Spesialsamlinger som utgangspunkt for digital formidling

Siden bibliotekene ble stengt har fagmiljø over hele landet mobilisert for å finne nye måter å drive digital formidling. Jeg vil vise hvordan det er mulig å gripe fatt i begrepet «digital formidling» ved hjelp av lokalhistoriske samlinger ved Haugesund folkebibliotek og nærme seg det fra en ny vinkel, som også kan være aktuell for mange folkebibliotek i dag.

En viktig distinksjon jeg velger å gjøre er mellom formidling og tilgjengeliggjøring. Mens tilgjengeliggjøring her betyr å gjøre det mulig for publikum å lese, se eller høre kildene (eksempelvis digitalarkivet, søk i nasjonalbibliotekets kataloger på nett), er formidling å fortelle en historie, løfte frem en sak, en tekst eller et bilde (for eksempel Nasjonalbibliotekets serie «Historier fra samlingen»). Satt på spissen kan vi si at det å gi ut en bok er tilgjengeliggjøring, arrangementene og bokbadene gjort rundt utgivelsen er formidling.

Rederiarkivene – Haugesund

Utgangspunktet for foredraget og denne artikkelen var prosjektet Rederiarkivene – Haugesund. Prosjektet tok mål av seg til å samle inn, tilgjengeliggjøre og formidle arkiv etter rederier i Haugesund, både fysisk og digitalt. Med støtte fra Nasjonalbiblioteket, Kulturrådet og Rederiforeningen i Haugesund ble det samlet inn over 1000 hyllemeter historiske arkiv. Det ble bygget en egen fag- og forskningsavdeling på Haugesund folkebibliotek, og alle arkiv ble ordnet, registrert og gjort søkbare i bibliotekkatalogen og på egne nettsider (mer informasjon om det fysiske prosjektet finnes på rederiarkivene.no). So far so good.

Men hvordan formidle denne typen materiale? Privatarkiv er erfaringsmessig ikke noe som springer av hyllene på egenhånd. Og hvorfor fokusere så mye tid og energi på denne typen materiale som typisk hører mer hjemme i arkivinstitusjoner eller på museer?

For å svare på dette må vi først se litt på byen Haugesund. Helt siden før Haugesund fikk bystatus i 1854 har sildefiske, sjøfart og maritime næringer vært den viktigste inntektskilden til kommunen. Ved å lete gjennom kildemateriale har jeg identifisert over 300 store og små rederier med opphav i Haugesund gjennom tidene. For en by som i dag har rundt 37.000 innbyggere er dette mye, og det taler til hvor viktig sjøfartsnæringen har vært for å bygge byen. Et kjent ordtak er også at «Haugesund e bygd på sildabein».

Hvis du søker på Haugesund på Google får du vite at det er en by og en kommune i Rogaland på vestkysten av Norge. Du får også vite at Haugesund er «home of the viking kings». Du får fort treff på fotballklubben Haugesund og til og med Preikestolen (som ikke ligger i Haugesund i det hele tatt), men hvor er sjøfartshistorien til Haugesund? Har «sildabyen» glemt hvor den kommer fra? «Norges maritime hovedstad» sies det, men hvorfor det? Svarene ligger i den maritime historien, og det er det dette prosjektet handler om.

Spesialsamlinger

Neste aspekt vi må se på er samlingene. Spesialsamlinger er ikke et spesielt deskriptivt begrep i seg selv, det kan romme veldig mye. Jeg bruker her begrepet spesialsamlinger om lokalhistorisk forankrede samlinger, og helt spesifikt om privatarkiv.

«Midt oppe i globaliseringen av de små samfunn er kanskje det lokale folkebibliotekets styrke at det nettopp er lokalt, det befinner seg der hvor innbyggerne i lokalsamfunnet er – i nærmiljøet. Og midt oppe i digitalisering av kilder og fremveksten av virtuelle bibliotek kan det være nettopp satsingen på lokalhistorie som kan bidra til å styrke det lokale bibliotek som institusjon».

