Møteplass på bryggekanten

Hun er nemlig glad i å danse tango, bibliotekaren som synes hun lever i en godtebutikk. Og snakker om det med et stort smil.

– Det er sånn det føles å være omgitt av bøker og mennesker.

Forteller Oslojenta som har viet livet sitt til nettopp det: bøker, bibliotekarbeid og mennesker. Du kan trygt si at hun har funnet sin rette (bok)hylle.

– Med godtebutikk mener jeg alle fortellingene, kunnskapen, historien. Jeg går mellom bokhyller hver dag, og rekker aldri å lese alt jeg vil. Men jeg er interessert i så mye forskjellig, så når noen kommer og spør etter en bok om hønsehold, ja, så vet jeg straks hvor vi finner det. Sånn får jeg utvidet horisonten min og føler det beriker livet mitt. Hver dag.

Fra et trangbodd bibliotek i et rødt murhus øverst i byen, har det sandfargede, moderne biblioteket funnet sin plass mellom himmel og hav. Med ansiktet mot innseilingen til Grimstad, skjærgården med holmer og svaberg mot Skagerrak, er det 2000 kvadratmeter store huset blitt et godt sted å være. Enten du sitter alene, leser, eller løfter blikket utover sjøen og lar tankene seile. Eller tar en kaffe med noen på bokkafeen. De mange forfattertreffene som arrangeres, trekker også publikum. Eller når de ansatte en gang i måneden deler bokanbefalinger.

– Det hender noen kommer bort og spør om jeg kan tipse om en bok de bør lese. Det er jo et tillitsfullt og vanskelig spørsmål. Hva vi liker er dypt individuelt. Men jeg liker å gjette meg fram, mye går på intuisjon, og det er alltid spennende om vi treffer.

Rekordbesøk på et innvendig torg

Det var like før jul, i desember 2017 at det nye huset åpnet for byens befolkning. Over 3000 var innom første dagen.

– Overveldende! Vi hadde håpet på tusen. Folk tok biblioteket i bruk fra første stund. Det er blitt det møtestedet vi har savnet i mange år. Et innvendig torg, sier Brit begeistret.

Huset har blitt et signalbygg med parken Byhaven som binder havna med gågata i sentrum. Hav og himmel, sand og svaberg, var stikkordene da biblioteket ble planlagt. Bygget er tegnet av arkitektene Helen & Hard.

Denne sensommerdagen vrimler det av liv. Selv om feriefolket har reist hjem. Skoleelever, pensjonister, småbarnsmødre spaserer og sykler forbi. Noen sitter og leser i ettermiddagssola. De hvite trappene ned til sjøen er gode å sitte på, og skal minne om solvarme svaberg. Like bortenfor ligger en tresnekke og selger ferske krabber. Båter kommer og går. Jeg blir stående og lese og tenke… over sitatene som er hugget inn i trappene. Ti tekster av poeten Paal-Helge Haugen som indiske steinhuggere har udødeliggjort i granitten som er kommet over havet. Til Ibsens og Hamsuns by.

Da leselysten ble vekket

– Hvorfor Brit ble bibliotekar? Jeg mistrivdes som student på Blindern, og satte meg ned og tenkte ordentlig over hva jeg likte best i livet: Lese, lage systemer og oversikt. Og lysten til å jobbe med mennesker. Så ble det bibliotekarutdanning.

Men Brit sier hun var treg med å bli en leser. Det var en norsklærer som tente gnisten. Hun leste «Kristin Lavransdatter» av Sigrid Undseth høyt i timen. Et nytt univers åpnet seg.

– Jeg gikk vel i sjuende og ble bergtatt av at en historie kunne være så levende. Bringe fram så mange følelser. Neste bok var «Medmenneske» av Olav Duun. Jeg var for lengst hekta nå og fortsatte på egen hånd med «Fuglane» av Tarjei Vesaas. Det sier litt om hva en norsklærer kan gjøre med et liv!

Brit brenner for bibliotekets betydning i lokalsamfunnet og i storsamfunnet.

– Vi har folk fra alle samfunnslag og er et livssynsnøytralt møtested. Og det er gratis. Vi må aldri glemme hvor viktig det er for demokrati og ytringsfrihet.

Brit beskriver biblioteket som mer enn en utlånsstasjon. Her kan du komme og sette deg og få en følelse av å være i ditt eget rom. Være sammen med andre selv om du er alene. Arkitekturen har bidratt til nettopp det, med å være et stort åpent rom, med mange rom i rommet. Det skaper en intimitet og et fellesskap.

Den franske forfatteren Simone de Beauvoir, beskrev noe av den samme fornemmelsen: «Plutselig kjente jeg en intim tilhørighet med de andre som stod eller satt langs bokradene og leste. Ingen vekslet et ord. Du er en fremmed, men føler deg hjemme. Jeg får følelsen av å være del av en familie. Det beskytter meg mot ensomheten.»

Skipsfart, frø og kunst

Ettersom Grimstad har sin historie som gammel seilskuteby, og byen i nyere tid også har vært kjent for frøproduksjon, er hovedkunstverket til Byhaven et kjempefrø av en ballastplante. Det er kunstneren Barbro Raen Thomassen som på oppdrag fra Grimstad kommune har laget kunstverket. Det store ballastfrøet som er hugget i norsk granitt, er godt å ta på. Det er blitt et sted hvor det er naturlig å ta en pause, se utover havna og folk som går forbi. De allerede nevnte tekstene i trappen refererer både til frøets og ordenes kraft.

Bibliotekarens hage

Apropos frøets og ordenes kraft, så var den romerske filosofen Cicero inne på samme tanke allerede for noen tusen år siden. Han er mannen bak sitatet: «Har du en hage og et bibliotek, da mangler du intet».

– Tidløs visdom, mener Brit Østerud.

Som bruker fritiden i en hage som har «alt»; fra kjøkkenhage og svaberg, til urtebed, blåbærskog, sommerblomster, stauder og ville blomster. Store trær. Yndige roser. Lekehytte til barnebarna, hvilesteder i sol og skygge, og mellom vedstablene en krok å meditere i. der bekken renner, er det reist et lite kapell.

Lek og fantasi er noe hun vært opptatt av hele livet, og som hun daglig bruker i jobben. Men også som en berikelse i sitt eget liv. Enten hun syr, lager engler i ull, danser tango eller svinger seg i husken, er det livsgleden som fortsatt bobler. For i en kraftig grein av furua i hagen, henger mormors huske. Og mens mormor gynger fram og tilbake, sitter åtteåringen Thomas i en furugren over henne og ser på.

Tilbake i biblioteket, som rommer tusenvis av bøker, minnes jeg sitatet: « Det sies at den som eier et bibliotek har tusen lærere.» Men er like glad i professor Harold Bloom som spør: « Vi har tilgang til en uendelig mengde kunnskap, men hvor finner vi visdommen? »

Han svarer seg selv: « Om man er heldig, støtter man på en lærer som kan vise veien, men når det kommer til stykket er man ensom og må fortsette uten veiviser. Å lese er derfor en av de største gledene ensomheten kan by på.»