Sakprosa con amore

Tendenser i norsk sakprosa for barn og unge 2022! En stille øvelse, mer egnet for regneark i et Excel-program enn for ettertanken, kanskje. Du kan begynne med å se på hvilke titler norske forlag har meldt på til innkjøpsordningen i 2022. Det ligger ute på Kulturdirektoratets nettsider. Deretter kan du notere deg antall utgivelser og tema. Slik kan det gjøres. Det sier deg noe. For eksempel om det handler om dinosaurer, om maneter, bjørnedyr, steiner og mineraler, menstruasjon eller fotball. Men det sier ingenting om hvordan bøkene ser ut, hvordan de er skrevet, hvor godt de er skrevet. Ei heller om de treffer barn og ungdom, en stor og høyst differensiert gruppe lesere.

I kraft av å være en av tre medlemmer i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for barn og unge har jeg lest alle de 60 påmeldte utgivelsene fra 2022. Her er noe av det jeg festet meg ved.

Barn og natur

Skogen er stor, dyp og mørk, med gule glimt av høst. Loke er liten, trygg og på vakt. Han er på jakt, etter dyrespor, sammen med bestefar og onkel Bjørn. De er jegere, de skyter, Loke leter etter spor. Jeg leser og kjenner på duften av våt skog, på spenningen i magen når dyr er i nærheten, og jeg kjenner på utålmodigheten til Loke. Vi er på tur sammen, og Loke trekker meg ned til barnets blikkhøyde. Teksten, fotografiene og hvordan de er satt opp mot hverandre, holder meg der, i barnets opplevelse, i jakten. Jakt er mest venting, å observere, bevege seg forsiktig, være stille. Jakt er også en måte å være i naturen på, en måte å lære om dyr og landskap, og det er en måte å skaffe mat på, og det handler og om dyrevelferd. Beskatning, det å felle dyr på en god måte – er dyrevelferd. Det er fint å lese denne boka, både høyt for noen og som stille lesing. Sakprosa er også litteratur, i tillegg til at vi lærer noe av den, og noen ganger er det god litteratur, som her.

Barn på jakt er det fint lite av i norsk sakprosa for barn og unge, denne boka er et godt unntak. Loke er jeger – jaktbok for barn,tekst Bjørn Arild Ersland og foto Tommy Ellingsen (Vigmostad Bjørke 2022).

Det gis stadig ut bøker om og med barn på tur, i fjell og li, i skog og mark, men få klarer å trekke leseren, i dette tilfellet en godt voksen kvinne, med og inn i fortellingen slik at jeg kjenner det i kroppen, som på jaktturen med Loke.

Turbøker

Noen ganger, dessverre ganske ofte, står det en voksen forteller i veien og sperrer bredrygget og allvitende for opplevelsene. En ustoppelig og høylytt fortellerstemme som overdøver lydene, duftene og stillheten i naturen. En voksen som er livredd for at barna som er med på turen, og leseren, skal bli utålmodige, slitne og lei hele reisen. «Hei og hå, så moro vi har det!» roper de høyt som for å overdøve ethvert sukk og kjedelig øyeblikk, og dem er det mange av, også der haren hopper. Hu hei! Og av og til glemmer fortelleren hvem hen er, og tid og sted. Barnets fortellerstemme som først lokket oss med, er plutselig blitt en voksen forteller som ser seg tilbake og snakker ned til det barnet som helst skal og vil oppleve verden i egen øyehøyde. Slik kan både (na)turens magi og naturopplevelsene med en kjær bestefar bli borte med blesten om de krongler seg inn mellom bokpermene via TV-formatet som i Mina og meg – Jakten på turmagien av Alexander Read (People Egmont) og Det jeg lærte av bestefar,fortalt avJens Kvernmo, men skrevet av Otto Ulseth (People Egmont).

Vær og vind

Om naturopplevelsene står i kø, så er det lite av vind og vær i siste års sakprosa for barn og unge her til lands – og til vanns. Bemerkelsesverdig få bøker om klima i et år der vær og vind er til de grader opphetet. Antakelig skyldes det en liten kunstpause, en treghet i det litterære systemet. På samme måte som krig og flyktninger sjelden speiles i sakprosa for barn. Er temaet for vanskelig, for farlig å skrive om? Er det skjønnlitteraturen som tar opp i seg den harde tematikken, klima i dystopiene, krig og flyktninger i ungdomsromaner?

Kongelig

Til gjengjeld trigger ulike merkedager og ikke minst sportshendelser utgivelser fortløpende. I et rojalt jubileumsår, kongen og dronningen fylte begge 85 år i 2022, kom det ut flere kongebøker for barn, store og små. I Konge! av Kristin Storrusten (Gyldendal 2022) og Sonja og Harald av Lise Osvoll (Cappelen Damm 2022) handler det om kongen, kongeparet, kjærlighet og den vanskelige veien dit.

Fotball tar bølgen

VM i fotball tar bølgen i sakprosautgivelser i 2022, selv om fotballbøker årlig er gjenganger på forlagslistene. I sakprosaen er spennet stort. Heltelegenden for de yngste i den gjennomillustrerte Historia om Erling Braut Haaland (Samlaget 2022) er en av ytterst få utgivelser på nynorsk, det er et pluss. At forfatteren, som er fra samme sted som Braut Håland, ikke har klart å få fotballegenden selv i tale, det trekker ned. Det gjør også illustrasjonene, som er stive, maskinelt og dårlig tegnet.

