Utgave: 1/2020
Vi må aldri glemme samfunnsoppdraget
Han kom inn i bibliotekarutdanningen fra sidelinjen i 1978, og ble Norges første bibliotekprofessor. Etter mer enn 40 år takker Ragnar Audunson for seg og blir pensjonist.
Bibliotek
– Hvordan havnet du i sin tid på Statens bibliotekskole?
– Det var på en måte tilfeldig. Jeg var vitenskapelig assistent på et prosjekt på Institutt for samfunnsforskning hvor jeg var i gang med hovedfag i statsvitenskap. Da prosjektet gikk tomt for penger, begynte jeg å jobbe i Husbanken. Men jeg hadde lyst til å komme over igjen i en akademisk sammenheng, og i begynnelsen av 1978 ble det lyst ut en stilling ved Statens bibliotekskole. Jeg konkurrerte da med søkere som hadde lang bibliotekpraksis, men ikke hovedfag. Kravene til lærere var at de hadde hovedfag pluss utdanning ved bibliotekhøgskolen. Jeg fikk jobben på den betingelsen at jeg gjorde ferdig hovedfagsoppgaven. I tillegg tok jeg eksamen i kjernefagene innenfor referansekunnskap, kunnskapsorganisering parallelt med at jeg underviste de studentene jeg tok disse fagene sammen med, i organisasjon og ledelse, sier Audunson.
– Husker du noen av de første inntrykkene?
– Jeg må nok si at jeg opplevde noen av fagene i kunnskapsorganisering som litt pussige. De var veldig detaljorienterte i forhold til den akademiske ballasten og det utenfra-blikket jeg hadde med meg. Jeg husker for eksempel eksamen i livsvitenskapene hvor et spørsmål var: «Hva står i femte bind av Norges dyr?» Mye av innholdet i katalogiseringsfaget var ekstremt detaljorientert. Men samtidig var det en endring på gang. Øivind Frisvold, som underviste i offentlige publikasjoner, noe han fortsatte med helt til han gikk av i 2019, var i ferd med å utvikle faget og gi det rom for resonnering og ikke bare pugging, sier Audunson og gjør et sprang framover i tid:
– Da vi ved utdanningen i 2005 skulle gå over fra ISBD til APA som standard for referanser og kildeføring i studentarbeider som bachelor- og masteroppgaver, utløste det en heftig diskusjon. APA-standardene, som man gjerne kan se på som en praktisk ordning, fikk altså sinnene i kok i bibliotekarutdanningen. Det som for de fleste er et rent praktisk hensiktsmessighetsspørsmål var for noen tungt meningsbærende. Det var en gjenklang av de inntrykkene som møtte meg den gang på slutten av 70-tallet.
– Du er kjent for å ha mange meninger. Er du en objektiv forsker, eller er du også en ideolog?
– Både på 70- og 80-tallet var jeg politisk aktiv som en del av miljøet rundt Norges kommunistparti, og, ja, jeg har nok et snev av en ideolog i meg. Noe av det som har vært tilfredsstillende ved å jobbe i biblioteksektoren, er at jeg har hatt anledning til å interessere meg for bibliotekets rolle. For bibliotekene er en institusjon som skal ha en samfunnsmessig rolle, og det er vanskelig å tenke rundt den institusjonen uten samtidig å tenke politisk. Det gjelder jo i og for seg alle velferdsstatens institusjoner.
– Kunne du kort si hva slags syn du har på biblioteket?
– Jeg har både i Bok og Bibliotek og andre steder brukt denne definisjonen: «Et bibliotek er en institusjon – og bibliotekarene er en profesjon – som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter – digitale så vel som fysiske – initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.» Jeg vil gjerne understreke sosiale prosesser i dette sitatet. I det ligger det at folkebibliotekene har en demokratiserings- og frigjøringsfunksjon som skal bidra til å gjøre innbyggerne best mulig i stand til å fungere som samfunnsmennesker.
– Du skårer høyt på akademiske siteringsindekser og er høyt anerkjent som forsker. Hvordan er forholdet mellom forskeren og ideologen Ragnar Audunson?