Dette sitatet av Tone Moseid er for meg like aktuelt i dag som for 19 år siden. Et av de viktigste elementene for å skape tilhørighet og identitet er kunnskap om egen historie. Samtidig er et nøkkelelement for å klare å bygge opp et folkebibliotek som en møteplass og en arena for samfunnsdebatt, at publikum kjenner en tilhørighet til arenaen. Folkebiblioteket har muligheten til å være et nav i miljøet rundt lokalhistorien; bibliotekene kan gi tilgang til kildene, veiledning i bruk av dem, og være et møtested for lokallag og en arena for arrangementer. Lokalhistorien tilfører gjennom produksjon av bøker, musikk og annet ressurser til lokalsamfunnet som er med på å knytte oss sammen. Den er sosialt viktig ved at den engasjerer mennesker og organiserer nettverk, og den er kulturelt viktig ved at den øker kunnskapene om samfunnets historie.

I 1980 satte Kulturrådet ned et utvalg som skulle utrede behandling av lokalhistoriske samlinger. De kom frem til at folkebiblioteket var den institusjonen som best kunne samle inn og formidle denne typen materiale: «Dei bør samle arkivmateriale og anna originalt tilfang frå det lokale området, ut frå verneomsyn og etter fast plan slik at liv og versemd i lokalsamfunnet får best mogeleg dekning.» (Kulturrådet 1980, s 10).

Dette innebar privatarkiv, billedmateriale, utgitt materiale og muntlig historie. Det er altså ikke en ny tanke at folkebibliotek samler og tilgjengeliggjør slikt materiale. Det skal være sagt at mange folkebibliotek i Norge har lokalsamlinger som er mye eldre enn dette. Og selv om 138 bibliotek rapporterte at de har arkiver i sine samlinger i 2018 (Bibliotekstatistikken 2018), er det ingen selvfølge at folkebibliotek aktivt samler inn og formidler privatarkiv.

Privatarkiv

I 2018 stengte Haugesund folkebibliotek midlertidig for restaurering. Et redusert behov for bemanning i midlertidige lokaler åpnet for at jeg kunne fokusere på prosjektet som etter hvert fikk navnet Rederiarkivene – Haugesund.

Byarkivet i kommunen hadde gjennom mange år tatt imot eller deponert for flere store privatarkiv etter rederier fra Haugesund. Noen var ordnet, andre var bare stuet inn på loftet av rådhuset. Samtidig hadde kommunen skrevet under en ny avtale om å overta det største arkivet til nå fra en av byens største redere. Til sammen utgjør disse arkivene landets største samling av rederiarkiv. De utgjør også en viktig del av Haugesunds historie.

Privatarkiv er ikke lovregulert på samme måte som offentlige arkiv. Selv om de utgjør 50 % av vår samfunnshukommelse er ingen pålagt å samle inn, bevare eller tilgjengeliggjøre slike arkiv. Å prioritere arbeid med privatarkiv er derfor vanskelig for offentlige institusjoner med ofte pressede økonomiske rammer. Dette gjelder både for byarkiv, museer og bibliotek. Likevel hadde Haugesund kommune klart å bevare mye privatarkiv, og prosjektet ble til som et samarbeid mellom byarkiv og folkebiblioteket.

Digital formidling

Med utgangspunkt i definisjonen av formidling gitt tidligere blir digital formidling en form for historiefortelling som har potensiale til å nå mye lengre enn bibliotekets og byens fysiske grenser. Man er ikke lenger avhengig av åpningstider eller betjening for å formidle, materialet blir tilgjengelig for alle, til enhver tid.

Jeg mener denne typen materiale er en god kandidat til å teste grensene for digital formidling. En av grunnene er at den er full av saftige historier i en ofte kjedelig innpakning. Privatarkiv verken ser, høres eller lukter spesielt spennende, det må sies, men denne typen arkiv er gjerne mer brukt enn offentlige arkiver (Arkivverket 2017).

