KI-dannelse til folket

Frem til i fjor vinter var det lite kunnskap om kunstig intelligens utenfor akademia og sci-fifilmer. Men i november 2022 åpnet ChatGPT døren til en ny verden av maskiner som prater og tenker, og som kan utføre oppgaver vi faktisk har bruk for, som å skrive, undersøke og samle informasjon for oss.

Hva skal vi gjøre?

Ingen tviler på nytten av maskiner, det umiddelbare spørsmålet er derimot hva mennesker skal gjøre i stedet. Ifølge McKinsey & Company vil roboter erstatte 30 prosent av den menneskelige arbeidsstyrken globalt innen 2030, og en tredjedel av dagens yrker vil forsvinne. Det er tall som skremmer mange, ikke minst innenfor sektorer med åpenbart potensial for automatisering. Som bibliotek.

«Maskiner overtar ikke oppgavene til mennesker av egen vilje. Det er mennesker som bestemmer at de skal gjøre det, og konsekvensen av at det gjøres, er avhengig av hva slags samfunn det hele skjer i», skriver Inga Strümke i boken Maskiner som tenker (Kagge 2023).

Leibniz og terskelen for intelligens

Vi vet det kanskje når vi ser det, men hva gjør en maskin intelligent? Hvis du spør en KI, vil den svare noe slikt som at den imiterer menneskelig intelligens, og at den lærer gjennom å kopiere kognitive funksjoner.

En av de mest kjente definisjonene skriver seg fra Alan Turing på 1950-tallet, men allerede på 1600-tallet teoretiserte den tyske filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz om at den menneskelige tanke er kvantifiserbar, at den oppstår fra en kombinasjon av noen fundamentale konsepter. Derfor mente han også at denne kombinasjonen lar seg gjenskape av en maskin, og at den hypotetiske maskinen ville være i stand til å svare på ethvert spørsmål du stilte. Han ble møtt med adskillig skepsis, for mange mente at den menneskelige tanke inneholder mer enn bare tall og kopierbare fenomener.

En maskin som kan lure deg til å tro at du snakker med et ekte menneske, var Turings definisjon, noe som kalles Turing-testen. Det ble lenge den første terskelen for hva som ble ansett for maskinintelligens.

– Jeg liker ikke den testen, sier Inga Strümke, som i tillegg til å skrive bøker er partikkelfysiker og forsker på kunstig intelligens ved NTNU.

– Se for deg at du har en hund, og den målte intelligensen din med om du klarte å få den til å tro at du var en hund.

Biologisk intelligens

Det var lenge en uttalt grense at når datamaskinen klarte å slå mennesket i sjakk, var den smartere enn oss. Men da supercomputeren Deep Blue slo verdensmester Garry Kasparov i 1997, endret vi terskelen. Kan vi fortsette å øke kravet, eller må vi innse at maskinene er smartere enn oss?

– På veldig mange områder har de overgått mennesket, det har vi sett lenge, forteller Strümke.

– Vi ser at man kan bruke AI til å gjøre fremskritt innen medisin og på andre forskningsområder. Generering av tekst, lyd, bilde og etter hvert video er mer tilgjengelig. ChatGPT er bare en forsmak.

– Siden vi kaller det kunstig intelligens, er det mulig å si noe om hva ekte intelligens er?

– Jeg vil ikke si at motsetningen er mellom kunstig og ekte. Det motsatte er biologisk, eller den man får av evolusjon på jordkloden. Kunstig intelligens er en helt annen enn den mennesker og dyr har, som vi derfor ikke har noen intuisjon for. Vi har prøvd å få maskiner til å gjøre drittjobbene våre siden 50-tallet, og det har vist seg å være kjempevanskelig, men plutselig gjør de ting som vi tenkte var unikt menneskelige.

Har de en plan?

Helt siden mennesket har kunnet forestille seg digital tenkning, har ideen om å måle den mot oss selv dominert. Men frykten for maskinene er basert på en bestemt forståelse av hva maskinene gjør og er. Som om de har en plan.

– Jeg liker ikke narrativet der mennesket og maskiner konkurrerer. Det gir et feilaktig inntrykk av at maskinene er her for å slå oss. Men idet den treffer en arbeidsplass, så er det jo et gyldig narrativ for det mennesket som utførte det arbeidet. Overordna finnes det ingen konkurranse, men i praksis når det implementeres, er det jo det, forteller Strümke.

En arbeidsplass som kan tenkes å «treffes», er biblioteket, der automatisering og stadig mer intelligente søk og katalogiseringer raskt blir en del av hverdagen. Men i stedet for å se på kunstig intelligens som en konkurrent eller et fenomen som skal tømme sektoren for mennesker, er det mulig å betrakte utviklingen av intelligente digitale løsninger som en partner.