– Bibliotek- og informasjonsfag er i utgangspunktet en profesjonsfaglig disiplin. Det betyr at du ikke kan være nøytral i forhold til forskningen din og dens virkning på profesjonens og institusjonens utvikling. Eksistensberettigelsen for forskningen er at vi skal utvikle både faget og institusjonen. Jeg husker en konferanse jeg var på en gang der en av dem som la fram et paper, presenterte forskningen sin som grunnforskning der praktisk nytte av resultatene ville være en hyggelig bieffekt. Det kan ikke vi si. Men samtidig må vi passe på at vi ikke ender opp med det som kan kalles bekreftelsesforskning. Vi skal være kritiske i forhold til eksisterende praksis, slik at vi kan overskride den, sier Audunson.
– Hva syns du om at folkebibliotekene har utviklet seg til å bli møteplasser og arenaer for offentlig debatt? Passer det med samfunnsoppdraget?
– Ja, det vil jeg si. Andelen av folk som bruker biblioteket har økt siden 2005, antall besøk har også økt. Nå ser vi også at utlånet er i ferd med å øke flere steder. Det tyder på at biblioteket som lavterskeltilbud fungerer veldig bra. Samtidig vil jeg advare litt mot å se på det nye som noe unikt nytt. Det er viktig å ha med seg tradisjonen og historien, og da ser vi ofte at det vi oppdager som noe unikt nytt, har vært en del av biblioteket i lang tid, sier Audunson.
La oss her gi plass til sitat fra Professor’n-spalten fra Bok og Bibliotek nr 2-2018:
«Trodde du at verktøybibliotek og annet utlån av utradisjonelt materiale som for eksempel sportsutstyr var en faglig innovasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradisjonen. På 1930-tallet, under depresjonen, begynte for eksempel flere amerikanske folkebibliotek å låne ut leker. Los Angeles Public Library hadde i første halvår 1936 en samling på 7126 brukte leker som ble utlånt 22000 ganger.
Trodde du at biblioteket som møteplass og debattarena i lokalsamfunnet – det som kom inn i bibliotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folkebibliotekfeltets faglige tradisjon er det rollen som møteplass og debattarena. I beretningen for folkebiblioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sammen med 139 organisasjoner, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosialistiske foreninger eller organisasjoner som tilbød engelskundervisning – språkkafeer – for innvandrere, mødregrupper osv.»
– Du har vært opptatt av biblioteket som møteplass og arena lenge, blant annet som leder for forskningsprogrammet PLACE. Det er nå nedfelt i den reviderte bibliotekloven. Tenker du at dette er en del av den arven du gir til biblioteksektoren?
– Det er mange omkring i verden som har vært opptatt av dette, men jeg tror vi har bidratt. I den grad vi kan snakke om en arv, vil jeg nevne begrepsparet høyintensive versus lavintensive møteplasser, som jeg utviklet i en artikkel fra 2005. Lavintensive møteplasser betyr arenaer der en eksponeres for andre verdier og interesser enn de en selv har – noe som er ekstremt viktig i dagens samfunn og der bibliotekene har et helt spesielt potensial. Hvis vi ser på Litteraturhuset i Oslo, vil vi finne flere liknende aktiviteter som i bibliotekene, men for å spisse det, publikum vil stort sett være lesere av Morgenbladet og Klassekampens kultursider. Det blir noe smalt og homogent over det. Biblioteket derimot representerer mangfoldet i samfunnet. Jeg håper forskningen vår kan hindre at bibliotekene går i Litteraturhus-fella når de skal utvikle seg framover, men fortsetter å avspeile mangfoldet i samfunnet.
– Har bibliotekene og bibliotekarene en framtid?
– Et av spørsmålene vi tar opp i Almpub-prosjektet er om den nærmest altomfattende digitaliseringen faktisk skaper behov for fysiske møteplasser, som bibliotekene. Vi har ikke konkludert i forskningen, men det kan virke som om det er en sammenheng her. Og ser vi på bruk av bibliotek, der hver eneste omdreining på digitaliseringsskruen fra 1980-tallet og framover har vært fulgt av økt bibliotekbruk, framstår bibliotekene som mer relevante enn noen gang.
– Det ansettes stadig flere med helt annen utdanning enn den man får ved OsloMet. Innebærer dette en trussel?
