– Vi må nyansere bildet

Forestillingen om den kuede DDR-borgeren er altfor unyansert. Det samme er oppfatningen
av bibliotekene som rene propagandaavdelinger, mener Cornelia Richter. Hun har
mange år bak seg i fagbiblioteksystemet, og er i dag professor ved Fakultet for
Medier ved HTWK Leipzig (Høgskole for Teknikk, Økonomi og Kultur). 

Bildet: Informasjonsmateriale og rester av muren

på Potsdamer Platz.

Tekst: Odd Letnes og Almuth Gastinger,
universitetsbiblioteket, NTNU

Foto: Odd Letnes

Forestillingen om den kuede DDR-borgeren er altfor unyansert. Det samme er oppfatningen
av bibliotekene som rene propagandaavdelinger, mener Cornelia Richter. Hun har
mange år bak seg i fagbiblioteksystemet, og er i dag professor ved Fakultet for
Medier ved HTWK Leipzig (Høgskole for Teknikk, Økonomi og Kultur). 

Bildet: Informasjonsmateriale og rester av muren

på Potsdamer Platz.

Tekst: Odd Letnes og Almuth Gastinger,
universitetsbiblioteket, NTNU

Foto: Odd Letnes

Nyhetsmagasinet Time hadde det
forente Tyskland som tema i en utgave i høst. Et hovedpoeng var at avstanden
mellom de to tidligere tyske statene ikke bare fortsatt finnes, men den øker.

     Den
tyske psykoterapeuten og bestselgerforfatteren Hans-Joachim Maaz kommenterte nylig
gjenforeningen på Spiegel Online ved å kaste et blikk bakover. I 1990 startet
en tilpasningsprosess for DDR-borgerne, mener han, hvor østtyskerne måtte tenke
gjennom hvordan de skulle omstille seg til nye samfunnsforhold ved å spørre seg
selv: På hvilken måte ble jeg kuet i DDR? Hva har det blitt av meg som
menneske?

     Cornelia
Richter mener det er god grunn til å være kritisk til det bildet Maaz
formidler.

     –
Uttalelsen fra Maaz om forholdene i DDR og den psykiske sinnstilstanden til de
tidligere DDR-borgerne, er veldig omstridt. Hans spørsmål "hvordan ble jeg kuet?"
er altfor ensidig. Det ville nemlig forutsette at alle DDR-borger ble kuet. Jeg
tror snarere at de fleste DDR-borgerne virkelig har diskutert og tenkt over sin
fortid, og gjør det egentlig fremdeles.

     Richter
mener at det er viktig å være klar over at de vestlige mediene, og det hun
kaller "den borgerlige bevegelsen", ofte og direkte nedvurderte personer deres
faglige livsløp – det gjelder for eksempel innenfor det østtyske
utdanningssystemet, barnehagene og skolene som i begynnelsen nesten utelukkende
ble negativt fremstilt.

     –
Her ble det altfor lite differensiert, og delvis ble det tegnet et bilde som
hadde lite med virkeligheten å gjøre. Dette førte til – særlig på 90-tallet –
en anti-holdning overfor den gjentatte oppfordringen til å rope "mea culpa"
("jeg har skylden"). Innenfor bibliotekvesenet fantes disse problemene ikke i
et slikt omfang, etter min mening. Dette området var vel ikke viktig nok for
mediene og politikken, noe som gjorde at fagfolk kunne bli kjent med hverandre
og siden har jobbet ganske bra sammen.

I
DDR manglet man demokratiske friheter som for eksempel møtefrihet,
meningsfrihet, reisefrihet og så videre. På hvilken måte kunne det påvirke
utviklingen av bibliotekvesenet?

– Bibliotekarenes arbeid ble verken
mer eller mindre påvirket enn jobben og livet til andre yrkesgrupper, mener
Richter.