Gitt kompleksiteten i kunstig intelligens og den omfattende flyten av informasjon øker behovet for kompetanse. Verden trenger opplysning og veiledning i møte med en uoverskuelig mengde kunnskap.

Bibliotekets rolle

– Altså, hva er rollen til biblioteket? spør Andrea Alessandro Gasparini. Han er fagansvarlig for UX (brukeropplevelse) og tjenestedesign ved Universitetsbiblioteket i Oslo og jobber med implementering og utvikling av kunstig intelligens i biblioteket.

– Det er å ta vare på kunnskapen, men også å gi den ut, forstå den og systematisere den. Biblioteket er en kunnskapsforvalter. Da internettet kom, gikk du til biblioteket, for det var ikke så lett å finne en god telelinje. Biblioteket bør ha den typen rolle, og det er flere og flere forskere og studenter som kommer til oss og spør «hvordan kan vi bruke det?».

Kanskje er det bibliotekaren som skal guide oss gjennom den nevrale jungelen av tredjepartsløsninger som vi hverken forstår eller behersker? Biblioteket er allerede en storbruker av intelligente digitale løsninger. Gjennom systemer som Oria, PubMed og Ex Libris har biblioteket for lengst beveget seg godt inn i den kunstig smarte fremtiden.

– Jeg tenker at rollen til biblioteket er å ha kompetanse. De må teste forskjellige verktøy for å kunne hjelpe sine brukere, forklarer Gasparini.

– Et eksempel er et verktøy vi tester nå, som heter Keenious, startet av studenter i Tromsø. Du markerer en tekst, så foreslår den hvilke artikler du bør lese. Eller Iris KI, også et norsk prosjekt, der du har en problemstilling, søker i open access-artikler i Core, så får du et kart med alle artikler. Dette er sånt som bibliotekene må teste, og for å hjelpe våre brukere må vi forstå hva som er de positive effektene, og hvordan det fungerer.

Fungerer for brukeren, vel og merke. Gasparinis hovedfokus er nemlig hvordan brukeren kan ta i bruk de nye verktøyene.

– Brukerperspektivet er kjempeviktig. Når jeg jobber med kunstig intelligens og bibliotek, så tenker jeg: Hvordan bruker studenten biblioteket? En ting er å forstå biblioteket sin rolle, men så kommer da brukerens perspektiv. Hvordan brukes biblioteket, hvordan er forskeren sin hverdag, hva er utfordringen her? For det er veldig, veldig komplekst.

Kvalitetssikring er bibliotekets varemerke

KI-systemenes håndtering av kataloger, referanser og søkemuligheter overgår alt vi kunne drømme om. Snart vil de også brukes til å automatisere en rekke rutineoppgaver. Blir bibliotekarene arbeidsløse eller får de en ny samarbeidspartner som de kan bruke til å utvikle gode tjenester?

– Før var varemerket til biblioteket at alt du fant her, var kvalitetssikret. Du visste at «ok, den boken er det noen som har sett på og sagt at den skal være der fordi den er relevant», sier Gasparini. Kvalitetssikring er varemerket, og det tenker han det også vil være i fremtiden – også i møte med kunstig intelligens.

– Du har forskjellige verktøy som hjelper deg å navigere i tidsskrifter – du legger inn en artikkel i et søk, og så ser du hvor den er kommet fra, hvilke referanser den bruker, og hvor den refereres. Da kan du navigere og forstå. For å forstå hele konteksten må du ha kompetanse. Og det tenker jeg er rollen som kunnskapsleverandør.

For hva er egentlig målet, ønsker vi mer effektivitet eller høyere kvalitet? Hva skal bibliotekene bruke den nye teknologien til?

– Jeg tenker at biblioteket skal bruke kunstig intelligens til kunnskapshåndtering. Det er veldig tydelig på Nasjonalbiblioteket – de digitaliserer og tilgjengeliggjør for hele Norge. Her ved universitetet er det mer komplekst, men samtidig: Den kompetansen vi leverer til våre studenter, tar de med seg videre i arbeidslivet. Kan de bruke kunstig intelligens på riktig måte, har de forståelse for etiske problemstillinger, bias og kildekritikk. Ikke minst bør de kunne noe om det jeg kaller cui bono – hvem som står bak disse bedriftene. For hvis du bruker en tjeneste fra USA, så leverer du fra deg kunnskap, data – din måte å tenke på – til California. Du har ingen kontroll på det, og du vet ikke hvordan det kommer til å bli brukt, påpeker han.

Hva vi kan se for oss

– Du gikk antagelig med en lcd-mobiltelefon på 90-tallet? spør Gasparini.

Ja, jeg gjorde jo det.

– Så er spørsmålet, ville du ha klart å tenke deg en realitet hvor du kunne se på NRK på T-banen? Kan ikke huske at jeg så for meg det.

