Utgave: 1/2022
Om å holde tunga rett i munnen
Vi trenger grundige prinsipielle debatter om bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner om vi skal holde snørr og barter fra hverandre.
Vi trenger en prinsipiell diskusjon og avklaring av bibliotekenes rolle som offentlighetsarenaer og arenaer for offentlig debatt, Det viser en rekke situasjoner vi har vært oppe i de siste årene – nå sist Ulstein Rødts ønske om å ha et foredrag av Mímir Kristjánsson i det lokale biblioteket.
Når et biblioteks rolle som offentlighetsinstitusjon skal utformes, må det analysere hvilke utfordringer man står overfor med hensyn til de ulike offentlighetsdimensjonene. Er lokalsamfunnsrommet svakt slikt at en mangler møteplasser og miljøer der innbyggerne kan engasjere seg og treffe hverandre? Er miljøet fragmentert i ulike miljøer og grupper som i liten grad kommuniserer med hverandre? Mangler man debattarenaer? Er utfordringene heller knyttet til tilgang til informasjon innbyggerne trenger i rollen som borgere?
De ulike offentlighetsdimensjonene henger sammen. Da Rødt ba om å få disponere biblioteket i Ulstein til et møte med Mímir Kristjánsson, var det først og fremst knyttet til bibliotekets rolle som en arena for debatt. Men det var også knyttet til biblioteket som en institusjon som kan være et lokalsamfunnsrom – være en del av den infrastrukturen som trengs for et levende organisasjonsliv med deltakelse og engasjement i lokalsamfunnet.
«Saken om Mímir Kristjánsson og Ulstein bibliotek har ikke noe med plattformnekt å gjøre.»
Men én utfordring er allmenn: Hvordan kan biblioteket i algoritmenes tidsalder bidra til en offentlig samtale der ulike syn og verdier synliggjøres og kan brynes mot hverandre? Under valgkampen i september hørte jeg på et program på NRK hvor noen førstegangsvelgere ble intervjuet om hvordan de orienterte seg før de skulle legge stemmeseddelen i urna for første gang. Sosiale medier var viktig for dem alle. En av dem beskrev hvordan hennes klikkadferd gjorde at informasjonsrommet ble stadig mer innsnevret av algoritmene. Hun fikk først informasjon fra den politiske siden hun oftest hadde klikket på. Hun savnet sterkt en større bredde enn den algoritmene ga henne. Andre igjen beskrev hvordan de brukte valgomater som hjelpemiddel – altså noe som har svært lite å gjøre med meningsdanning på grunnlag av en åpen og opplyst samtale. Dette er offentlighetsutfordringer knyttet til fragmentering. Hvordan kan bibliotekene bidra til å møte slike utfordringer?
Det spørsmålet aktualiserer alle de debattene vi har hatt det siste par årene om bibliotek som offentlighetsarenaer: Rowling-debatten, SIAN-debatten og debatten om Mimir Kristjansson og Ulstein bibliotek.
Rowling-debatten og SIAN-debatten er knyttet til plattformnekt. Skal biblioteket si nei til synspunkter som noen oppfatter som uakseptable og krenkende? Her må utgangspunktet være at plattformnekt er et fremmedelement i bibliotekene. Bibliotekenes oppgave har alltid vært å formidle informasjon som belyser alle sider av en sak. Den oppgaven blir særlig viktig i ekkokamrenes tid. Som profesjonsutøvere og som institusjon verken støtter vi eller tar vi avstand fra de synspunktene vi formidler. Vi verken støtter eller tar avstand fra for eksempel Bjørn Lomborgs syn på klimakrisen ved å formidle hans bok «Falsk alarm» fra 2021, selv om vi som samfunnsborgere kan ha våre meninger. På samme måte verken støtter vi eller tar vi som profesjonsutøvere avstand fra Eivind Trædals synspunkter på samme tema ved å formidle hans bok «Det svarte skiftet» fra 2018, selv om vi også der kan ha våre synspunkter som borgere. Vi gjør det vi skal gjøre som profesjonsutøvere: Slik bidrar vi til en opplyst offentlig samtale og til myndiggjøring av borgerne. Vi motvirker algoritmestyringen.
Det samme gjelder naturligvis formidling av skjønnlitteratur. Om noen skulle bli krenket av for eksempel islam- og kvinnesynet i bøkene til Michel Houellebecq eller av J.K. Rowlings syn på kjønn som biologisk realitet, får det heller være. Bibliotekene skal formidle mangfoldet i litteraturen og slik fylle sin rolle som en grunnmur for en bred litterær offentlighet.
Saken om Mímir Kristjánsson og Ulstein bibliotek har ikke noe med plattformnekt å gjøre. Her var begrunnelsen biblioteksjefens i og for seg betimelige ønske om en nyansert debatt med flere stemmer. Men man må naturligvis kunne ha møter i biblioteket der en foredragsholder presenterer sine synspunkter uten at det hver gang er en motinnleder. For å bruke eksemplene over: Man må kunne ha Bjørn Lomborg som innleder uten å invitere Eivind Trædal eller Dag O. Hessen som motinnleder, eller omvendt. Poenget her er balanse over tid, for eksempel at Ulstein bibliotek over tid ikke framstår som en talerstol for Rødts politikk, men som en arena der ulike perspektiv presenteres. I tillegg kommer, som pekt på over, at det å la et lokalt partilag bruke biblioteket er en del av bibliotekets rolle som lokalsamfunnsrom. Det er naturligvis situasjoner der dette må håndteres annerledes. La oss tenke oss et lokalsamfunn som er splittet i et viktig spørsmål som for eksempel ja eller nei til vindmøller i lokalmiljøet. Da vil det være klokt at biblioteket som en institusjon som skal fremme dialog og bygge lokalsamfunn, sørger for at de ulike interessene er representert, om man skal arrangere et møte om saken.
I Sian-debatten kommer en del andre momenter inn. Mange av de synspunktene som Sian representerer i innvandringsdebatten, må få slippe til i biblioteket. Fremskrittspartiets Jon Helgheim deler mange av dem. Å la Ulstein Fremskrittsparti invitere ham til et åpent møte i biblioteket er like uproblematisk som å la Rødt få ha et møte med Mímir Kristjánsson
Men Sian som organisasjon har programfestet noen arbeidsformer som kortslutter all samtale, for eksempel brenning av Koranen. At slike arbeidsformer er nedfelt i program og brosjyrer, må biblioteket ha lov til å ta hensyn til i sin programmering. En institusjon som har bidrag til en opplyst offentlig samtale som et raison d’etre, må ha lov til å se nei til arrangement som kortslutter denne samtalen.