Seks tenkehatter i artikkellesingen

Så godt som alle strategier, rammeverk og emnebeskrivelser peker på hvor viktig det er at studenter kan kildekritikk og kritisk tenking, men hvem tar ansvar for å øve opp disse ferdighetene? Bibliotekarer har i årevis forsøkt å inkludere kildekritikk i sin undervisning, med temmelig moderat suksess, vil jeg tro. Hvordan kan en bibliotekar, som i beste fall ser studentene en gang i året (og de fleste langt mindre), kunne trene studenter til dette? Det er ikke mulig slik jeg ser det. Som regel ender det med at vi viser studentene noen overfladiske strategier for å velge artikler, men noe dypere enn det er det vanskelig å komme.

Det er for all del viktig å ha kommet så langt at man har søkt på en fornuftig måte og brukt noen kriterier for å velge ut artikler, men dette er på langt nær nok til å virkelig dekke opp det som er ment i Kvalifikasjonsrammeverket. Kvalifikasjonsrammeverket er det førende dokumentet som emnebeskrivelser, studieprogramplaner og liknende jobber ut fra. Under generell kompetanse i rammeverket står det følgende: 

Generell kompetanse er å kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner i utdanning- og yrkessammenheng gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning.

I boken «Academically adrift: limited learning on college campuses» av Arum og Roksa hevdes det at minst 45 prosent av studentene ikke viste signifikant økning i kritiske tenkeferdigheter gjennom sine år på campus, til tross for at 99 prosent av faglærere mente at slike ferdigheter er avgjørende.

Nå er det så klart ikke bare bibliotekarer som snakker om kritisk tenking, men mitt poeng er at det er blitt et tomt begrep, noe som ikke har en praktisk side. Det synes jeg vi bør gjøre noe med. I denne lille artikkelen tenkte jeg å gi et konkret tips til et undervisningsopplegg som jeg tester ut i disse dager.

I boken «Six Thinking Hats» introduserer Edward de Bono en tenkemetode som kan gjøre folk i stand til å bruke flere tilnærminger til problemløsning. De seks tenkehattene har forskjellige farger, og hver hatt representerer et perspektiv.

• Den hvite hatten: ren informasjon eller faktaopplysninger

• Den gule hatten: muligheter og positive poeng

• Den grønne hatten: kreativitet og innovasjon

• Den røde hatten: følelser og intuisjon

• Den svarte hatten: kritisk tilnærming

• Den blå hatten: det store bildet

Tanken er at man tar på seg hattene, en etter en, når man skal løse et problem, og på denne måten er det enklere å få frem alle de ulike perspektivene på problemet. Metoden kan brukes enkeltvis, men er mest hensiktsmessig for bruk i grupper. Man kan enten ta på seg hver tenkehatt etter hverandre eller bruke en sekvens, for eksempel blå, hvit, grønn, svart, blå.

Charles Kivunja skrev en artikkel om å bruke tenkehattene for å lære kritisk tenking. Jeg testet metoden første gang for en gruppe masterstudenter innen helsefag. Studentene fikk en kort fagartikkel om velferdsteknologi som de fikk ti minutter til å lese. De fleste var ferdige før. Deretter gikk vi igjennom tenkehattene, og jeg hadde stilt spørsmål som passet til artikkelen under hver hatt. For eksempel hadde jeg spørsmålet: «Hva vil samfunnsfordelene ved bredere innføring av velferdsteknologi være?» under den gule hatten. Dette var delvis dekket i artikkelen, men delvis måtte studentene også bruke sin egen erfaring og kunnskap om temaet. Det var ca. 15 studenter til stede i undervisningen, så vi diskuterte i fellesskap. Studentene var engasjerte i hele økten, og evalueringsskjemaene jeg fikk inn i etterkant tydet på at de følte dette hadde vært lærerikt og nyttig, og at de aldri hadde fått slik opplæring tidligere.

Nå i høst testet jeg for første gang ut denne metoden for bachelorstudenter. Studentene skulle ha eksamen ikke lenge etter, hvor de blant annet skulle bruke kunnskap fra vitenskapelige artikler for å løse en case. Denne gangen hadde jeg tre uker i forveien sendt ut en vitenskapelig artikkel til dem som omhandlet et tema de skulle jobbe med samme uke. Jeg hadde en presentasjon der jeg forklarte hattene. Jeg laget også et arbeidsark med spørsmål til artikkelen under hver hatt, og dette arbeidsarket skulle fylles ut av studentene og leveres inn i innleveringsmappe på læringsplattformen. Det var digital undervisning, så studentene ble sendt inn i hvert sitt utknekksrom og skulle jobbe med arbeidsarket der. Jeg gikk deretter innom alle rommene etter tur og svarte på spørsmål, løste tekniske problemer osv. På slutten av timen kom alle inn til hovedrommet igjen, og vi tok en liten oppsummering og jeg viste et eksempel på hvordan jeg brukte opplysningene fra arbeidsarket til å skrive et avsnitt. Evalueringsskjemaene jeg har mottatt så langt tyder på at studentene satte stor pris på å få en konkret metode for å dykke inn i artikler.

Mange studenter synes det er svært utfordrende å lese vitenskapelige artikler. De kjenner ikke genren fra før, artiklene er på engelsk og studentene er ukjente med fagterminologien som benyttes. Ofte kan de ende opp med å bruke vilkårlige, direkte sitater uten å behandle informasjonen de har fått på en skikkelig måte. Å gjøre et dypdykk i hva slags informasjon man finner hvor, å lete etter gode poenger, men også ha en kritisk distanse krever øvelse og ikke minst konkret opplæring.

Undervisende bibliotekarer har flere utfordringer, blant annet med tilgang til studentene, mangel på tid og manglende relasjonsbygging til faglærere. Det er derfor ikke alltid lett å sette i gang nye undervisningstilbud. Jeg skal ikke påstå at denne metoden passer for alle, men for meg har det gitt nye muligheter for dypere og mer konkret opplæring i ferdigheter som jeg mener er for overfladisk behandlet i mange tilfeller.

Jeg opplever at undervisningsbibliotekarer ønsker kompetanseheving, og at de er villige til å ta noen sjanser og til å jobbe hardt for å få til godt integrerte undervisningsopplegg som gir god læring for studentene. Denne artikkelen er et forsøk på å dele opplevelser fra praksis og kanskje inspirere til litt fornyelse?

God undervisningshøst!

PS. Det er et nytt, gratis online kurs tilgjengelig på Bokskapet hos Oslomet også. Meld deg opp før nyttår for å lære mer om bibliotekpedagogikk og didaktikk.