– Propaganda finnes i luften vi puster

Først publisert i Bok & bibliotek 1/2024.

Les tidsskriftet her

Russernes propaganda er ofte enkel å avsløre. Men propaganda finnes også hos oss, utført av våre egne, skrev Frode Helmich Pedersen på blabla.no 13. desember:

Den propagandaen vi står maktesløse overfor, fordi vi rett og slett ikke merker den, siden den finnes i selve luften vi puster, er vår egen. Den opptrer i mange former, men kan, for den som er blitt oppmerksom på den, spores i omtrent alt som bringes til torgs om nyhetshendelser og politiske spørsmål. I sin aller enkleste form tar den form av et uuttalt premiss om at «vi» er gode og til å stole på, mens «de andre» er forkvaklede, upålitelige og fulle av dårlige hensikter.

Samfunnseliten anser seg selv som opplyst og bruker propaganda for å styre den irrasjonelle massen. «Propaganda» brukes her i betydningen systematisk favorisering av meninger og oppfatninger som er utbredt i elitegrupper.

Dette gir en autokratisk styreform. For å motvirke den, trenger vi å bli presentert for alternative perspektiver som utfordrer vedtatte sannheter, skriver Pedersen. Dette skjerper våre argumenter og gir en mer opplyst offentlig samtale. Og ingen steder skjer dette mer effektivt enn gjennom skjønnlitteraturen.

Om jødene var sperret inne

– Du skriver at vår egen propaganda er vanskelig å oppdage. Hvordan kan vi se den? 

– Vi kan oppdage den ved å stille oss kritisk til premissene som gjelder for det vi sier om oss selv. En fin øvelse er å snu om på ting vi sier om andre, og se om vi ville brukt de samme ordene om oss selv eller våre venner under lignende omstendigheter. For å ta eksempelet med Gaza: Hva hvis rollene hadde vært snudd og jødene var sperret inne på et lite område og stadig ble bombet av en mektig muslimsk stat? Hvordan hadde det blitt dekket i nyhetene? Ved å stille slike spørsmål, kan vi teste om våre moralske vurderinger er universelle eller ikke, sier han.

– Og i litteraturen? 

– Det er en grunnleggende menneskelig tilbøyelighet at vi favoriserer oss selv og demoniserer eller mistenkeliggjør «de andre», men virkelig god litteratur er ikke preget av denne typen sjåvinisme. Her finner man mer universelle menneskelige perspektiver. Det har jeg fremdeles tro på. Det er en grunn til å lese kanonisk litteratur. Tolstoj, for eksempel.

Det er en grunnleggende menneskelig tilbøyelighet at vi favoriserer oss selv og demoniserer eller mistenkeliggjør «de andre», men virkelig god litteratur er ikke preget av denne typen sjåvinisme

– Kan en si noe generelt om ideologien som formidles? 

– Edward Herman og Noam Chomsky sin propagandamodell sier at det finnes filtre som styrer hva som kommer frem i mediene. To av de viktigste er eierskap og at mediene er finansiert gjennom salg av reklame. Det betyr at det som kommer frem i mediene, i hovedsak støtter opp om et verdensbilde som tjener disse kommersielle interessene. Kritikk finnes selvfølgelig, men den kan ikke gå for langt eller være for grunnleggende. Utover det rent kommersielle er det stor grad av sammenfall i hvordan ulike deler av makteliten ser på verden. Dette er synspunkter som blir favorisert i de største mediene. 

Autokratisk samfunnsstyring

I artikkelen «Litteratur og propaganda i forargelsens tid» viser Pedersen til propagandapioneren Edward Bernays og hans begrep «the engineering of consent», det vil si maktelitens bevisste konstruksjon av bestemte holdninger i befolkningen ved hjelp av pressen. Ifølge Bernays og hans meningsfeller var en slik bevisst manipulasjon av holdninger legitim, siden massene etter deres syn var styrt av irrasjonelle impulser og dermed ute av stand til å vite sitt eget beste.

– Han mente at siden massen er styrt av irrasjonelle impulser, så er den upålitelig, og vi kan ikke stole på at folk flest tar korrekte beslutninger, sier Pedersen.