«Verdien av lokale ressurser øker med tilgjengeligheten» (Moseid 2001, s 35). Innholdet i slike arkiv gir oss en vei inn til å forstå samfunnet og oss selv som offentlige arkiver ikke kan, på grunn av informasjonstettheten, og kildematerialet de inneholder. Digital formidling tar innholdet i arkivene ut av sin kjedelige innpakning og kan gjøre den levende uten rammene av grå arkivbokser eller søknadsskjema.

For å utforske hvordan digital formidling kan brukes til å knytte sammen en by, samt levendegjøre slike spesialsamlinger og lokalhistorien generelt vil jeg se nærmere på et av formidlingstiltakene som er en del av prosjektet Rederiarkivene – Haugesund.

Sjøfartshistoriske vandringer

Et av prosjektene som utvikles ved Haugesund folkebibliotek og med utgangspunkt i Rederiarkivene, er sjøfartshistoriske vandringer.

Ideen går ut på å bygge opp en app eller et digitalt verktøy for å formidle arkivene og byens maritime historie «der ute» i gatene. Flere museer og andre institusjoner har gjort lignede ting tidligere. Prosjektet i Haugesund er sterkt inspirert av Bergen Sjøfartsmuseums Maritime Byvandringer, en app som lar deg følge fastlagte tematiske ruter gjennom Bergen med telefonen. Flere museer har også såkalte følgesapper som kan brukes mens man går gjennom utstillingen i museet.

Vi ønsker å lage en følgesapp til byens gater, hvor Haugesunds maritime historie er med på å guide deg gjennom gatene. Rederiarkivene er bare en av kildene vi tenker å ta i bruk. I og med at skipsrederne som fra 1850-tallet var med å bygge opp byen fortsatt gjør seg gjeldende i bybildet, for eksempel med monumenter, offentlige bygninger, industribygg og rederboliger, er det også aktuelt å tenke at andre typer arkiver kan være interessante som kilder;

• Byggesaksarkiv

• Digitalarkivet

• Digitalt museum

• Manntall

• Skipshistorie.net

• Maritimt museums skipstegningsarkiv

• Skriftlig utgitte kilder

Ved å sy sammen personhistorie, arkitekturhistorie, billedmateriale og samfunnshistorie kan vi tegne et levende bilde av byen gjennom tidene. Vi kan ved å bruke en app og knytte informasjonen til GPS-koordinater la mennesker gå på oppdagelsesreise i sin egen by. Disse kildene kommer fra både arkiv, museum og biblioteksektoren. Digitalt er det slik mulig for tanken om ABM å gjenoppstå, og formidle de historiske kildene som én historie, heller en fragmentert og delt. Dette er noe jeg mener brukerne av alle de tidligere ABM-institusjonene vil tjene på. Et samarbeid om slike prosjekter vil øke kvaliteten på alle formidlingstjenester.

Historiene kan leses inn og høres mens man går, eller man kan velge å få dem skriftlig. Kombinert med historiske bilder og film, kan byens bygninger og natur brukes til å levendegjøre byhistorien på en hittil ny måte. Et slikt digitalt verktøy kan også tilrettelegges for turister, og alle aldersgrupper. Ved å oversette til andre språk kan man lage underholdende vandringer som lar besøkende se byen når som helst, uavhengig av klokkeslett eller lommebok. Ved å sette et aldersspenn på de ulike vandringene kan man appellere til at de blir brukt både i undervisning og til fritidsbruk – det kan lages vandringer til hele familien.

Slike vandringer vil ikke bare spre kunnskap om byens røtter, de vil også virke sosialt utjevnede samt kunne ses som et folkehelsetiltak ved å få befolkningen opp av sofaen og ut på oppdagelsesferd i egen by!

Denne typen digital formidling er noe som lett kan overføres til andre byer, andre arkiv, og andre historiske forutsetninger. Jeg mener utviklingen av et slikt verktøy vil gjøre det mulig for bibliotek (og museer og arkiv) andre steder i Norge å ta tak i egen historie og formidle utover det fysiske bibliotekrommet. Det vil være en tjeneste som er helt i tråd med gratisprinsippet, og man kan også bruke det som en måte å trekke flere inn i biblioteket ved å enten oppfordre til videre lesing, eller å sette opp arrangementer som bygger på innholdet i et slikt digitalt verktøy.

