– Vi kan alle bli forbrytere

Er ikke det hele et blendverk som skjuler styrtrike hvitsnippforbrytere, narkokarteller, snuskete pengevaskere og gatebander? Stein Sørensens to kriminalromaner, «4» og «Brønnøya», handler jo om tilsynelatende vanlige menn som – litt tilfeldig, litt opportunistisk, litt fordi de ikke har så mye å stå imot med – roter seg bort i ekstremt farlig og voldelig kriminalitet. Det har satt seg i kroppen min, merker jeg.

Og der kommer han: Høy, brunt hår i hestehale, et vennlig og åpent fjes, ser litt yngre ut enn sine 44 år.

De store bankene

Han setter seg. Jeg hopper rett i det:

– Bøkene dine dreier seg om en kriminell underverden, som A4-menneskene, som du kaller oss, ikke ser: Mener du at det er en illusjon at vi lever i et velordnet og stort sett lovlydig samfunn, med stort sett lovlydige mennesker?

– Det er et stort spørsmål! Charles Ferguson har laget en dokumentar og en bok, om finanskrisen, og avdekket en del uryddigheter i de høyere finansielle og politiske nivåer. Loven fungerer sånn at den definerer en del ting som kriminelt, men det er mulig å opptre moralsk tvilsomt uten å overskrive loven. Mye befinner seg i gråsoner og smutthull.

– Til og med oljepengene våre i Statens pensjonsfond utland er jo dels plassert i skatteparadiser?

– Godt eksempel. Mye tyder på at en stor del av makta i samfunnet befinner seg i de store bankene og internasjonale finansselskapene. Den hardkokte amerikanske krimforfatteren Raymond Chandler sa at store penger gir stor makt, og stor makt blir misbrukt.

– Noen kaller sånt en konspirasjonsteori?

– Det kan minne om og til dels være vanskelig å skille klart fra konspirasjonsteorier, og jeg vet godt at det finnes mange rare konspirasjonsteorier på nettet. For eksempel finnes det de som mener at Hilary Clinton er leder for en gjeng pedofile som holder til i en kjeller. Dette er åpenbart «far out». Men at noen teorier ikke holder vann, medfører ikke at alle typer formelt eller uformelt samarbeid mellom legitime banker og organisert kriminalitet er en myte, sier Sørensen.

Edderkoppen i nettet

Edderkoppen i nettet, den skjulte, men mektige institusjonen som trekker i trådene i begge Sørensens kriminalromaner, er banken HBCG Bank. HBCG er løst basert på en av verdens største banker, HSBC bank, med hovedkvarter i Hong Kong. Sørensen mener det ikke er helt urimelig.

– Under Obama ble HSBC Bank tatt for hvitvasking av 880 millioner dollar. Det er ganske mye. Straffen ble begrenset til en bot fordi man mente at det å inndra bevilgningen til en så stor bank ville få for store følger for finansmarkedet, sier han.

– BuzzFeed News og International Consortium of Investigative Journalists påviste i oktober 2020 hvordan 200 000 mistenkelige transaksjoner, med til sammen to billioner amerikanske dollar, har funnet sted mellom 1999 og 2017. FinCEN Files kaltes det. Banker og myndigheter var klar over det, men gjorde lite for å stoppe det.

Bak enhver formue...

Nå siterer han nok en forfatter, Honoré de Balzac: «Bak enhver formue skjuler det seg en forbrytelse».

– Vi lever i en periode med ettervirkningene fra sterke nedreguleringer av finanssektoren. Det begynte under Nixon og fortsatte under Reagan og Thatcher. Dette medfører at store penger raskt kan skifte eiere og at opprinnelsen til store penger, og dermed politisk makt, ofte ikke kan spores, påpeker forfatteren og tar meg med på en liten økonomisk historietime med utgangpunkt i Thomas Piketty.

