Kommunens ansvar for folkebiblioteket

Da lov om folkebibliotek ble endret i 2013 var det først og fremst diskusjon om formålsparagrafen. Hva ville det innebære at folkebibliotekene skulle være arenaer for samtale og debatt? De fleste andre paragrafene i loven ble også endret, uten at det ble noen stor debatt om disse endringene.

Paragrafendringer

Debatt ble det derimot 10 år tidligere, da departementet i 2002 sendte ut på høring et lovendringsforslag som rett og slett foreslo å ta vekk kravet om at kommunen skulle ha bibliotek. Forslaget vakte bred motstand, ikke bare fra bibliotekfolk, men også fra politikere. Derfor ble forslaget etter høringsrunden endret slik at ordlyden i paragrafen ble:

Til formål nevnt i kapittel I skal alle kommuner ha et folkebibliotek. Folkebiblioteket kan drives av kommunen alene, eller i helt eller delvis driftsfellesskap med annen kommune, fylkeskommunen eller statlig institusjon. Departementet kan gjøre unntak fra første ledd for forsøksvirksomhet. Kommunen fastsetter reglement for folkebiblioteket på grunnlag av veiledende retningslinjer som departementet gir for bibliotekdriften.

Denne teksten ble i 2013-revisjonen til: Til formål nevnt i kapittel I skal alle kommuner ha et folkebibliotek.​ Folkebiblioteket kan drives av kommunen alene, eller i helt eller delvis driftsfellesskap med annen kommune, fylkeskommunen eller statlig institusjon.​ Kommunen fastsetter reglement for folkebiblioteket.

Dette var ikke særlig kontroversielt og i høringsrunden var det ikke mange som kommenterte endringene. Dette skyldtes nok at departementet i høringsnotatet omtalte paragrafen på denne måten:

Departementet mener at det fortsatt bør komme klart frem av lovteksten at hver enkelt kommune har plikt til å sørge for at kommunens innbyggere har tilgang til et godt bibliotektilbud. Selv om kommunen står fritt til å organisere sine bibliotektjenester på den mest hensiktsmessige måten, så kan ikke kommunen organisere seg bort fra at det er et kommunalt ansvar å sørge for at kommunenes innbyggere får et godt bibliotektilbud, i henhold til intensjonen etter loven.

Kommunalt ansvar

Selv om lovteksten signaliserte økt kommunal valgfrihet slo departementet altså fast at kommunene hadde plikt til å gi innbyggerne et bibliotektilbud, til og med et godt bibliotektilbud. Etter høringsrunden utarbeidet departementet en lovproposisjon: Prop. 135 L (2012–2013). Dette er første gang lovteksten blir politisk behandlet. Der kommenterte departementet paragraf 4 slik:

Det er viktig at loven reflekterer at bibliotektjenester er et kommunalt ansvar. Den enkelte kommune må stå fritt til å organisere sine bibliotektjenester på den måten den selv finner mest hensiktsmessig. Kommunen kan ikke organisere seg bort fra at det er et kommunalt ansvar å sørge for at kommunenes innbyggere får et godt bibliotektilbud, som oppfyller de grunnleggende krav som oppstilles i loven.

Nå står det altså at kommunene må stå fritt, når det gjelder organiseringen av bibliotektjenestene. Når politikerne behandler loven er det kommunenes frihet som vektlegges. En samlet kulturkomite lager følgende merknad til denne paragrafen:

Komiteen er enig i at kommunene innenfor rammen av de oppgavene lovens formålsparagraf gir må ha størst mulig frihet til selv å organisere bibliotekvirksomheten. Komiteen mener det er viktig at forskjellige samarbeidskonstellasjoner prøves ut, og at de mulighetene ny teknologi gir kan utnyttes best mulig ut fra lokale forhold og tilpasninger. Komiteen støtter derfor forslaget om å fjerne kravet til eget unntak for forsøksvirksomhet. Dette må det være opp til den enkelte kommune fritt selv å sette i verk.

«Må finne sin plass»

Når bibliotekloven behandles i Stortinget er det bare saksordføreren Olemic Thommessen som kommenterer akkurat denne delen av lovendringen.

Høyre mener regjeringens forslag er riktige grep for å gi større fleksibilitet og bedre omstillingsevne (...) Biblioteket er et viktig møtested, som også må finne sin plass og utvikle sine oppgaver i årene som kommer. Den interessen lokale politikere viser i denne sammenheng vil være viktig, for ikke å si avgjørende, for utviklingen av Bibliotek-Norge. Gjennom forslagene til endringer bidrar regjeringen til nettopp å understreke dette ansvaret ved å gi større rom for lokal utvikling på dette området.

Som denne gjennomgangen viser oss, er det en pågående drakamp om hvor stor frihet kommunene har når det gjelder organiseringen av bibliotektjenestene. Det er ingen tvil at det er et kommunalt ansvar å tilby folkebibliotek til innbyggerne samtidig som kommunene selv skal bestemme hvordan det skal gjøres. Et enstemmig Storting forutsetter at lokalpolitikere som får friheten til å organisere og styre folkebibliotekene, også vil ta ansvaret for at innbyggerne får et godt tilbud.