     –
Selvfølgelig var bibliotekvesenet forpliktet til å tjene det sosialistiske
samfunn og hadde som oppgave å utdanne og oppdra i henhold til den rådende
ideologien. Men bortsett fra noen "pliktøvelser" var det å fremme leseferdighetene
og litteraturformidlingen de viktigste oppgavene i vårt arbeid. Den manglende
reisefriheten førte selvfølgelig til at tjenestereiser til det vestlige
utlandet, særlig i folkebibliotekene, var det absolutte unntaket og begrenset
seg til noen få personer ("reisekader") fra få bibliotek.

Går
det an, i fugleperspektiv, å peke på de største endringene for de østtyske
bibliotekene i overgangen fra DDR til BRD?

– Den største forandringen gjaldt
samlingene siden DDR-litteraturen faktisk ikke lenger blr etterspurt. Det andre
området hvor det skjedde store endringer, gjaldt personalet som ble drastisk redusert.

Var
bibliotekene fullstendig kontrollert av staten, eller fantes det frirom?

– Etter mitt synspunkt fantes det
ingen fullstendig kontroll over bibliotekene. Tvert imot var biblioteker også
nisjer for et relativt upolitisk liv. For eksempel var det flere barn av
prester og flere kristne personer blant bibliotekarstudentene enn blant
studenter innenfor andre studieretninger. Men både under utdanningen og i
bibliotekene måtte man overholde spesielle "spilleregler", for eksempel
medlemskap i organisasjoner som Freie Deutsche Jugend (men var likevel ikke
alle medlem), Freier Deutscher Gewerkschaftsbund (fagforbundet i DDR),
Gesellschaft für Deutsch-Sowjetische Freundschaft (Selskapet for tysk-sovjetisk
vennskap).

Hva
var hovedmålet for bibliotekene – fri opplysning eller å formidle den riktige
politikken til SED (Sozialistischer Einheitspartei Deutschlands)?

Målene til bibliotekarbeidet kunne
man lese i de offisielle dokumentene, for eksempel fra bibliotekforeningen i
DDR. Men de tjenestene som faktisk ble utført, var sikkert ikke veldig
forskjellig fra praksisen i BRD.  Samtidig
må man være oppmerksom på at boktilbudet i DDR ikke var så stor som i BRD,
verken innholdsmessig eller kvantitativt siden opplagene ofte var små. Men
bestselgere i DDR som man ikke kunne kjøpe på grunn avdet lille opplaget, kunne
man finne på biblioteket. Det gjaldt kriminalromaner og annen
underholdningslitteratur på samme måte som verker av Heinrich Böll, Herman Hesse,
Christa Wolf eller Christoph Hein, forteller Richter.

Har
du som bibliotekar egne erfaringer med Stasi, eller kjenner du noen andre som
har hatt det?

– Nei, gudskjelov. Jeg kjenner
heller ingen andre som har hatt det.

Bøkene
om Pippi Langstrømpe lenge var forbudt i DDR, siden hun sto for noe annet enn
det regimet gjordet. Hva tenker du om sensur i DDR?

– Prinsipielt foregikk det sensur med
publiseringen. Det vil si at det ble publisert bøker som var i samsvar med ideologien
og hva som ble ansett som egnet til å utvikle samfunnet. Selvfølgelig ble ikke dette
offisielt sett på som sensur, men som en legitim rett hos den herskende
klassen/regjeringen, der refrenget lød: "Proletariatets diktatur, alt skjer til
folkets vel".

     –
Men i de 40 år DDR eksisterte var det også forskjellige faser: Fram til
80-tallet ble for eksempel Karl May ikke publisert, hans bøker ble ansett som
"skrap og skitt". Så utkom plutselig en utgave med 10 bind av hans hovedverker.
På midten av 1970-tallet og i 1988 ble det også publisert noen utgaver av Pippi
Langstrømpe.

Til
slutt: Hva ser du på som den største utfordringen for dagens tyske
bibliotekvesen?

Det tyske bibliotekvesenet burde ha
en høyere verdi i samfunnet, i befolkningens bevissthet. Bibliotekarene burde
gjøre alt for å oppnå dette. De Skandinaviske landene, Storbritannia og USA har
fortsatt et kjempestort forsprang når det gjelder dette, sier Cornelia Richter.