To nye ansikter i sekretariatet

Det siste trappestrekket knirker som før, men etter halvannet år med mer eller mindre hjemmekontor for de ansatte i det gule bakgårdshuset i Universi-tetsgata i Oslo, er det liv på loftet. Karoline Askheim ble ansatt i Norsk Bibliotekforening 1. august. Hun er litteraturviter fra Universitetet i Oslo med en master fra 2017 og hun har et årsstudium på bibliotrekhøy-skolen.

– Dette var mitt felt, sier hun. Ved siden av studiene, jobbet hun noen år i administrasjonen hos Norsk Treteknisk Institutt. – I bibliotekforeningen skal jeg lære meg struk-turen med styrer og sekretæriat og ha ansvaret for medlemsoppfølging og medlemsregistret, forteller Karoline Askheim.

Når dette bladet foreligger, har hun startet en ver-vekampanje, en vippskampanje, for å få flere medlem-mer til Norsk Bibliotekforening, og hun har avviklet et organisasjonsmøte.

Mari Vannes startet ikke før i november og vi fikk tak i henne på epost:

– Hva blir oppgavene dine i foreningen?

– Jeg skal jobbe med medlemssidene i Bok og bibliotek, med kommunikasjonsarbeid som nettsider, sosiale medier, nyhetsbrev og mot media. Skal også jobbe med arrangement, prosjekter og med utrednin-ger. Ser frem til å bidra til å vise hva biblioteket betyr for folk og for samfunnet, mer enn hva som kommer frem i tall og statistikk. Det vil bli en variert og spen-nende jobb, gleder meg til å ta begynne.

– Hva slags jobb og utdannelse kommer du fra?

– Jeg har både jobberfaring og utdannelse fra kul-tur- og litteraturfeltet, og har jobbet mange år med kommunikasjon. I over ti år har jeg jobbet i Norsk fil-minstitutt som informasjonsrådgiver, med ansvar for større arrangement, prosjekter og kommunikasjons-arbeid. Er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Bergen og har en master i litteratur fra England. For noen år tilbake fant jeg ut at jeg hadde jobbet lenge nok med film, og at jeg ville tilbake til bøkene.

– I 2014-15 tok jeg førsteåret av bibliotekarutdanningen, og plusset på med masteremnet i litteratursosiologi ved OsloMet høsten 2020. Har vært innom kultur-minnefeltet også: For to år siden hadde jobbet jeg som koordinator i Fortidsminneforeningen, og bidro til at frivillige over hele landet gjorde foreningen mer synlig og løftet frem det lokale engasjementet. Siden 2017 har jeg vært engasjert i det som kalles Shared Reading, som er en måte å formidle litteratur på i lesegrupper, som brer om seg i norske folkebibli-otek. Har hatt stor glede av å ha lesegrupper selv på Deichman som frivillig i flere år der vi opplever og snakker om god litteratur, og har også vært kursleder for bibliotekarer rundt om i landet. Har nylig vært redaktør for en antologi med noveller og dikt på oppdrag fra Trøndelag fylkesbiblioteks prosjekt Lit-terære pusterom. I koronaåret har jeg sammen med en sosialantropolog forsket på det fellesskapet som oppstår mellom folk når vi treffes gjennom litteratu-ren i digitale lesegrupper, når bibliotekrommet er på Zoom.

– Hva er det med bibliotek som treffer deg?

– Hver gang jeg kommer inn på biblioteket slår det meg hvor viktig det er for så mange forskjellige men-nesker: For de som har aviskroken som sin faste dag-lige rutine, barnehagebarna som får sine første møter med bøkene, ungdommene som sitter med leksene sine, de som får tilgang til bøker som de ikke får tak i andre steder, meningsfulle møter gjennom lesesirkler og andre arrangement. Og ikke minst hvor tålmodige, hjelpsomme og vennlige bibliotekarene er. Det at det er et av de få institusjonene der vi kan møtes på tvers av alder, bakgrunn og utdannelse. Bibliotek er selvfølgelig viktig for demokrati, ytringsfrihet og tilgang til kunnskap og litteratur for alle. Men det slår meg hvor utrolig viktig det er for mange mennesker som et møtested der vi kan treffe andre som er forskjellig fra oss selv. I vår tid med digitale ekkokamre er det utro-lig viktig. Dessuten er det en av få kulturinstitusjoner der det er helt greit å være alene, du behøver ikke å gå sammen med noen. Men ved å være der deltar du i et fellesskap. Det er viktig det og.

– “Vokste du opp” i bibliotek, du også?

– Har alltid vært glad i å lese, og har brukt mye tid i oppveksten ved bokhyllene i Bergen offentlige bibliotek, og har plukket med meg store bunker med bøker hjem. Først i barneavdelingen, før jeg kunne gå inn i den forjettede voksenavdelingen. Når jeg er i Bergen må jeg alltid stikke innom den ærverdige steinbygningen for å kjenne på den gode atmosfæren. Mye er forandret, men mye er heldigvis bevart også.

– Hva tror du venter deg de siste ukene av 2021 og inn i “normalåret” 2022?

– Tror og håper at vi etter hvert venner oss til livet slik det var før med å møtes ansikt til ansikt. Vi får jo håpe at 2022 blir et normalår, men vi vet jo aldri hva som skjer rundt neste sving. Kanskje vil pandemitiden hjelpe oss å sette pris på det som vi har tatt for gitt, svarer Mari Vannes.