Tider skal komme

Romanen  Do androids dream of electric sheep av den eminente forfatteren Philip K. Dick er godt kjent i vår populærkultur, ikke minst siden den danner basis for de to dystopiske filmene om Bladerunner. Handlingen i boka utspiller seg i San Francisco tidlig i det 21. århundre og er spekket med svevebiler, raketter og laservåpen. Likevel er det en dyp sprekk i illusjonen i det øyeblikket hovedpersonen, dusørjegeren Rick Deckard, leker med et askebeger av keramikk på kontoret sitt i politibygningen. Å tenne en sigarett inne på sitt eget kontor ville i dag og i all framtid være nesten utenkelig. Men denne detaljen kunne forfatteren umulig forutse da han skrev boka tilbake i 1968.

Djevelen gjemmer seg som kjent alltid i detaljene, og ikke minst når man forsøker å skue framover i tid og inn i det som en større forfatter enn meg kaller «through a glass darkly». Dette er både heroisk og tappert, og mange har forsøkt å postulere hvilke konturer framtidens landskap vil ha. Få har vel egentlig lykkes i noen særlig grad, og de beste profetiene har nok etter min mening kommet fra forfattere som skriver innen spekulativ fiksjon.

Men dette avskrekket ikke Statens bibliotek- og informasjonshøgskole tilbake i 1991 i å legge ut på en reise for å forsøke å fange hvordan det framtidige bibliotek ville se ut i 2020. Det var modig, det var lekent, men kanskje også litt hasardiøst av Tord Høivik og et knippe konferansedeltakere å vende blikket 20 år fram i tid og myse inn i framtidens gåte.

I boka Guns, germs and steel postulerer Jared Diamond at det ikke nødvendigvis er de beste, de mest talentfulle eller den mest sofistikerte kulturen som former framtiden. De seirende sivilisasjoner hadde intet opphøyd ved seg, men hadde ved et lykkens sammentreff utviklet seg på de mest gunstige områdene på kloden, hatt gode muligheter for å dyrke korn og ulike spiselige plantearter, hatt tilgang på store dyr som man kunne temme til å holde som husdyr, og via interkulturell påvirkning oppdaget en rekke nyttige verktøy. Dessuten hadde disse sivilisasjonene utviklet seg til større samfunn som stadig ble lutret av epidemiske sykdommer. Mot dette bakteppet kunne 169 spanjoler utrolig nok i 1532 vinne slaget mot inkakeiseren Atahullpas 80 000 krigere.

Både kloke urinnvånere og kloke bibliotekarer er nok prisgitt plutselige og dramatiske endringer når uventet konkurranse fra overlegen teknologi sprenger gamle samfunnsmønstre. Den sistnevnte gruppen møtte utfordringen da den rødhårede nerden av skandinavisk opprinnelse, Marc Andreesen, student ved University of Illinois, sammen med en kollega lanserte XMosaic lørdag 23. januar 1993. Med ett var internettet sluppet løs fra strenge kommandolinjer og komplisert Unix-kompetanse. Det var starten på en revolusjon som har endret hele vår verden på måter vi aldri har kunnet forestille oss.

En nyutdannet bibliotekar fra Statens bibliotekskole i 1950 kunne uten problemer ha begynt sin yrkeskarriere på et bibliotek anno 1990. Teknologien og verktøyene var stort sett av samme støpning, og både i 1950 og i 1990 var bokkatalogen hjertet i ethvert bibliotek. I 1990 var den delvis konvertert til elektronisk format. Men ellers vandret man rundt i bibliotek fylt av papiraviser, papirbøker, papirtidsskrift og fylte arbeidsdagen med viktige rutiner som stort sett alle var papirbaserte.

Lite visste konferansedeltakerne om Marc Andreesens bestrebelser da de møttes på Biri i 1991 for, som det heter i forordet til konferanserapporten, å «gå spasertur med tanken». «Bibliotek 2020» var en lukket konferanse, og de 38 deltakerne var håndplukket ut fra en base på 179 interessante navn fra ulike fagmiljøer. Den varte fra fredag 19. april til tirsdag 23. april og må ha kostet en anselig sum å arrangere. Underveis hadde deltakerne ansvar for ulike tekstlige bidrag, og om kvelden ble det bl.a. arrangert «science fiction kveld», og man bød til og med opp til revykveld!

Av faglige innslag strekker det seg fra et åpningsforedrag om delfiner og kreativitet til mindre innlegg om bl.a. kompetansebibliotekaren som i 2020 håndterer en ordre om salg av 3000 kg lettsaltet torsk til Bonn ved siden av å låne ut Pippi Langstrømpe til en forventningsfull 8-åring. Dessverre kan man vel nesten si at dette framtidsscenariet ikke traff målbildet helt.

Dette understrekes også ved at scenariokonferansen avsluttes med en kartlegging av hva man tror vil møte bibliotekarene i 2020. Størst tilslutning får de som mener at 75 % vil bruke datamaskiner i sitt daglige arbeid, og man tror at bare 50 % vil benytte seg av datanett. Og på hjemmefronten vil kun 65 % ha sine egne «hjemmedata». Igjen, lite visste altså disse svært kunnskapsrike bibliotekarene om hva som lå i vente for dem.

