Sekstitallets hemmelige dronning

Kate Næss (1938-1987) ga ut kun tre diktbøker; «Billedskrift» (1962), «Mørkerommet» (1964) og «Blindgjengere» (1969), dessuten har Jan Erik Vold samlet hennes gjendiktninger for utgivelse. Han har også kalt Kate Næss for «sekstitallets hemmelige dronning». Uansett er det ingen stor produksjon i volum. Det ble kun tre egne diktbøker på sju år, så ble det stille de siste 18 årene av livet hennes, bortsett fra noen få enkelt dikt trykket i tidsskrift. Men i de aktive årene opptro hun ofte med egne dikt, og gjendiktninger, med musikk på bånd eller med musikere. Dette foregikk i miljøet rundt Club 7, som Næss var en av initiativtakerne til – og ga navn til. Kate Næss var også aktiv i Studentteateret som skuespiller, kostymemaker og oversetter. Hun var nok også en av de aller første som i Norge som prøvde seg på jazz & poetry, noe som bl.a. før nevnte Jan Erik Vold har gjort mye av.

Så det kan vel ganske trygt antas at hun var opptatt av formidling og det performative. Akkurat formidling er nok kanskje også en viktig drivkraft bak gjendiktning. Hun var ofte tidlig ute med valg av lyrikere å oversette, og tre av dem fikk senere Nobelprisen, så Næss hadde teft og en sikker smak. Dessverre ga hun aldri ut gjendiktningene selv. Det kan henge sammen med den stemoderlige behandlingen gjendiktning av lyrikk får her til lands. Men gjendiktningene var selvsagt med på å utvide hennes eget lyriske språk, å jobbe så tett på andre dikteres tekster er ikke uten innvirkning. Når det er sagt, så finner jeg vel ikke direkte lån eller tydelige ekko. Det er Kate Næss sin egen stemme vi møter i diktene hennes.

Til tross for en ganske sparsom lyrisk produksjon, så spenner diktene til Kate Næss vidt. Samtidig kan det pekes på noen ting som går igjen, diktene har ofte en melankolsk grunntone, de har innslag av absurditet – eller drømmelogikk, og de er musikalske og rytmiske. Alt dette stemmer med diktet jeg har valgt til denne lyrikkspalta, også. Bare prøv å lese diktet høyt, og kjenn på rytmen og musikaliteten i diktet. Det er nok heller ikke bare jeg som kjenner på melankolien i dette diktet. Den tapte barndommen er noe alle vi voksne har felles, og at et glimt av noe åpner opp for minner kan vi vel også kjenne oss igjen i.

Diktet åpner med et synsbilde som går over i lyd, og så blir det kaldt – som det jo blir i august. Så ganske raskt er flere sanser tatt i bruk, og det sanselige fortsetter i de kommende linjer. Vi føler, ser og hører diktet. Samtidig vekker alle disse sanseinntrykkene følelser hos leseren. Det er en ambivalens, en glidning, i diktet – barndommens rike er et savn, men også et litt utrygt sted. Selv om vi er stengt ute, lever og puster det der inne – eller ute. Dessuten finnes det en vis glede i å vite at andre barn finnes, og lever midt i barndommen nå. Men de ler av fuglene som flykter mot høsten, kanskje i overmot, kanskje i fryd over å besitte barndom og framtid.