Nobelprisen i litteratur til lånerfavoritt

Denne måneden var det 0 fjernlånsbestillinger på bøkene hennes fram til onsdag den 5. Men så tok det av, med 24. bestillinger sist torsdag, samme dag som hun fikk Nobelprisen, og 34 bestillinger dagen etter (til og med klokka 14:15).

Mange bibliotek har benyttet anledningen til å gi den populære Nobelprisvinneren litt ekstra oppmerksomhet den siste uken, både i egne lokaler og på sosiale medier (saken fortsetter under bildene):

Annie Ernaux (f. 1940) regnes som en av Frankrikes viktigste nålevende forfattere, skriver hennes norske forlag Gyldendal på sine nettsider. Senest i august var hun på Norgesbesøk og samlet over 450 publikummere i Universitetets aula.

Annie Ernaux debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet over 20 bøker siden det. Hun er kjent for sine renskårne og komprimerte erindringstekster som skildrer klassekamp, kollektive erfaringer og kvinnens stilling gjennom det siste århundret.

Ny bok på norsk i februar

2022 har vært et Annie Ernaux-år her i Norge, med lanseringen av Den unge mannen og norsk kinopremiere av den franske filmen Hendelsen, basert på romanen ved samme navn.

Gyldendal jobber nå med å tilgjengeliggjøre alle Annie Ernauxs titler på norsk. Den 24. februar 2023 kommer Jeg er fortsatt her inne i mørket i Henninge Margrethe Solbergs oversettelse.

Med tillatelse publiserer vi en anmeldelse av boka Hendelsen, først publisert på hjemmesiden til Øvre Eiker bibliotek 9. juli 2021.

Erindringens flyktighet

Den franske forfatteren Annie Ernaux regnes som en av hjemlandets viktigste samfunnsforfattere. Hennes forfatterskap er både kritikerrost og hedret med høythengende priser.

Av Elin Moen Rusten ved Øvre Eiker bibliotek

I den selvbiografiske boka Hendelsen skildrer Ernaux opplevelsen og erfaringen rundt sin egen abort i 1963, en tid da abort var forbudt i Frankrike. Hun var 23 år. Ernaux nærmer seg erfaringen og tematikken på en nøktern og distansert måte, og med en vilje til å gå helt inn i det hun skriver om. Dette gjør teksten allmenn og engasjerende, og det er vanskelig for leseren å ikke bli beveget av de rystende detaljene i hennes fortelling. Ernauxs litterære prosjekt dreier seg i hovedsak om å finne et språk for kroppens erfaringer. Hun skriver:

«Jeg er ferdig med å sette ord på det som for meg fremstår som en total menneskelig erfaring, av liv og død, av tiden, av moral og forbud, av loven, en erfaring som fra ende til annen ble opplevd gjennom kroppen» (s. 79)

Men når man skal skrive om noe som hendte for mange år siden, kan man stole på erindringen?

Erindringens kompleksitet

Det tematiske i Hendelsen sirkulerer hele tiden rundt skriftens forhold til kroppen og erindringen. Ernaux er ydmyk når det gjelder egen pålitelighet knyttet til tankene og følelsene rundt hendelsen. Hun erkjenner, og legger frem for leseren, at man ikke alltid kan stole på minnene. Dette er med på å gi forfatteren og teksten troverdighet. Et sted skriver hun:

«Spørsmålet om bevis melder seg alltid mens jeg skriver: Bortsett fra det som står i dagboken og almanakken fra denne perioden, forekommer det meg at jeg ikke kan være sikker på hva jeg følte og tenkte, siden det som foregår i hodet vårt, er immatrielt og flyktig av natur» (s. 49)

Om kvinnen som utførte den illegale aborten sier hun:

«Jeg er ikke lenger sikker på om hun beholdt tøflene på. At jeg alltid har tilskrevet henne denne vanen til kvinner som bare skal ut en tur på dagligvarebutikken på hjørnet, viser at hun i mine øyne tilhører arbeiderklassemiljøet jeg på det tidspunktet var i ferd med å distansere meg fra.» (s. 57)

Lar leseren ta del

Jeg mener det er effektfullt at hun er ærlig om usikkerheten og upåliteligheten som er knyttet til minnet. Det skaper et slags bånd mellom leseren og forfatteren. For i forlengelsen av denne erkjennelsen overfører Ernaux sin usikkerhet til leseren. Hun lar oss på en måte få ta del i hennes forsøk på å huske og prøve å forstå. Hun skriver:

«Jeg så på meg selv i speilet over vasken og tenkte noe sånt som: «Det er meg dette hender», og «Jeg kommer ikke til å holde ut» (s. 54)

Hun skriver altså ikke «Jeg husker at jeg så», det ville kanskje blitt for påståelig. Hun er ydmyk. For hvor sikker kan hun, og vi være, på at hun faktisk så på seg selv i speilet og tenkte det hun skriver? Kanskje er noe hun har tillagt scenen senere?  (dette er en scene jeg kunne gravd enda dypere ned i. En slags speilscene. I speilet møter hun sitt eget blikk. Men er det egentlig ettertidens blikk hun ser med?)

Fordi erindringen med dens usikkerhet og flyktighet hele tiden endrer seg, og både er årsaken til og bakteppe for fortellingen, oppleves historien bevegelig. Erkjennelsen av erindringens flyktighet er med på å gi teksten tyngde og forfatteren autoritet. Vi lytter til Annie Ernaux.