Skaper digitaliseringen behov for fysiske møteplasser?

Dette er to spørsmål som funnene i forskningsprosjektet Almpub, som nå er i ferd med å avsluttes, gir grunn til å stille.

Og vi kan med utgangspunkt i funnene fra prosjektet slå fast at bibliotekene, arkivene og museene faktisk fungerer som offentlighetsinstitusjoner. De – særlig bibliotekene – fungerer som varierte møteplasser. Alle tre institusjonstypene har tilpasset seg det vi kan kalle den digitale og den sosiale vendingen – de har utviklet digitale tjenester og de arrangerer i betydelig grad møter med foredrag og diskusjon. I en survey vi har gjort blant profesjonsutøverne på de tre feltene, svarer for eksempel over 90 prosent av bibliotekarene at møter og arrangement utgjør en sentral del av tilbudet i biblioteket deres. Det samme gjelder 64 prosent av arkivarene og 88 prosent av profesjonsutøverne i museene. Men det er åpenbart først og fremst brukerne av bibliotek som tar i bruk slike tilbud. Nesten hver tredje bibliotekbruker oppgir å ha vært på et arrangement i biblioteket siste år. 17 prosent av arkivbrukerne og 10 prosent av museumsbrukerne svarer det samme. I tillegg oppgir en betydelig andel av bibliotekbrukerne at de tilfeldigvis har støtt på venner og naboer, mens 40 prosent har kommet i prat med ukjente – 28 prosent med noen som tilhører en annen etnisk, kulturell eller aldersmessig gruppe enn dem selv. Biblioteket er et torg der man eksponeres for mangfoldet i lokalsamfunnet, en arena for debatt og meningsdanning, et sted der man går med venner og familie for å dyrke felles interesser.

Men også museene og arkivene er allsidige møteplasser. Det er for eksempel 25 prosent av arkivbrukerne som oppgir at de har informert seg om spørsmål som er aktuelle i lokalsamfunnet i arkivet, 27 prosent av dem har kommet i snakk med fremmed og 17 prosent har kommet i snakk med mennesker som tilhører en annen gruppe enn dem selv. Det er ikke ubetydelige tall.

Det er også betydelige andeler – særlig blant arkivbrukerne, men også blant bibliotekbrukerne – som oppgir at arkiv og bibliotek er viktig for dem som kanal til borgerrelevant informasjon – informasjon om rettigheter og plikter som borger, informasjon for å holde seg allment oppdatert, informasjon om saker en som borger er spesielt opptatt av og informasjon for å ta standpunkt og gjøre valg som borger.

Men samtidig kan det se ut som om rollen som møteplass og debattarena som etter 2014 har vært en del av biblioteklovens formålsparagraf, på mange vis er en bi-effekt som ikke ses som en viktig begrunnelse for å opprettholde bibliotekene. I en surveyundersøkelse vi gjorde i prosjektet, ble folk bedt om å vurdere betydningen av en rekke ulike grunner for å bruke knappe midler for å opprettholde det lokale biblioteket – i alt 12 – der vi også hadde med bibliotekets rolle som møteplass, debattarena og makerspace.. Disse tre grunnene, som vi kan si uttrykker de nye delene av formålsparagrafen i bibliotekloven, kom på de tre siste plassene. Tradisjonelle begrunnelser knyttet til formidling av kulturarven, læring og lik tilgang til kunnskap og kultur kom på topp. Særlig ikke-brukerne synes disse begrunnelsene er lite viktige. Både brukere og ikke-brukere rangerer dem sist blant de 12 grunnene de skulle ta standpunkt til, men der brukerne allikevel mener de allikevel er ganske viktige på en skala fra uvesentlig til svært viktig, mener bortimot en tredjedel av ikke-brukerne at de er ganske uvesentlige – noe godt tull, rett og slett. Formidling av kulturarven, rollen som læringsarena og lik tilgang til kunnskap og kultur, derimot, mener også ikke-brukerne er gode grunner til å bruke penger på å opprettholde bibliotektilbudet.

Står man her overfor en legitimeringsutfordring ved å satse mye på noe ganske store grupper syns er uvesentlig?

Bibliotekarene er enig med folk flest med hensyn til rangeringen av ulike grunner for å opprettholde bibliotektilbudet, og rangerer også rollene som debattarena og folkeverksted på de to siste plassene. Men, i motsetning til publikum, ser de rollen som møteplass som svært viktig.

