på biblioteket.

Innblikk i rasist-hjernen

Adampour mener at man til og med har blitt klokere på medmennesker med rasistiske holdninger ved å fordype seg i skjønnlitteratur:

– Alle perspektiver finnes mellom permene på Deichmanske. Vi har alle vår lille verden, og ulike menneskers verdener reflekteres i bøkene. Der hører du stemmene deres. Du hører også den fattige nordmannens jeg-stemme.

Du kan høre rasistens jeg-stemme, og forstå mer. Du forstår at rasisten ikke har vokst opp godt, du forstår at fattigdom ikke bare er noe du selv kjenner på, sier hun.

– Du leser hvordan de store forfatterne enten slet selv, eller de skrev om de som slet – slik du selv kjenner mennesker som sliter. Einstein sa at vil du ha smarte barn, les! Vil du ha et geni, les mer! Bibliotekarene skaper rett og slett en mer opplyst generasjon og fortjener en stor takk.

Leser for egne barn

Singh forteller at han ikke hadde egne bøker eller bokhylle under oppveksten. Så han «var prisgitt biblioteket for adgang til litteratur.» I dag har han både bokhylle hjemme og er jevnlig på Asker bibliotek med sine to barn. De låner minst fem bøker av gangen.

– Bibliotekets ansatte nærmest kaster gode bøker etter oss. Vi leser for barna våre, og de blar i bøker selv. Vi setter oss i kosekroker med barna og blar i bøkene sammen med dem, og så leser vi litt.

Singh håper at biblioteket kan fortsette å utvikle seg og være en trygg arena for barn – ikke minst de med minoritetsbakgrunn.

– Ansatte må fortsette å snakke med barn, leke med barn og ikke minst lese for barn! Spesielt for barn som ikke alltid har noen som leser for dem.