– Piketty skriver om hvordan store formuer forsvant i kjølvannet av første og annen verdenskrig. Lenge etterpå var de økonomiske forskjellene små. Fra 70- og 80-tallet har forskjellene igjen økt. Etterkrigssamfunnet, og egentlig det samfunnet jeg har vokst opp i, har føltes veldig stabilt. De siste årene har den stabiliteten blitt borte, og det har kanskje noe med ulikheten å gjøre. Verden er blitt polarisert. Stadig kommer det nye avsløringer om storstilt økonomisk kriminalitet

Jeg spør om dette er menneskenaturen, om vi innerst inne er onde. Sørensen forfølger en tankerekke med to filosofier – Hobbes og Rousseau. Hobbes – han som sa at menneskelivet er «solitary, poor, nasty, brutish, and short» – mente at menneskene er grunnleggende drevet av egeninteresse og overlevelsesinstinkt. Opplysningsfilosofen Rousseau mente derimot at vi har et felles sett normer og verdier innebygd i oss.

Fri vilje oppskrytt

– Hobbes mener det er frykt som dypest sett styrer oss. Dersom jeg hadde kunnet gjøre hva jeg ville uten frykt for straff, mener Hobbes, kunne jeg ha kastet meg over bordet og kjørt en øks i deg her og nå. Mens empati er viktig hos Rousseau.

– Hvilken filosof heller du mest mot?

– Jeg er i debatt med meg selv, og boka er del av debatten. Er frykt eller empati det mest grunnleggende? Det tror jeg fiksjonen kan si noe viktig om. Aristoteles skrev om tragediens virkning på tilskuerne: Når vi går på teater og ser at helten mislykkes – faller, går under – blir vi både grepet av frykt og medfølelse. Det renser oss. Han kaller det katarsis.

– På begynnelsen av «Brønnøya» sier hovedpersonen at han kunne ha forhindret et mord, men gjorde det ikke. Mener du at vi har en fri vilje og et personlig ansvar, men ikke tar ansvaret, og at det er derfor verden går sin skjeve gang?

– Jeg synes mange er veldig opptatt av dette med vilje. De fleste av oss er flokkmennesker, tror jeg, på godt og ondt. Vi gjør som de andre gjør, mener Sørensen.

–En nederlandsk primatolog, Frans de Waal, har forsket på sosial adferd hos dvergsjimpanser. Dvergsjimpansene er flokkdyr. Det som binder apeflokken sammen er empati, ifølge de Waal. Jeg tror det kan overføres til mennesker. Vi individualiserer for mye makt og ansvar i dag – kriminalitet, sykdom, forbrukermakt. Jeg tror vi hadde vunnet mye på å fokusere på flokkdyraspektet.

Hvem havner på skråplanet?

Det er nå vi nærmer oss Stein Sørensens egen bakgrunn. Hvorfor skriver han – en fredelig norsk mann som bor på Bjølsen i Oslo, er samboer med en jordmor, har en liten sønn, jobber som sykepleier – om brutale bander og samrøre mellom finans og kriminalitet?

Den første ledetråden er navnet på hovedpersonen i hans debutroman, Kyrre Tanding. Forfatterens fulle navn er faktisk Stein Kyrre Tanding Sørensen.

– Det går dårlig med Kyrre Tanding. Signaliserer navnelikheten at også du kunne ha blitt kriminell?

– Ja – hvis jeg hadde tatt et par-tre andre valg i livet da jeg var helt ung.

Sørensen forteller om en gutt han kjente da han var liten. De var ikke veldig nære venner, men de spilte blant annet fotball sammen.

– Da vi var blitt nitten-tjue – ble denne kameraten arrestert for det som var datidens største amfetaminbeslag i Norge. Vi hadde lite kontakt noen år, og jeg hadde hørt at han var blitt småkriminell. Men jeg ante ikke at det var på det nivået. Jeg begynte å tenke: «Hva om det hadde vært meg?»

– Hovedpersonene i begge bøkene kommer ikke fra noe underpriviligert miljø, men fra en trygg og vanlig middelklassefamilie – gjør du?

