– Jeg sa bare det som er sant

«Library», står det på et skilt foran biblioteket til Handelshøyskolen BI i Nydalen i Oslo. Utenfor inngangen står en bokhylle med påskriften «Giveaway (take as many as you want)». Den er tom for bøker. Like innenfor inngangen står et kioskstativ med påskriften «New Fiction»: I det er det heller ikke noen bøker, men derimot et kart med pilanvisninger. Ifølge kartet må du passere mellom «Study Area – Individual» og «Study Area – Individual – Quiet», videre forbi «Print / Copy» og «Social Area». Da ender du opp i «Social Area Fiction», eller avdelingen for ny norsk og engelsk skjønnlitteratur. 

Det er en liten seksjon i enden av biblioteket, ved et stort vindu med panoramautsikt mot Vertikal Nydalen, det nye høyhuset til Snøhetta. Sollyset har falmet bokomslagene i hyllesystemene og gitt avdelingen for skjønnlitteratur et litt antikvarisk preg, men det er satt opp en ny utstilling i anledning Dag Solstads bortgang, og bare én av fire utstilte bøker (16.07.41, 17. roman, T. Singer og Professor Andersen’s Night) er på engelsk. Det er kanskje et poeng verdt å nevne.

– Det er så ille

26. mars publiserte nemlig Samtiden et intervju med Trine Skei Grande, direktør for Den Norske Forleggerforening, i anledning «Det gikk på engelsk og norsk ...», den nye studien til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) «om forholdet mellom norsk og engelsk språk i det norske bokmarkedet, med særlig blikk på faglitteratur og forskningspublisering», som undertittelen til de to forfatterne, medieforskerne Tore Slaata og Helge Rønning, lyder.

Studien fikk Trine Skei Grande til å slå alarm om det hun opplevde som et stadig større sterkere innslag av engelsk språk i det norske bokmarkedet. «Det er så ille at jeg vet ikke om vi kommer til å ha lærebøker i høyere utdanning på norsk i andre fag enn juss og kanskje helse» sa hun til Samtiden, og la til, som et skrekkeksempel, at «biblioteket til BI i dag inneholder 0,4 prosent norsk.»

Bibliotekdirektøren rykker ut

0,4 prosent. Med det ble plutselig BI et veldig konkret og symbolsk bilde på forholdet mellom norsk og engelsk språk, det norske universitetsbiblioteksystemets motstykke til en isbjørn som klamrer seg fast til et minkende isflak. Men da Bok & bibliotek publiserte en oppfølgingssak til Samtidens artikkel, rykket BIs bibliotekdirektør Dagmar Langeggen ut i kommentarfeltet til Bok & bibliotek på Facebook: «Som leder av BI biblioteket kan jeg avkrefte at andelen norske titler i vår bokbestand utgjør 0,4%. Hvor har rapporten og Trine Skei Grande hentet dette tallet fra?» spurte hun.

Og da Bok & bibliotek ringer direktøren i Forleggerforeningen, viser det seg at uttalelsen hennes manglet en vesentlig opplysning, som hun tilsynelatende ikke er klar over at ble underslått i Samtidens artikkel:

– Det var snakk om det digitale biblioteket deres. Det var der det var 0,4 prosent norsk, sier Grande.

– Det var BI sin egen bibliotekar som opplyste om det i et møte med oss.

Når var det møtet?

– Nei … Det er noen måneder siden. Det er ikke så lenge siden.

– Brudd på tilliten

Bibliotekdirektør Dagmar Langeggen kan bekrefte og tidfeste dette nærmere: 22. januar 2025 møtte UHR-Bibliotek (Universitets- og høgskolerådets fellesstrategiske enhet for alle sine medlemsbiblioteker) Forleggerforeningens akademiske utvalg. «Formålet med møtet var å få etablert en dialog mellom partene, hvor digitalisering av lærebøker var hovedtemaet,» skriver hun i en epost: «BI hadde innhentet oversikt over hvor stor andel av bøkene vi anskaffer som er på norsk og på engelsk. Dette for å illustrere at vi oppriktig ønsker å anskaffe også e-bøker på norsk.»

Andelen trykte bøker på norsk i biblioteket er ifølge oversikten 28,8 prosent av bestanden, mot 64,2 prosent på engelsk. Mens prosentandelen norske e-bøker tilgjengelig gjennom biblioteket er 0,09 prosent, mot 86,5 på engelsk, altså en enda lavere norskprosent enn Trine Skei Grande oppga. Dagmar Langeggen bemerker at oversikten hadde metadatafeil som indikerer at andelen norskspråklige bøker er høyere enn oppgitt, og som kan forklare at den landet på 0,4 prosent i Samtiden. Biblioteksdirektøren understreker også at dette ikke er en villet språklig ubalanse fra deres side, men reflekterer tilgangen til norsk pensumlitteratur i lærebokdatabasen Allvit, som «i dag [er] en rendyrket salgsrettet studentplattform» som «i realiteten har utelatt muligheten for studentene til å låne norske e-boktitler gjennom UH-bibliotekene», skriver hun.

Partene i møtet – hvor Trine Skei Grande ikke var til stede, men representert ved en fagsjef – «var enige om viktigheten av at vi hadde så stor åpenhet som mulig. Jeg tar til etterretning at forleggerforeningen, for å understøtte en historiefortelling i NFFO-rapporten, bryter denne tilliten», avslutter Langeggen på epost.

Et demokratisk perspektiv

Trine Skei Grande, som inntil i fjor sommer selv studerte på Handelshøyskolen BI, mener imidlertid at hennes overordnede poeng står.

– Det akademiske forleggeriet er på to år blitt kuttet med 40 prosent i Norge. Om tre til fire år tipper jeg vi ikke har lærebøker igjen på norsk lærerutdanning som er på norsk. Det vil ikke være grunnlag for en sånn type produksjon, sier hun.

– Det mener jo jeg har demokratiske perspektiver ved seg. Hvordan skal det gå med demokratiet vårt hvis folk ikke har tilgang på forskning, hvis du må mestre et annet språk for å kunne lese den forskningen som skattepengene dine har gått til å betale? Hva vil det gjøre med norsk, når det ikke er mulig å uttrykke avanserte faglige termer på vårt eget språk?

– Du har ikke dårlig samvittighet for at du satte BI-biblioteket i gapestokken, holdt jeg på å si?

– Nei, jeg sa bare det som er sant. Det må dem tåle, sier Trine Skei Grande.