Tyske fagbibliotek profiterte på nazistenes plyndringer

I 2009 reiste Hans Teutsch fra Israel til Karlsruhe for å være til stede da snublesteinene for hans foreldre Jenny og Albert Teutsch ble lagt ned. Den jødiske familien ble deportert til en leir i Sør-Frankrike 22. oktober 1940. Den 14. august 1942 ble Jenny sendt videre til Auschwitz, der hun ble myrdet.

I dag er et opphold ved snublesteinene foran huset til familien Teutsch en del av det badenske statsbibliotekets byvandring i sporet etter naziplyndringene. I bibliotekets samling er det nemlig en bok den unge Jenny fikk som gave i 1916. Men da boka havnet i biblioteket i 1942, var det ikke som gave fra Jenny.

Økende bevissthet

Tyske bibliotek har de to siste tiårene hatt store prosjekter med å avdekke plyndringsgods fra nazitida i sine samlinger. Mens nazitida var en katastrofe for de tyske folkebibliotekene, var det en blomstringstid for svært mange fagbibliotek. Det har vist seg vanskelig å finne de rette eierne av mye av plyndringsgodset. I familien Teutsch sitt tilfelle var det enkelt, fordi det badenske statsarkivet hadde omfattende korrespondanse fra de to overlevende sønnene som krevde erstatning for plyndret eiendom. Både enkeltpersoner, institusjoner og organisasjoner ble plyndret for bøker, som så havnet i biblioteket. Huset til familien Teutsch er ikke det eneste stoppet på byturen.

Ferdinand Rieser ble sendt med samme transport til Frankrike i 1942 som Jenny. Han var tidligere direktør ved det badenske statsbiblioteket. Siden han også var jøde, ble han tvangspensjonert i 1933. Fra 1933 til 1942 jobbet han privat som historiker. Gamle kolleger som han kunne stole på, ga han tilgang til biblioteket. I konsentrasjonsleiren bygde han et fangebibliotek. Riesers etterfølger ved statsbiblioteket, dr. Lautenschlager, ble utnevnt til å være sakkyndig ved undersøkelser av beslaglagte boksamlinger, inkludert Riesers egen boksamling. Lautenschlager sørget for at verdifulle bøker ble tilført biblioteket. Han fortsatte som bibliotekdirektør fram til kapitulasjonen i 1945, da han ble avsatt av amerikanerne. Men fra 1948 var han på plass som sjef igjen.

Forbudt litteratur i magasinene

Det badenske statsbiblioteket var et av de største bibliotekene i Tyskland under nazitida. I likhet med andre kulturbevarende institusjoner, som museer og arkiver, vokste samlingene med beslaglagt plyndringsgods. Men 3. september 1942 ble biblioteket utsatt for et luftangrep som ødela samlingen totalt. Bare 1274 håndskrifter, inkunabler og verdifulle trykk var lagret utenfor biblioteket. Man gikk imidlertid straks i gang med å bygge opp en ny samling. Dette arbeidet fortsatte til mars 1945. Da ble det en pause fram til desember – før man fortsatte å katalogisere bøker som ble skaffet under krigen, helt fram til 1957. Derfor måtte prosjektet med å avdekke plyndringsgods omfatte hele perioden fra 1943 til 1957. Det dreide seg ikke bare om beslaglagte boksamlinger fra enkeltpersoner, men også fra organisasjonsbibliotek og folkebibliotek.

Vi har hørt om bokbål etter nazistenes maktovertakelse, men like mange forbudte bøker forsvant inn i magasinene i fagbibliotekene. Når bøkene er stemplet VL – verbotene literatur (forbudt litteratur), så er det sannsynligvis plyndringsgods. I Universitetsbiblioteket i Göttingen befant det seg en samling på 157 bøker fra Bydelsbiblioteket Harburg-Wilhelmsburg i Hamburg som var merket «VL».

