Denne måneden var det 0 fjernlånsbestillinger på bøkene hennes fram til onsdag den 5. Men så tok det av, med 24. bestillinger sist torsdag, samme dag som hun fikk Nobelprisen, og 34 bestillinger dagen etter (til og med klokka 14:15).
Mange bibliotek har benyttet anledningen til å gi den populære Nobelprisvinneren litt ekstra oppmerksomhet den siste uken, både i egne lokaler og på sosiale medier (saken fortsetter under bildene):
Annie Ernaux (f. 1940) regnes som en av Frankrikes viktigste nålevende forfattere, skriver hennes norske forlag Gyldendal på sine nettsider. Senest i august var hun på Norgesbesøk og samlet over 450 publikummere i Universitetets aula.
Jeg gremmes over ikke å ha oppdaget Annie Ernaux tidligere … en usedvanlig klar og smart stemme. … Hun spinner en imponerende vev av personlig erfaring kombinert med fransk og europeisk samfunnsutvikling i hennes levetid. (…)
Erlend Loe, Aftenposten.
Annie Ernaux debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet over 20 bøker siden det. Hun er kjent for sine renskårne og komprimerte erindringstekster som skildrer klassekamp, kollektive erfaringer og kvinnens stilling gjennom det siste århundret.
Ny bok på norsk i februar
2022 har vært et Annie Ernaux-år her i Norge, med lanseringen av Den unge mannen og norsk kinopremiere av den franske filmen Hendelsen, basert på romanen ved samme navn.
Gyldendal jobber nå med å tilgjengeliggjøre alle Annie Ernauxs titler på norsk. Den 24. februar 2023 kommer Jeg er fortsatt her inne i mørket i Henninge Margrethe Solbergs oversettelse.
Erindringens kompleksitet
Det tematiske i Hendelsen sirkulerer hele tiden rundt skriftens forhold til kroppen og erindringen. Ernaux er ydmyk når det gjelder egen pålitelighet knyttet til tankene og følelsene rundt hendelsen. Hun erkjenner, og legger frem for leseren, at man ikke alltid kan stole på minnene. Dette er med på å gi forfatteren og teksten troverdighet. Et sted skriver hun:
«Spørsmålet om bevis melder seg alltid mens jeg skriver: Bortsett fra det som står i dagboken og almanakken fra denne perioden, forekommer det meg at jeg ikke kan være sikker på hva jeg følte og tenkte, siden det som foregår i hodet vårt, er immatrielt og flyktig av natur» (s. 49)
Om kvinnen som utførte den illegale aborten sier hun:
«Jeg er ikke lenger sikker på om hun beholdt tøflene på. At jeg alltid har tilskrevet henne denne vanen til kvinner som bare skal ut en tur på dagligvarebutikken på hjørnet, viser at hun i mine øyne tilhører arbeiderklassemiljøet jeg på det tidspunktet var i ferd med å distansere meg fra.» (s. 57)
Lar leseren ta del
Jeg mener det er effektfullt at hun er ærlig om usikkerheten og upåliteligheten som er knyttet til minnet. Det skaper et slags bånd mellom leseren og forfatteren. For i forlengelsen av denne erkjennelsen overfører Ernaux sin usikkerhet til leseren. Hun lar oss på en måte få ta del i hennes forsøk på å huske og prøve å forstå. Hun skriver:
«Jeg så på meg selv i speilet over vasken og tenkte noe sånt som: «Det er meg dette hender», og «Jeg kommer ikke til å holde ut» (s. 54)
Hun skriver altså ikke «Jeg husker at jeg så», det ville kanskje blitt for påståelig. Hun er ydmyk. For hvor sikker kan hun, og vi være, på at hun faktisk så på seg selv i speilet og tenkte det hun skriver? Kanskje er noe hun har tillagt scenen senere? (dette er en scene jeg kunne gravd enda dypere ned i. En slags speilscene. I speilet møter hun sitt eget blikk. Men er det egentlig ettertidens blikk hun ser med?)
Fordi erindringen med dens usikkerhet og flyktighet hele tiden endrer seg, og både er årsaken til og bakteppe for fortellingen, oppleves historien bevegelig. Erkjennelsen av erindringens flyktighet er med på å gi teksten tyngde og forfatteren autoritet. Vi lytter til Annie Ernaux.