– Absolutt. Jeg er oppvokst i Drøbak. Mamma var bibliotekar, mest på NLH, litt på Drøbak bibliotek. Så jeg var mye på biblioteket og lånte særlig tegneserier. Jeg husker jeg lå i badekaret og leste – som i «Mitt liv var et hett bibliotek» av Kristian Klausen.

Stjal på danskbåten

– Du hadde ikke en rotte som lekekamerat, som August i den siste romanen din?

(Latter) – Absolutt ikke. Vi hadde en labrador som het Gaus, etter Brødrene Dahl.

– Var du bittelite grann ute på forbryterbanen selv?

– Litt smånasking som guttunge. Da vi var femten, ble vi tatt i å stjele sprit på danskebåten. Det var pinlig. Men tenk om jeg ikke hadde sluttet? Under krigen var noen i familien min kommunister, andre i Nasjonal Samling. Nazismen er en kriminell ideologi i mitt hode. Jeg har tenkt mye på hva jeg hadde valgt på 30-tallet, fortsetter han. – Slik tenker jeg om kriminalitet også. Det kan begynne med skatteunndragelser, og gli over i større og større og større lovbrudd.

En bok, splittet i to

Begge krimromanene var opprinnelig ett skriftunivers som han splittet i to fordi det ble for langt og komplisert, forteller han. Han har flere tekstfragmenter igjen. «Brønnøya» har han tenkt på som første roman i en serie om de samme hovedpersonene. Han er allerede på god vei med neste bok med jeg-personen Jon Holm Matsen, samt hans fetter August og venninne Beate.

Felles for de to bøkene hittil er utallige referanser – ikke bare til Hobbes og Rousseau, men til alt fra den tyske matematikeren og logikeren Gottlob Frege til den mesopotamiske guden Tammuz.

Sørensens personer hopper lekende lett fra den katolske filosofen Blaise Pascal, til den franske revolusjonens Maximilien Robespierre, fra tegneserieskaperne Moebius og Jodorowsky til Marquis de Sade, fra den romerske keiseren Nero til rockeren Nick Cave, fra satanisten Anton LaVey til kong Harald. De har kunnskaper om filosofene Pico della Mirandola, Hannah Arendt, Roland Barthes, Descartes og Nietzsche, fysikeren Isaac Newton, psykoanalytikeren Jacques Lacan, psykiateren Ernst Kretchmer og sexologene Masters og Johnson.

De referer til forfattere som Jens Bjørneboe, Joseph Conrad, Edgar Allan Poe, Dante, TS Eliot, Sapfo, Pindar og Laurence Sterne. Navn på billedkunstnere som Caravaggio, Marcel Duchamps, Henry Fusli, Arnold Böcklin, Adolf Wölfli og M.C. Escher strøs utover sidene.

Mørke krefter

– Litt av en gjeng. Hvis de har noen fellestrekk, er det vel at mange av dem er opptatt av okkultisme, mørke krefter eller tegn. Kan du si noen ord om to av navnene?

– Da velger jeg Edgar Allan Poe og Hannah Arendt. Poe regnes som begynnelsen på kriminallitteraturen som sjanger. Han skrev på 1800-tallet, da krim, spøkelseshistorier og generell litteratur ikke hadde skilt lag ennå. «Brønnøya» er også et slags essay og en kollasj av Poes tekster. Sønnen min er forresten oppkalt etter Poe. Han heter Benjamin Mikal Poe og er født 19.01.19 – samme dato som Poe, men 110 år senere. Kanskje det er skjebnebestemt.

– Mener du det? Tror du selv på disse okkulte ideene som noen av dine romanpersoner er opptatt av?

– Nei. Jeg hadde venner som flørtet med slike ideer i tenårene. Selv synes det hører med i en bok inspirert av Poe.

– Arendt da?

– Hun har alltid vært en av de viktigste filosofene for meg, jeg beundrer henne for hennes uavhengighet og forståelsen for den tiden hun levde i. Da hun skrev «The Origins of Totalitarianism» var jo både nazismen og kommunismen en del av virkeligheten i Europa, ikke historie. Arendt måtte selv flykte. Hun var en av de første som forsøkte å forstå nazismen, og hun hadde mot til å ha helt selvstendige tanker, og ble motarbeidet i sin samtid.

