Joikens poesi

Nå er stemmen hans aktuell gjennom den midlertidig koronastengte utstillingen på Henie Onstad kunstsenter og bøkene hans bør få fornyet interesse.

«Urfolksfilosofi kan føles som romantikk, koketteri og naivt. Like fullt kan samer, som urfolk, komme med «reddende livsfilosofi» i en tid hvor vi er del av en miljø- og klimakrise vi bare aner konturene av», skriver kurator Geir Tore Holm innledningsvis i sitt katalogessay «I møte med landskapsmaleren Nils-Aslak Valkeapää». 

Áillohaš, som han kalte seg selv – eller Áilu vant Nordisk Råds Litteraturpris for «Solen, min far»/«Beaivi, áhčážan», en bok om samisk kulturhistorie. Den består av 575 dikt og kulturhistoriske fotografier – flere av dem ble i sin tid tatt i etnografisk øyemed. Áillohaš samlet selv inn disse fotografiene fra arkiver i Europa, USA og Norden.

Han brukte å si at det var umulig for ham å bestemme hvilket uttrykk som kom til ham først; diktet, joiken eller bildene I et dikt skriver han «vinden joiker» og han «hører jordens hjerte/tikke». Man aner engasjementet for menneskehetens fremtid.

Joiken/bare er/vil høres/ det er ikke jeg/som lager den / ikke ordene heller/de bare kommer (utdrag «Jorda, min mor»)

«Jorda, min mor» er motstykket, eller i denne sammenhengen, medstykket til «Solen, min far», gjendiktet av Harald Gaski, var den siste boka som ble publisert mens han levde. Her kommer hans engasjement for andre urfolk fram. Flere bilder tatt av Road Amundsen.

– Særlig borgerrettighetskampen i USA var viktig for Valkeapää. Å erfare det samme i Norden, som en del av urbefolkningen, ga en forståelse av at det ikke bare handlet om en lokal kamp. Det handlet om konfliktsituasjoner som var typiske for mange andre grupper, og det forsterket hans politiske ståsted. (kurator Geir Tore Holm i DN.no)

Fuglen er en gjenganger i Áillohaš bilder, der de beveger seg som mytologiske vesener over himmelen, eller i formasjon på et fotografi, i mellomrommet over hav og under himmel med gjentagende vingeslag slik diktene hans er rytmiske, gjentagende, messende og joikens vesen ligger i lydene, rytmen og pusten når han leser, noe man kan høre i et eldre NRK-opptak. Her forteller han selv at ett ord kan være et helt dikt på samisk.

Gjendiktning til norsk har vært en utfordring. Samene har blant annet 200 ord for snø i tillegg til reindriftsterminologien. I tillegg kommer utfordringen med lydene; det samiske språkets pust, som vinden selv, og rytmem, som hjerteslag. I et dikt fanges essensen mellom bilder og tekst i et møte med en fremmed som en gjensidig undring.

I den senere tid er den eneste samen som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris Inga Ravna Eira for diktsamlingen «Ii dát leat dat eana» (Dette er ikke den jorda). Illustrasjonene er malt av Mathis Nango og tema i tekst og bilder er klimaendringene.

Áilu var kultur-koordinator for Verdensrådet for urfolk (WCIP) og hovedpersonen bak det som betegnes som verdens første kulturfestival for urfolk, Davvi Šuvva i 1979.

Han arbeidet med å etablere samiske forlag, forbund og festivaler, og kjempet for urfolksrettigheter i internasjonale fora. I tillegg etterlot han seg et betydelig tverrkunstnerisk livsverk.

I 1991 beskrev han livet som en symfoni som flyter gjennom ham. Fem år senere skulle han bli utsatt for en alvorlig bilulykke og skrev om reisen tilbake til livet.

/ofte/undrer jeg/hva holder jeg på med/hvorfor nettopp slik/ hvorfor (utdrag side 47)

Han var en budbringer og budskapet er at det er mennesket som er jordas trussel.

Lásságámmi var Nils-Aslak Valkeapääs eget navn på det huset han lot føre opp på tomta han fikk i 50-årsgave fra Storfjord kommune. Tomta ligger på et svaberg, og huset var tenkt som en stor gamme — derav navnet som direkte oversatt betyr Svaberggammen. Lásságámmi er også navnet på den stiftelsen som forvalter rettighetene til hans åndsverk. Stiftelsen ble etablert i 2004 og eies av Sametinget i Norge, Storfjord kommune, Troms og Finnmark fylkeskommune og Universitetet i Tromsø.

I dag fungerer huset som kunstner- og forskningsbolig som arbeider for å fremme den samiske kulturtradisjonen.

/syr en kofte av lyd/en lydvev/fargerik/myk/varm (utdrag «Jorda, min mor»)

Kilde: opptak 1991 https://tv.nrk.no/program/FKUM00000491