Motsatte seg tilbakeføring

I opprinnelsesarbeidet ved UB Göttingen fant man i arkivet et brev fra 1946 der bydelsbiblioteket i Hamburg krevde bøkene tilbakeført for å bygge opp det ødelagte folkebiblioteket. Det sier kanskje noe om et manglende refleksjonsnivå når direktøren ved universitetsbiblioteket motsatte seg tilbakeføring og understreket at «bøker som er katalogisert i alle kataloger (alfabetisk, systematisk, stikkordskatalog og spesialkatalog), ikke uten videre kan fjernes igjen». Han pekte på at «det var en oppgave forbeholdt de vitenskapelige bibliotekene å oppbevare forbudt litteratur».

En del av de forbudte bøkene i universitetsbiblioteket kom fra SPD-politikeren (sosialdemokratene, Sozialdemokratische Partei Deutschlands) og borgermesteren i byen Neusalz, Heinrich Tröger. Han ble arrestert i 1933 og oppfattet at det kunne bidra til å sikre familien hans om han ga en bokgave til biblioteket. Etter avtale med bibliotekdirektøren fikk de derfor en samling av kommunistisk litteratur fra Trögers egen boksamling. Tröger, som seinere ble både finansminister i Hessen og visebanksjef i Deutsche Bank, skrev dagbok hele sitt liv. Der skildrer han også tvangssituasjonen som gjorde at han ga fra seg bøkene. Nå er bøkene overført til Friedrich Ebert-Stiftelsen i Bonn, der Trögers øvrige dokumenter befinner seg.

Boka til et tidsvitne

Forfatteren Stefan Zweig ble født i Wien i 1881. Under første verdenskrig ble han pasifist. Hans personlige humanistiske livssyn ligger til grunn for bl.a. boka Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam, som utkom i 1934. Samme år måtte han rømme fra Østerrike til England. Av frykt for å bli internert i England rømte han videre til Rio de Janeiro, der han og kona tok sine liv i 1942. Et tilfeldig søk på Stefan Zweig i The Lost Art Database( se egen ramme) gir treff på et eksemplar av boka om Erasmus. Boka har et stempel fra første eier – Alfred Batzdorff. Den ble deretter overtatt av Gestapo og seinere gitt til Stabi – Stats og universitetsbiblioteket i Hamburg. Biblioteket har funnet fram til den riktige eieren, men har fått beholde boka, som fortsatt kan lånes.

Et Google-søk på Alfred Batzdorff avdekker historien om en mann født i 1922 i Breslau – nåværende Wroclaw i Polen. I forbindelse med Krystallnatta i 1938 ble han arrestert, men unnslapp. Foreldrene sendte han til bestemora i Berlin, som arrangerte transporter av jødiske barn og unge til England. Alfred kom med en slik transport. Han emigrerte i 1940 til USA og traff igjen sin venninne Susanne fra Breslau, og de to giftet seg. Han ble ingeniør og hun bibliotekar og forfatter. Alfred Batzdorff døde så seint som i 2022 – 100 år gammel. Han forteller sin historie i et videointervju som ligger åpent tilgjengelig på nettsidene til United States Holocaust Memorial Museum.

Mye doneres

Det er ikke uvanlig at bibliotekene får beholde plyndringsgodet. Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg (Stabi) viste i fjor en utstilling av autografer og brev fra kjente tyske forfattere i forrige århundre. Samlingen stammer fra den lidenskapelige autografsamleren Henrich Spiero. Som forfulgt jøde måtte forfatteren og litteraturviteren Spiero i 1937 selge samlingen sin til et auksjonshus – der Stabi kjøpte autografene. Når arvingene nylig fikk beskjed om samlingen, valgte de å donere den til Stabi. Utstillingen markerer slutten på mange års arbeid med å avdekke plyndringsgods ved Hamburg-biblioteket.