Remi Hagen og Rimi-Hagen

– Du inkluderer også oppdiktede personer, og viser for eksempel til en bok som du påstår er skrevet av Eilert Løvborg. Men han er jo er en person i «Hedda Gabler»...

– Ja, i «Brønnøya» har jeg flere karakterer basert på andre fiksjonspersoner, slik at de referansene som hver person fører med seg, veves inn i teksten.

– Og i debutromanen «4» opptrer en «hotellkonge» som heter Remi Hagen som samler på kunst. Det lyder mistenkelig som en tidligere matvare-konge?

– Jeg tenker på dette som «avis-realisme». Vi kjenner ikke personer som opptrer i nyhetene. Vi har en media-mediert forestilling om dem. Jeg skriver dem inn i fiksjonen, på samme måte som jeg låner litt fra bøker. Inkludert fra Bibelen. Den er full av ikoniske historier som mange forfattere har brukt på mange måter. Legg merke til at det finnes en onkel med det bibelske navnet David i «Brønnøya».

Virkelighetslengsel

– Kritikken kaller deg sprenglærd: Når og hvordan ble du så kunnskapsrik?

Nå ler han så han rister – og forteller at han har mellomfag både i idéhistorie og religionshistorie, pluss et semesteremne i teatervitenskap og et i gammelgresk. Det har gitt god bakgrunn for selvstudier.

– Og så endte du som sykepleier? For å ha noe å leve av?

– Delvis derfor, og delvis fordi det er et nyttig yrke, håndfast og praktisk. Jeg jobber 40 prosent, resten av tiden skriver jeg. Da jeg tok mastergraden min i helsevitenskap – ja, det er blitt en vitenskap det også, innskyter han med et smil – oppdaget jeg at en av dem som jeg hadde hatt som seminarledere på idéhistorie, hadde hoppet av og hadde sluttet å analysere fiksjon og ren teori. Han skrev en analyse av journaltekster i stedet.

– Var han lei av det teoretiske og til dels spekulative som ligger i mye av humaniora?

– Kanskje det. Jeg tror det var en virkelighetslengsel.

Sørensen legger til at han har fått ganske mye virkelighet i jobben sin i det siste. Han jobber på en avdeling som vanligvis tar seg av tuberkulosepasienter, men som nå er blitt omdannet til covid-avdeling.

Utvide sjangeren

– I hvor stor grad er bøkene politiske?

– Jeg tenker politisk når jeg skriver. Jeg vil jo sette spørsmålstegn ved noe, rette søkelys på ting jeg synes folk bør bli klar over. Samtidig tror jeg at politisk endring er noe som foregår ekstremt langsomt.

– Skriver du en ny blandingssjanger – krim/filosofi/essay/fagbokfragmenter/politikk?

– Jeg mener romanen som sjanger kan inneholde veldig mye. Jeg har lyst til å utfordre krimsjangeren og bruke den til hva jeg selv ønsker. Det eneste som er felles for krim, er at det inneholder en forbrytelse, og det er jeg interessert i.

– Hvorfor skriver du ikke sakprosa?

– Fordi jeg oppdaget da jeg drev med masteroppgaven i helsefagvitenskap og hadde tenkt å begynne i akademia, at jeg ikke egentlige er så interessert i å følge bare én tankebane, bare ett smalt tema. Jeg føler seg mer hjemme i skjønnlitteraturen hvor jeg kunne være friere til å leke meg med sammenhenger og motsetninger som jeg blir fascinert av underveis. Men jeg har alltid skrevet, siden jeg var seksten-sytten. Skrivingen kom forut for studiene og var alltid en måte for meg til å forstå verden.

Forventningsbrudd

– Hva skal en god krimbok levere? Du bryter åpenbart med forventningen til sjangeren. «Brønnøya» har ikke den type slutt som man regner med at en krim skal ha?