I den motsatte enden av skalaen er Amahl PellegrinoFotballproff mot alle odds,levende ført i pennen av tidligere politisk redaktør i Drammens Tidende, og fotballentusiast, Karianne Braathen. Fortellingen om den spedbygde gutten fra Hedensrud i Drammen som mot alle sosiale og fysiske odds ble seriemester og toppscorer i Bodø/Glimt, det er et ekte fotballeventyr. Og bak eventyret er det en virkelighet av breddeidrett, av ildsjeler, frivillighet og kameratskap som gjorde at drømmen om en fotballkarriere holdt seg og gikk i oppfyllelse. Pellegrino snakker om rasisme, om barnefattigdom og om hvor viktig det er å beholde breddeidretten slik at alle har en reell sjanse til å følge fotballdrømmen sin uansett bakgrunn og økonomi. Det er fint å lese, og det at småforlaget Sitamoja, (Karianne Braathen, Amahl Pellegrino og Stian Johansen)ble opprettet for å gi ut denne boken, viser at det nytter å være liten i en stor forlagsverden bare boka er god nok.

At det er fotballbøker som topper sakprosautgivelsene i 2022, er for meg et overraskende faktum. Årets beste bok, som også fikk Brageprisen for beste sakprosa for barn og ungdom, er Peder Samdals Mer enn en klubb (Cappelen Damm 2022). Undertittelen 11 klubber som er større enn seg selv gir et hint om hva det handler om. Her er klubbhistorie, historie, samfunnsfag, så godt skrevet og kritisk fortalt, så godt presentert at selv de som ikke elsker fotball … «vil forstå hvor viktig fotball er i samfunn over hele verden» …, for å omformulere noe av baksideteksten.

Grøss og gru

Det er en stor og salig blanding som havner i sekken for skumle og merkelige historier. Uflaks, Ekte gjenferd, Uløste mysterier, True Crime, skrekk og skumle grøss! Det har vært et interessant ordskifte på nettstedet periskop.no om et par av de skumle utgivelsene som kom ut rundt Halloween, Camilla Otterlei: Ekte gjenferd (Vigmostad Bjørke 2022) og Pernille Radeid: Uløste mysterier (Cappelen Damm 2022). Begge fikk relativt hard, men grundig kritikk av Ida Skjelderup med overskriften «Trenger vi virkelig halloween-bøker?» Camilla Otterlei svarte på kritikken, og Skjelderup utdypet den. Fruktbare diskusjoner om kritikk generelt og sakprosa spesielt er det ikke mye av i norsk litterær offentlighet, vel verdt å følge lenken til en god diskusjon. Selv stusser jeg ved tittelen Ekte gjenferd i en sakprosabok! Her handler det om tro og tvil. Og når flere av de ekte gjenferdene også dukker opp i Uløste mysterier og presenteres som True Crime, tror jeg det spøker for sannhetsgehalten.

Om innkjøpsordningen

Dessverre er det under halvparten av de påmeldte bøkene som blir kjøpt inn til norske skole- og folkebibliotek via innkjøpsordningen i Kulturrådet (Kulturdirektoratet fra 1. januar 2023). Ordningen er selektiv, det vil si at vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for barn og unge har en gitt sum med penger til rådighet (i motsetning til de automatiske innkjøpsordningene). For 2022 er denne summen på 7 032 000 kroner. Det holder til innkjøp av mindre enn halvparten av de rundt 60 påmeldte bøkene i 2022. Bibliotekene kjøper heldigvis også inn sakprosa for egne midler, så de fleste norske utgivelsene finner veien til leserne, får vi tro.

Romhunden Laika

«Man måste jämföra» sier 12 år å gamle Ingemar i filmen Mitt liv som hund (regi Lasse Hallström 1985) og tenker på romhunden Laika når moren er dødssyk og livet for overveldende. Laika, som betyr bjeffer, var en russisk gatehund og astronaut. Det første dyret i bane rundt jorda, en høstdag i 1957. «Laika så kanskje ned på den blå kulen som sakte forsvant under henne mens det ble varmere og varmere i den lille kapselen der hun satt», skriver Line Renslebråten i Helter fra dyreriket (Cappelen Damm 2022). Laika døde raskt i den overopphetede kapselen, men fartøyet fortsatte å sirkle rundt jorda i 162 dager. Boka handler om ulike dyr som har hjulpet mennesker i arbeid, i krig og i forskning. Det er mange helter, og forfatteren og illustratøren Renslebråten gir også plass til et kapittel for ettertanke om manglende dyrevelferd. Akkurat det mangler ofte i de mange bøkene om ulike dyr til lands og til vanns, ekstreme, heltemodige, søte og skumle dyr i sakprosaen for barn og ungdom.

For ikke å snakke om bjørnedyret, min favoritt i Ekstreme dyr av Sara Östlund Nilsson og med illustrasjoner av Sam Klein (Gyldendal 2022). Og nå snakker vi om ekstremt! Bjørnedyret overlever år uten mat og vann, tåler ekstrem kulde og varme, er eldre enn dinosaurene og finnes overalt, på badet ditt – og på månen. Var det noen som sa dyrenes konge!

Sluttord

Ordbok til å bli klok av er Ingeborg Sennesets Ordbok for overlevelse (People Egmont 2022) . Det er en overlevelsesguide fra A til Å om skam og angst, om selvskading og spiseforstyrrelser. Om hvor jævlig vanskelig det er å være ung. Forfatteren er ikke frisk, hun vet hva hun snakker om, og hun sier det høyt, for hun har kjent på det meste.

Ordbok til å bli glad i er Helene Uris og Kristin Roskifte (ill.) Rare ord (Cappelen Damm), 426 ord for nysgjerrige folk, og det rareste er kanskje triskaidekafobi, som betyr redsel for tallet 13. Selv liker jeg troglodytter og er muligens en både tvetydig og trumpetelesehest av en skjoldmøy i sakprosaens mangslungne univers.