– Det er en progresjon som skjer, men vi må hele tiden være kritiske, og vi må ha kunnskap for å være kritiske. Ikke bare si nei, men være med i dialogen. Vi må hele tiden være proaktive og teste tingene og lære. Og for å lære må vi gjøre noen feil, det er ingen vei utenom. Vi har sett hastigheten, det går bare fortere og fortere.

Det var virkelig en gamechanger da ChatGPT ble lansert i november i fjor og alle kunne prøve kunstig intelligens selv og se hva den kunne brukes til, understreker Gasparini.

Og i Asia går det enda raskere. 60 prosenst av kinesiske og indiske selskaper har tatt i bruk KI i virksomheten, såkalt KI-adopsjon, mens den vestlige verden ligger på omkring 25 prosent.

Tempoet er høyt for alle. Pew Research Center undersøkte i hvor stor grad utdanningsinstitusjoner forbereder studenter på den digitale endringen, og konkluderte med at kompetansen og ferdighetene som læres, på ingen måte holder tritt med utviklingen.

En sosial revolusjon

Med hastigheten på denne teknologien, kan vi egentlig forvente å være forberedt? Strümke peker på noen nyanser.

– Hvis du ser på de tidligere industrielle revolusjonene, så var man ikke forberedt på de sosiale revolusjonene. Jeg vil nok si at vi er bedre egna til å ta vare på folk i dag, og sånn sett er vi bedre rusta. Men jeg vil ikke si at vi er forberedt.

For utfordringene begrenser seg ikke til tap av arbeidsplasser. Noen vil tvert imot si at det er det minste problemet. Personvern og opphavsrett, datasikkerhet og mangel på transparens er bare noen av risikofaktorene forskere jobber med å kartlegge, men den kanskje mest tankevekkende utfordringen ligger i tap av kontroll.

– Jeg mener vi bør passe på det som er menneskelig autonomi og kontroll, at det fortsatt er vi som eier beslutningen som tas, og at vi har mekanismer som forsikrer at vi har kontroll. Sørge for at det ikke tas mikrobeslutninger uten at vi ser det, sier Strümke.

– Mange har vel tenkt at toppen av den digitale revolusjonen var nådd. Men er den egentlig så vidt begynt?

– Jeg vil si at digitale systemer har manifestert seg, men at vi nå får digitale teknologier som fører til større samfunnsendringer. Det hele henger sammen, og den digitale hverdagen er en forutsetning for dette.

Dannelse og dybdekunnskap

Google-direktør Sundar Pichai mener KI er mer transformativt for menneskeheten enn ild og elektrisitet. Kanskje har han rett, og kanskje ligger løsningen i nettopp denne sammenligningen. For hverken ilden eller elektrisiteten satte en stopper for menneskeheten; vi ble hverken overflødige eller utdaterte. Tvert imot så vi nye muligheter og benyttet ny teknologi til å utvikle oss videre.

Men om innsikten i KI er begrenset utenfor akademia, hvem skal sørge for det som kalles AI-literacy, eller KI-dannelse på norsk? Ifølge Strümke er det bibliotekene og utdanningsinstitusjonene som har denne oppgaven.

– Så lever vi jo i en tid der vi er dårligere til å tilegne oss dybdekunnskap, så bibliotekene må kanskje på en eller annen måte finne riktig vei inn i en dypere forståelse for dette. Hvordan skal vi få folk nysgjerrige?

Gasparini mener at både universitetsbibliotekene og folkebibliotekene har dette ansvaret, og at det finnes mange gode muligheter allerede nå, for eksempel å opprette hjelpeskranker for kunstig intelligens.

En ny opplysningstid

– Sosiale medier var det første slaget mellom AI og mennesker, forteller Strümke. – Og det tapte vi så det sang. Vi velger ikke hvilket innhold vi vil ha, og blir avhengige selv om vi ikke har lyst. Der er det AI som bestemmer adferden vår.

At kunstig intelligens gjør noe med oss, er det liten tvil om. Muligens får den oss til å tenke mer over hvem vi er, og hva vi skal. Inga Strümke mener den utfordrer vår menneskelige identitet på en måte som er uvant for oss. Kan det tenkes å ligge noe positivt i nettopp det?

– Ja! Noe av det beste med utviklingen som skjer nå, er at det kaster et lys over hvem vi er, som vi ikke har hatt siden opplysningstiden … for eksempel, hva er et godt liv?

Det er vanskelig å si noe sikkert om den kunstige intelligensens effekt på menneskeheten, annet enn at den vil endre verden. Men uansett hvor kompleks den blir, vil den fortsatt være et verktøy. Og som hammeren er den i stand til både å skape og å ødelegge.

_____________________

Dette er den første av flere artikler i en serie om forholdet mellom bøker, bibliotek og kunstig intelligens som forfatteren har fått støtte fra Fritt ord til å produsere for Bok & bibliotek.