Nordmenn må integreres i det flerkulturelle samfunnet

Ragnar Audunson

Vi må tenke grundig over hvilke ord og metaforer vi bruker for å beskrive samfunnet omkring oss. De styrer måten vi tenker på. Bruker man for eksempel metaforen A/S Norge, vil tenkningen trekkes i retning av at Norge ikke er et samfunn, men en bedrift som opererer i et marked og som bør styres av bedriftsøkonomiske vurderinger på bekostning av samfunnsøkonomiske. Derfor bør man avvise en slik metafor. Den bidrar til å føre tenkning og politikk på avveie. Neste gang noen sier at dette har ikke A/S Norge råd til, A/S Norge har for eksempel ikke råd til å holde seg med dagens innkjøpsordning for skjønnlitteratur, da skal man svare: Norge er ikke et A/S, Norge er et samfunn. Mennesker som skal fungere i et samfunn trenger kultur. Der skiller de seg fra aksjeselskap som skal fungere i et marked. Kvaliteten på et samfunn kan bare vurderes etter én målestokk: i hvilken grad ressursene er brukt slik at det fremmer levekår og livskvalitet for folk flest. Størrelsen på utbyttet til de største aksjonærene er helt irrelevant.

Samfunn bygges av sosial kapital og ikke aksjekapital.

Også på integrasjonspolitikkens område og i utviklingen av en politikk for et flerkulturelt Norge brukes det noen termer som styrer tenkningen og dermed politikken i gal retning. Vi bør for eksempel snarest mulig slutte å beskrive mennesker som etnisk norske eller som flerkulturelle.

Etnisk norsk? Hva i all verden er det for noe? Er det mennesker som er mer norske enn andre innbyggere i dette samfunnet? Er det de etnisk norske som er bærere av den kulturen og de verdiene og holdningene som de som kommer flyttende hit fra andre steder i verden skal integreres inn i? Kan etnisitet graderes? Kan vi snakke om helnorske, halvnorske og kvartnorske? Dersom mor er fra Gudbrandsdalen og far fra India – er man da femti prosent norsk?

Etnisk norskhetstenkning
Det er åpenbart at dette er en måte å tenke på som bringer oss tilbake til ideologier og tankeretninger som de færreste vil assosieres med. Men samtidig er det også åpenbart at norsk innvandrings- og integreringspolitikk i betydelig grad bygger på tankemodeller som springer ut av en slags etnisk norskhetstenkning: De som kommer hit, skal integreres inn i norske tradisjoner, norsk kultur, norske verdier. Det er så langt fra bare Fremskrittspartiet og Per Sandberg som står for en slik norskhetstenkning.

La oss bli enige om at begrepet etnisk norsk er meningsløst og farlig. Det er bare ett forhold som definerer om man er norsk eller ikke, og det er statsborgerskapet. To personer – den ene med muslimsk bakgrunn fra Pakistan og den andre med indremisjonsk bakgrunn fra Rogaland – som begge er norske statsborgere, er akkurat like norske. Og de kommer med hvert sitt likeverdige bidrag til det mangfoldet som etter hvert vokser fram som norsk kultur.

Hva så med mennesker med en flerkulturell bakgrunn? Å beskrive individer som flerkulturelle er like meningsløst som å beskrive dem som etnisk norske, selv om det langt fra er like farlig. Også her står vi overfor en begrepsbruk som trekker tenkning og politikk i gal retning.  Én ting er at vi ikke kan dele menneskene inn i flerkulturelle, enkulturelle og ukulturelle. Eller mer korrekt: det kan vi naturligvis, og mange av dem som representerer den mest restriktive innvandringspolitikken havner da i den siste gruppa. Men det er ikke en fruktbar kategorisering for utforming av en politikk for det flerkulturelle samfunnet. Poenget er at det flerkulturelle ikke er en individuell egenskap, men den konteksten livene våre i 2006 utfolder seg mot. Vi skal ikke integrere vår muslimske innvandrer fra Pakistan i den kulturen vår indremisjonske rogalending er bærer av. Naturligvis skal vi heller ikke gjøre det motsatte. Det som er oppgaven, er å integrere dem begge i den flerkulturelle konteksten som er Norge i 2006 og hvor de begge er likeverdige bidragsytere. Derfor må integreringspolitikken rette seg like mye mot dem som gjerne omtales som etnisk norske som mot innvandrerne. Man kan ikke fungere i dagens samfunn uten flerkulturell forståelse.

Uoverstigelige utfordringer
Debatten etter Djupedals uttalelser om bordbønn og salmesang er illustrerende for oppgaven vi står overfor når det gjelder å integrere de norske i det flerkulturelle samfunnet. Ingen har vondt av litt bønn og salmesang, var gjennomgangstonen. Ingen har vondt av å lese noen vers av Koranen før de gyver løs på matpakka kunne man på tilsvarende vis ha sagt dersom lærerne på mange av de kommunale grunnskolene i Oslos østlige bydeler, der barn med muslimsk bakgrunn utgjør flertallet, hadde tatt i bruk den praksisen man åpenbart mener er gangbar der majoriteten har evangelisk-luthersk bakgrunn. Utfordringene med hensyn til å integrere toneangivende deler av norsk offentlighet i det flerkulturelle samfunnet er åpenbart betydelige. Når vi vet at det er samlet inn 60 000 underskrifter bak kravet om at norsk offentlig skole fremdeles skal styres av Luthers katekisme, synes utfordringene uoverstigelige.

Å integrere alle som bor i Norge i det flerkulturelle samfunnet – det må være utgangspunkt for å utforme bibliotekenes rolle som arenaer for integrasjon. I bibliotekene gis mennesker med ulik bakgrunn mulighet til å dyrke og leve ut sin kultur. Der kan de få tilgang til egen litteratur på eget språk.  Men nettopp fordi så mange og så ulike kulturelle uttrykk er til stede i biblioteket, manifesterer biblioteket det flerkulturelle i ett rom. Det er en arena som på samme tid kan bygge det den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam kaller sammenbindende sosial kapital som springer ut av tilhørighet til en gruppe og til en kultur, og brobyggende sosial kapital som skaper tillit og forståelse på tvers av tilhørigheter. På et seminar på Høgskolen i Oslo nylig pekte Robert Putnam på at det vanskeligste i flerkulturelle samfunn er å utvikle brobyggende sosial kapital som kan skape tillit på tvers av kulturelle tilhørigheter. Biblioteket er en institusjon som har et spesielt potensial i så måte. Derfor blir biblioteket en arena som er bedre egnet enn kanskje noen annen til å fremme flerkulturell integrasjon eller rettere: integrasjon i det flerkulturelle samfunnet.  Skal vi løse oppgaven, må vi forstå utfordringene på en adekvat måte. Å ta et oppgjør med en tenkning som kategoriserer mennesker i etnisk norske og flerkulturelle og utformer politikken med utgangspunkt i den tenkningen som ligger i en slik termbruk, er et første nødvendig skritt.