Respondentene i spørreundersøkelsen ble også bedt om å vurdere i hvilken grad bibliotekene, arkivene og museene bidrar til å realisere noen viktige samfunnsmål, for eksempel interesse for kunst og litteratur, livslang læring, demokrati, solidaritet og fellesskap, interesse for samfunnet rundt oss, interesse for og kunnskap om historie, lik tilgang til kunnskap og informasjon og et godt lokalsamfunn. Bibliotekene og museene fikk noe høyere skåre enn arkivene med hensyn til hvor godt de bidrar til å fremme slike verdier. Men felles for alle de tre institusjonene, er at verdiene demokrati, solidaritet og fellesskap var de som kom lavest. Bibliotekene ses som mest effektive når det gjelder å fremme lik tilgang informasjon og kunnskap, arkivene og museene når det gjelder å fremme interesse for og kunnskap om historie. Ikke overraskende kanskje, men allikevel en utfordring når vi vet hvor sentralt demokratirollen står i institusjonenes selvforståelse. «Rom for demokrati» er for eksempel den sentrale overskriften på den nasjonale bibliotekstrategien som ble lagt fram høsten 2019. Men det kan se ut som om bibliotekene og de andre ABM-institusjonenes rolle som møteplasser og pilarer for demokratiet som er av avgjørende betydning for samfunnets satsing på arkiv, bibliotek og museer, for brukerne er bi-effekter. For dem er det andre forhold som først og fremst begrunner bibliotekene.

Men om det er en bi-effekt eller ikke, holder bibliotekene og museene stand som fysiske møteplasser i en digital tid. I spørreundersøkelsen som Sentio Research gjennomførte for Almpub, var det en andel som har brukt biblioteket en gang årlig eller mer på 60. Det er det høyeste som er målt. 56 prosent oppga at de hadde brukt museer like ofte, mens 17 prosent hadde benyttet seg av arkiv. Og for bibliotek og ganske særlig for museer er den fysiske bruken helt dominerende. Tre av fire museumsbrukere oppgir at de bare bruker museum i form av fysiske besøk. Det gjelder 60 prosent av bibliotekbrukerne. De som bruker digitale tjenester, kombinerer det med fysiske besøk. Forsvinnende få bibliotek- og museumsbrukere er rene digitale brukere. På arkivfeltet er dette annerledes. Der svarer over halvparten av brukerne at de først og fremst bruker de digitale tjenestene – egentlig litt paradoksalt, siden bibliotekene er de på ABM-feltet som har digitalisert mest. Men folk oppsøker bibliotek og museer fysisk og andelen som er på fysiske møter og arrangement i bibliotek har eksplodert siden årtusenskiftet. Og også nesten hver femte arkivbruker har vært på møter i arkivet.

Bibliotekene, arkivene og museene defineres gjerne som samfunnets hukommelsesinstitusjoner med at samfunnsoppdrag som i stor grad er felles. I Norge hadde vi et felles, statlig utviklingsorgan i perioden 2003 – 2009. Derfor er det overraskende i hvor liten grad profesjonsutøverne på de tre feltene føler seg faglig i slekt med hverandre. Bibliotekarene, arkivarene og profesjonsutøverne på museer ble bedt om å markere hvilken grad av slektskap de føler til en rekke ulike yrker og roller, herunder til hverandre, langs en skala fra 0 til 5. Her betyr 0 ikke noe slektskap, 5 betyr sterkt slektskap. Museumskuratorer er den gruppa bibliotekarene føler aller minst selskap med, men en gjennomsnittskåre på 1,6 på skalaen fra 0 til 5. Lærerne har til sammenligning en skåre på 3,4. De museumsprofesjonelle føler et noe sterkere slektskap med bibliotekarene enn hva bibliotekarene gjør med dem, men allikevel er gjennomsnittsskåren på 2,8 relativt lav. Blant arkivarene kommer bibliotekarene på en tiendeplass med hensyn til opplevd slektskap, godt etter for eksempel lærere, saksbehandlere, kuratorer, arrangører, forskere for å nevne noen. Men alle tre gruppene har en sterk felles identitet knyttet til folkeopplysning – og de oppgir at de samarbeider med hverandre. Men altså fra faglige ståsteder som de ser ut til å oppleve som forskjellige.