– Det er bevisst. Jeg ville være litt frekk og skuffe forventninger som leserne kanskje har. På slutten av boka ønsker jeg at det skal være det man på engelsk kaller «closure» – at noe er fullbrakt, forstått, gjennomlevd. Men hva dette «noe» er, er ikke det leserne nødvendigvis forventer når de begynner på boken. Om jeg har lykkes, får andre vurdere. Det er et eksperiment.

Bildetekst

Nedreguleringer. – Vi lever i en periode med ettervirkningene fra sterke nedreguleringer av finanssektoren. Det begynte under Nixon og fortsatte under Reagan og Thatcher.

Stein Sørensen går i bokhylla:
– Les «Vestlandet»

Erlend O. Nødtedts roman «Vestlandet» er «skrevet med et ekstremt overskudd og er veldig morsom», mener Stein Sørensen.

– Han skriver poesi så det smeller, sier Sørensen.

– Vestlandet leverer en bredside mot den delen av Norge som ikke er Vestlandet. Det er et frigjøringsprosjekt, hvor Erlend og en kamerat kjører rundt på jakt etter Vestlandets ånd, med seg i bagasjen har de hodeskallen til Anders Lysne, en bondeopprører og norsk frigjøringshelt fra dansketiden. Boken er ikke direkte surrealistsk, men den bryter mot alle konvensjoner. Regnet blir bokstavelig talt en vegg.

Ellers liker jeg Mattias Faldbakkens «Vi er fem». Den har en energi og en fantastisk detaljkunnskap om et håndverk. Det dreier seg om en slags leire han jobber med. Leiren får et egenliv.

Cathrine Knudsens «De langtidsboende» er en slags dystopi om mennesker som er blitt flyktninger i eget land. De lever på trygd, som spøkelser i det rike Norge.

«Livlegens besøk» av P.O. Enquist har vært viktig for meg. Enquist har sagt om seg selv at han har et perfekt øre for prosa, og jeg føler teksten forsvarer dette ubeskjedne utsagnet. Perioden på 1700-tallet med Struensee er fascinerende. Det er Wien på slutten av 1800-tallet og frem til annen verdenskrig også – som i Stefan Zweigs «Verden av i går». Legg merke til hvordan alle diskuterte litteratur i forfatterens barndom – ikke helt som i dag.

– Hvilke krimforfattere inspirerer deg? Du nevner f eks Agatha Christie, men jeg har en følelse av at du er mer inspirert av f eks Arthur Conan Doyle. Din romanperson August – jeg-personens fetter – er vel en Sherlock Holmes?

– Riktig, men jeg er kanskje enda mer inspirert av hardkokt krim fra 1930- og 40-tallet. Jeg er forelsket i «noir» – romanforfattere som Raymond Chandler og filmskapere som Howard Hawks.

– Av enda eldre krimforfattere, utover Poe?

– Ellers på 1800-tallet har vi Wilkie Collins med «The Woman in White». Av nyere norske: Gunnar Stålesen og Kjell Olav Dahl. Pluss amerikanske Patricia Highsmith.

– Ikke-krimforfattere – velg noen eldre klassikere?

–Jeg er jo glad i digresjoner, så jeg får nevne Laurence Sternes «Tristram Shandy», som er digresjon etter digresjon.

«The Tale of Genji» av Murasaki Shikibu er fra en annen tid og et annet sted og bryter med alle våre sosiale regler. Helten Genji kidnapper en jente på ti og gjør henne til sin idealkvinne. Noen politikere sier at det ikke finnes noe alternativ til vår samfunnsmodell. Da føles det befriende å se verden fra et helt annet sted – uten at jeg vil anbefale at vi innfører Japan i det ellevte århundre, akkurat.

Endelig må jeg nevne «Njåls saga». Fornavnet til min romanperson i «4» er hentet derfra. Hildegunn er en hevnkvinne som hentet rett ut av en saga. Det var spennende å prøve ut om en kvinne har rom i seg for så mye hevn.