Det finnes lignende prosjekter ved en rekke tyske universitetsbibliotek. Et interessant eksempel er Det botaniske biblioteket ved Freie Universität i Berlin. Freie Universität ble etablert etter krigen som følge av delingen av Berlin, men Det botaniske biblioteket har røtter tilbake til 1819 som en del av Botanisk Museum. I mars 1943 ble østfløyen av museet der biblioteket lå, truffet av en bombe og brant fullstendig ned. Først i 1987 kunne biblioteket på nytt flytte inn i de gamle restaurerte lokalene. Men oppbyggingen av samlingene gikk mye fortere. Den raske oppbyggingen av ny samling gjorde mistanken om mye plyndringsgods åpenbar. Biblioteket regnes i dag som det fremste på sitt fagfelt i Europa. Samlingen består av mange unikater, håndskrifter, verdifulle trykk og plansjer.

Antikvariater flommet over

Under andre verdenskrig tok Det botaniske biblioteket ved Freie Universität del i et nasjonalt program for oppbygging av ødelagte vitenskapelige bibliotek. Dette ga tilgang til penger for å kjøpe dokumenter, men også til plyndringsgods fra militæret.

Biblioteket har levert samlinger tilbake til universitetsbiblioteket i Smolensk i Russland og til nasjonalbiblioteket i Minsk i Belarus. I Øst-Europa handlet det stort sett om åpenbart plyndringsgods. Men vesteuropeiske bokhandlere og antikvariater flommet også over av bøker under krigen. Noe var beslaglagte boksamlinger, annet var bøker som forfulgte mennesker var nødt til å selge til spottpriser. Mange antikvariater og bokhandlere var «arifisert», det vil si at jødiske eiere var blitt tvunget til å selge eller gi fra seg forretningen.

Kilder for norske bibliotek

Allerede våren 1943 dro bibliotekdirektøren på Botanisk bibliotek på innkjøpsreise til antikvariater i okkuperte land. Mye ble kjøpt inn i Nederland, for eksempel et flerbindsverk med reisebeskrivelser fra Sentral- og Sør-Amerika av Alexander Humboldt og Aime Bonpland, som ble kjøpt i antikvariatet Swets & Zeitlinger, det samme firmaet som under navnet Swets inntil for få år siden var en av de betydeligste leverandørene av kunnskapskilder til norske fagbibliotek. Det har ikke vært mulig å finne opprinnelsen til disse bøkene, for ex libris-merker er omstendelig skåret vekk fra hvert bokomslag.

Fjerning av ex libris og stempler i bøkene kan ha skjedd i antikvariatet. På Botanisk bibliotek mener de imidlertid at fjerning av informasjon om opprinnelse i større grad skjedde etter krigen enn under krigen. Under krigen var det ikke så farlig om det framkom at bøkene kom fra et jødisk hjem.

Forskning på opprinnelsen

Proveniensforskning er et stort felt i Tyskland, hovedsakelig knyttet til landets historie med 12 år med nasjonalsosialistisk diktatur. Forskningen omfatter selvsagt ikke bare bøker, men i høyeste grad også kunst og kulturgjenstander. Det handler ikke bare om kunnskap om opprinnelse, men også om etisk refleksjon over materialet som befinner seg i bibliotekene. Dette handler også om å ta et oppgjør med tankegangen som gjorde at fagbibliotekarer satt og katalogiserte åpenbart plyndrede bøker under og ikke minst etter andre verdenskrig. Arbeidet kan ikke avsluttes, all den tid bibliotekene fortsatt får tilgang til bøker og dokumenter som gaver eller kjøp der det er nødvendig å være kritisk til opprinnelsen. I tillegg er det økende oppmerksomhet nå omkring gjenstander og dokumenter fra koloniene. Det dreier seg foreløpig i større grad om museer enn om bibliotek.

Det er naturlig at proveniensforskning oppfattes som viktigere i Tyskland enn for eksempel i Norge. Men kunnskapen om opprinnelsen til dokumenter og gjenstander er noe også norske bibliotekarer i bibliotek med historiske samlinger bør være opptatt av med tanke både på hva som befinner seg i samlingene i dag, og på gamle dokumenter de kan få tilgang til i framtida.