I ettertid er det få spor etter resultater av konferansen så langt jeg har kunnet spore dem. Men i festskriftet «Samle, formidle, dele: 75 år med bibliotekarutdanning» skriver forfatterne Audunson og Gjestrum at det lå gjemt dype interne konflikter i kulissene bak konferansen.

Tidlig på nittitallet hadde det ifølge forfatterne oppstått et skisma mellom lærerne på skolen. Den ene delen av lærerstaben ønsket fortsatt å undervise tradisjonelt og ferdighetsorientert i fag som kunnskapsorganisasjon og referanseundervisning, mens de såkalte modernistene i kollegiet hadde blikket mer rettet mot den nye digitale tidsalder som var i emning. Dypest sett mener forfatterne at striden dreide seg om hvem som hadde makten over utdanningen.

I denne anspente atmosfæren ble konferansen «Bibliotek 2020» organisert, og initiativtakerne ble hentet fra modernistenes leir. Konferansedeltakerne ble håndplukket av arrangørene, og som forfatterne skriver:

«Det var ikke mange, om noen, i lærerstaben som ikke tilhørte modernistene som kom igjennom dette nåløyet. Prosessen hadde noe mystisk og lukket over seg som nok ikke bidro til å bygge tillit mellom frontene, og de som ikke falt inn under konferansegruppas kriterier, kunne med en viss rett føle seg stemplet som ikke-visjonære, uten meningers mot og evne til å tenke utover dagen i dag» (s. 27).

Tord Høivik skriver selv i Bibliotekforum 2012 at konferansen kanskje ikke satte de dypeste spor i bibliotekdebatten i årene som fulgte:

«På nittitallet var det populært med scenarier. Bibliotek 2020 sto ikke alene. Mange ante at noe nytt var i gjære. En rekke organisasjoner arrangerte scenarioprosesser. De ville utforske noen framtidsperspektiver uten å ta stilling til konkrete avgjørelser. Hensikten var god, men resultatene lot vente på seg. Deltakerne kunne ha det morsomt underveis. Men siden scenarioarbeidet skjedde på siden av de reelle beslutningsprosessene, fikk de preg av pusteøvelser. Vyene manglet vekt i forhold til hverdagens krav og interesser. Det ble mye prat og lite handling.»

Av deltakerinntrykk har jeg bare funnet ett. I 2018 blir Kristine Abelsnes intervjuet i Bok & bibliotek av Norsk Bibliotekforening, og hun sier følgende:

«I 1991 deltok jeg på et seminar over flere dager som het Bibliotek 2020. Den gangen var 2020 en nokså fjern fremtid. Det var et morsomt seminar. Vi hadde også rollespill og sånt. Jeg husker jeg bidro som aktivist for BOKEN, lot som jeg var fra en organisasjon som var gått under jorden for å redde bøkene (fysiske bøker) fra å bli makulerte fordi alt nå var blitt digitalt. Jeg fikk applaus for mitt (ekte!) engasjement.

Jeg hadde også laget og framførte en sketsj fra et framtidig arbeidsliv der astrologi var den rådende ledelsesfilosofi. Det slo også an. Så mitt forhold til fremtiden var og er ikke så veldig analytisk eller seriøst. Og jeg husker ikke helt hva vi ellers kom fram til der, på seminaret om biblioteket i 2020. Kanskje noen av de andre som var der kan bidra med det? Det var faktisk på Biri.»

I skrivende stund er vi nå godt på vei mot 2023, og 2020 ligger allerede langt bak oss. Men fortsatt er det like vanskelig å titte bak forhenget for det som skjuler seg i tider som skal komme. I boka Bedre beslutninger: om kreftene som påvirker vurderingene dine og hvordan du tøyler dem skriver forfatterne Jan-Ole Hesselberg og Reidunn Lognvik Reinholdt følgende om statsviteren Philip Tetlock:

«[Han] brukte 20 år på å samle over 80 000 ekspertuttalelser om framtiden fra 284 erfarne fagpersoner innen økonomi og politikk. Dette var prognoser om boligmarkedet, politisk utvikling, kriger og teknologiske trender – uttalelser vi gjerne bruker som grunnlag for store beslutninger. Resultatet? En ape med dartpiler har omtrent like god kjangs til å treffe blink som en av ekspertene Tetlock undersøkte» (s. 37).

De beste science fiction-forfatterne hevder at alle våre framtidsillusjoner egentlig alltid speiler nåtiden. Det synes intuitivt riktig, og da må vi kanskje bare resignere. Dessverre er det nok også slik at det står dårlig til med framtidsoptimismen, og i stedet stirrer vi inn i en klimakrise, en ustabil verdensorden og en framvoksende AI-teknologi som vil revolusjonere verden på godt og vondt.

Men hva med det framtidige biblioteket og framtidens bibliotekarer? Hva vil skje med dem? Med stor sannsynlighet vil nok biblioteket som konsept og institusjon stå fjellstøtt til Dovre faller. Profesjonen bibliotekar vil nok heller ikke forsvinne, men innholdet vil endre seg radikalt. Mitt beste tips er nok det Liv Sæteren spår tilbake i 2010 hvor hun beskriver den nye bibliotekaren som en kurator og redaktør som aktivt formidler innhold fra kunnskapsuniverset. Og dette er jo allerede kjente tanker i flere av våre mest framoverlente bibliotek.