Altså må den «opplyste» eliten styre, og for å kunne gjøre det er propaganda uomgjengelig.

– Vi som er del av eliten, er rasjonelle, mente Bernays, og dermed er det legitimt for oss å styre de irrasjonelle impulser i den retning vi anser som riktig. Dette er det motsatte av demokrati og folkeopplysning og det samme som autokrati.

Ekstrem konformisme

– Hvem er den opplyste makteliten som driver med propaganda? 

– Ingen i denne eliten vil selv si at de driver med propaganda. Med eliten mener jeg alle som har makt, og alle som har tydelige interesser i at visse typer informasjon skal fremmes, mens andre typer informasjon skal holdes igjen. Når det gjelder ordet propaganda, ble det byttet ut med Public Relations, altså PR, på grunn av nazistene. PR-byråer kan jobbe for politikere eller selskaper. Dermed blir det i praksis ikke så stor forskjell på om man selger et produkt, en idé eller et politisk parti. Dette har ingenting med folkeopplysning å gjøre. – Du hevder at vi har havnet i en ganske ekstrem form for ideologisk konformisme. – Svært mange som skriver i offentligheten, jobber, etter mitt syn, ganske hardt med å demonisere offisielle fiender i stedet for å drive selvkritikk på vegne av våre allierte eller våre egne handlinger. Folk som går for langt i retning av å innta perspektivet til våre offisielle fiender, blir utstøtt.

– Hvem håndhever denne konformismen? 

– Det norske kommentatorkorpset i avisene og norske intellektuelle på sosiale medier. De støtter det som man i gamle dager kalte «den offentlig mening», og straffer avvikere med angrep og sverting.

Den frie litteraturen

– På hvilken måte er kontrære forfattere viktige? 

– Litteraturen er fremdeles et slags fristed. Det går an å lage kritiske bøker. Og i skjønnlitterære bøker kan man presentere tanker og perspektiver som skiller seg fra det som er gjengs. Forfattere skal og kan være fri i større grad. De kontrære forfatterne tar ofte feil, men de er likevel verdifulle. Jens Bjørneboe var veldig viktig. Klart at han også tok feil, overdrev og var litt for selvforherligende innimellom, men det er ingen tvil om at han var ekstremt viktig for den politiske utviklingen til utrolig mange nordmenn.

– Er der noen Bjørneboer i nyere tid? 

– Det er det jeg tviler litt på. Det som var spesielt med Bjørneboe, er at han kunne forsvare folk som var utstøtt. De straffedømte og andre som venstresiden har sviktet for mange år siden. Han hadde mot til å innta vanskelige synspunkter på hvordan vi for eksempel behandler de svake og utstøtte.

Bibliotekene må tørre å stå i sånne stormer. De må si at «vi er et offentlig bibliotek, som også er et bibliotek for de som er uenige i den liberale konsensus»

– Du vil «slå et slag for verdien også av idiotiske, eksentriske og uforsvarlige synspunkter og skikkelser». Kan du utdype dette? – At vi har ting som fremstår som helt vanvittig, å bryne oss mot, kan jo føre til at vi må skjerpe våre egne argumenter og tenke gjennom egne premisser. Et poeng i Bjørnson sin tale Om at være i Sandhed er at det er verdifullt at folk sier det de faktisk tenker. Hvis folk tenker at dette er for dumt å si, at det er bare de med lang utdanning som kan snakke, så får du ikke noe godt demokrati.

– Har du et råd til bibliotekene? 

– Å kunne tåle kontroverser. Å ikke være redd for å bli angrepet som følge av kontroversielle arrangementer, sier han og viser til et tilfelle der Hans Olav Brendberg, som skulle holde innlegget «Den jødiske lobbyen – frå borgarrettar til etnokrati», opplevde at det var svært vanskelig å finne et lokale. Ingen visste på forhånd hva han skulle si, likevel stengte de dørene for ham. Det ville neppe vært noe problem å holde et innlegg om den muslimske lobbyen, for å si det slik.

– Bibliotekene må tørre å stå i sånne stormer. De må si at «vi er et offentlig bibliotek, som også er et bibliotek for de som er uenige i den liberale konsensus». Den liberale eliten har ikke alltid rett. Vi trenger andre perspektiver.