– Bibliotekforskeren David Lankes, som kommer på Almpub-prosjektets avslutningskonferanse (20.1.2020, red. anm.), mener at biblioteket blir en stadig mer kompleks institusjon, og en bibliotekarutdanning kan ikke utdanne folk som til enhver tid kan gå inn i en hvilken som helst stilling i et bibliotek. Det er naturlig at det i de store bibliotekene vil være behov for en kompetanse som går utenfor den man kan få på for eksempel bibliotekarutdanningen ved OsloMet. Jeg tror også det kan være både sunt og forfriskende at vi får inn nye perspektiver. Men jeg tror samtidig at det er helt avgjørende at det hele tiden finnes en kjerne av personale i bibliotekene med solid bibliotekfaglig kompetanse, og høy bevissthet om hva som er bibliotekets rolle i samfunnet. Det å reflektere rundt det, er det først og fremst bibliotekarutdanningen som kan. En felles utdanning er også med på å skape et faglig nettverk som binder fagmiljøet sammen og det er viktig for den videre utviklingen av bibliotekene. Hvis utviklingen mot å ansette folk med annen utdanning går for langt, tror jeg det kan være farlig for institusjonen.
– Hvordan utdanne gode ledere til bibliotek?
– Jeg kunne tenke meg å nevne forskeren Philip Selznick og hans tanker om Institusjonell ledelse og det han kaller ledelsens statsmannsdimensjon. Institusjonell ledelse er ikke først og fremst knyttet til beslutninger og resultater, men til å bidra til at det verdigrunnlaget som konstituerer institusjonen overlever gjennom en endringsprosess. Eller som han formulerer det i den norske utgaven av klassikeren Leadership in Administration: «Et universitet som ledes av administratorer uten en klar oppfatning av hvilke verdier som skal virkeliggjøres, kan mislykkes fullstendig, samtidig som universitetet stadig blir større og fastere forankret». Institusjonell ledelse betyr dermed at ledelsen når man skal utvikle biblioteket i forhold til nye krav, for eksempel kravet om å være en møteplass, må reflektere over hva et folkebibliotek i utgangspunktet er og hvilke konsekvenser det får for bibliotekets særskilte rolle som møteplass. Nå er nok biblioteket mindre institusjonalisert enn mange andre virksomheter – for eksempel skolen eller fengselsvesenet – og det gir et større frihetsrom for hva man kan gjøre. Det gir muligheter og det leder til variasjon. Men samtidig: nettopp dette store frihetsrommet gjør det ekstra nødvendig med refleksjon forankret i institusjonell bevissthet. Institusjonell ledelse betyr kort fortalt å vite hvem man er. Dette må være et helt sentralt element i bibliotekarutdanningen.
– Hva syns du har vært mest positivt i de 40 årene du har vært ansatt ved utdanningen?
– Hvis jeg skulle peke på én ting, må det være at akademiseringen har vært viktig. Men som jeg har pekt på, er det viktig at akademiseringen er profesjonsforankret. For en forsker som for eksempel er opptatt av kreft, vil forskningen være et middel for økt innsikt som vil kunne gi bedre kreftbehandling. På samme måte må vår forskning innenfor bibliotekfag rette seg mot å løse utfordringer og oppgaver ute i praksisfeltet på en bedre måte.
– Ser du noe negativt?
– I tillegg til den utfordringen jeg har pekt på ovenfor om å ta vare på og styrke den bibliotekfaglige kompetansen, vil jeg peke på noe som har vært negativt i utviklingen, nemlig det at man ved bibliotekarutdanningen ikke lenger kan tilby etter- og videreutdanning til etablerte bibliotekarer. Vi hadde tidligere en bevilgning som ga rom for 40 heltidsstudentekvivalenter – det betød hundrevis av bibliotekarer på kurs hvert år. Dette tilbudet var i virkeligheten en svært fruktbar måte å formidle ny og forskningsbasert kunnskap ut i feltet på. Vi har fortsatt noen slike arenaer for formidling, for eksempel Kunnskapsorganisasjonsdagene og andre konferanser, for eksempel avslutningskonferansen på Nasjonalbiblioteket for Almpub-prosjektet. Samtidig vil jeg peke på Bok og Bibliotek som en viktig formidlingskanal, noe jeg bevisst brukte Professor’n-spalten min til i mer enn 15 år.
Vi takker for intervjuet og ønsker Ragnar Audunson lykke til som pensjonist, og ser fram til flere gode og tankevekkende innlegg i Bok og Bibliotek i framtiden.