Aktiv formidling – aktiv deltakelse

Det går også an å ta et slikt prosjekt enda et skritt lengre. Innsamling av muntlig historie har fått mer og mer oppmerksomhet de siste årene. Prosjekter som memoar.no samler inn viktige historiske beretninger som kan få stor historisk betydning i fremtiden.

I en byhistorisk app kan det tilrettelegges for at publikum selv kan sende inn egen historie om båter, steder, hus osv. På denne måten kan et slikt digitalt verktøy også fungere som en lavterskel inngangsport til å samle inn muntlig historie. Man kan åpne for at det er mulig å sende inn sin egen historie til appen, den kan spilles inn direkte på egen telefon og lastes opp. Slik kan arkivene og de historiske kildene vi allerede har bli supplert med førstehåndsopplevelser, vår forståelse av egen historie forbedres samtidig som publikum blir en aktivt skapende part i historieskrivingen.

I en artikkel skrevet av Helle Riis (2019) på bibliotekutvikling.no, er tv-serien SKAM brukt som eksempel på hvordan historiefortelling kan kombineres med digital formidling. Den beskriver hvordan det er mulig å skape engasjement ved hjelp av sosiale medier, og ved å gi publikum en stemme og en mulighet til å delta i fortellingen; «De unge ønsker dialog, de ønsker å være aktive deltagere i en historie, ikke bare passive mottakere av en fiks ferdig fortelling.» Jeg tror dette gjelder for flere enn ungdommen. Hvis vi ser på engasjementet (i alle aldre) i sosiale medier når det gjelder lokalhistoriske grupper er det grunn til å tro at hvis publikum gis en mulighet til å bidra, så vil de ønske den velkommen.

Digital formidling, biblioteket og identitet

Det sies at man kan koble sammen to personer fra hver sin ende av verden ved hjelp av kun 6 ledd. I Haugesund vil jeg påstå at det knapt trengs to ledd for å koble hver og en av oss til sjøen, til skipsfarten og til sjøfartshistorien. Prosjektet Rederiarkivene – Haugesund handler om mer enn tørre gamle papirer. Det handler om mer enn bevaring og tilgjengeliggjøring. Det handler om å bygge identitet og en tilhørighet til historien og til byen.

Det er viktig at vi gjør mer enn å tilgjengeliggjøre kilder, vi må også formidle, vi må gi historien et hjem – og jeg mener folkebibliotekene er ypperlige hjem for lokalhistorien. Det er også viktig at vi tenker lenger enn formidling i de fysiske lokalene i biblioteket. Det er mulig å nå så mye lengre, og å bruke plattformen til bibliotekene til å knytte lokalsamfunn sammen og slik gjøre biblioteket til en sterkere og bedre samfunnsaktør. Satsning på privatarkiv, samarbeid mellom tidligere ABM-institusjoner og digital formidling kan på denne måten vise seg å åpne en ny formidlingsarena for biblioteket.

Arkivverket (2017, 24.8). Hva er privatarkiv? Hentet fra; https://www.arkivverket.no/for-arkiveiere/arkiver-fra-privat-sektor/hva-er-privatarkiv?q=privatarkiv

Bibliotekstatistikken 2018 (u.å.) Hentet fra; https://bibliotekutvikling.no/statistikk-for-folkebibliotek/

Moseid, T. (2001). Framtidas bibliotek. Lokalhistorie og ABM-samarbeid – nye muligheter for folkebiblioteket? I Hindal, S. (Red.). Skjermkontakt med lokalhistorien (s. 33-36). Oslo: Utg. Statens bibliotektilsyn.

Norsk Kulturråd (1984). Om lokalhistoriske samlingar. Utg. Norsk kulturråd. Oslo.

Riis, Hege (2019, 10.9). Er det noe å lære av den digitale formen i bibliotekenes formidling? Hentet fra; https://bibliotekutvikling.no/2019/09/10/er-det-noe-a-laere-av-den-digitale-formen-i-bibliotekenes-formidling-2/