Viktig og ryddig om ytringsfriheten

I det jeg begynner på denne anmeldelsen av Anine Kierulfs nye bok om ytringsfrihet, leser jeg i avisen at en engelsk universitetsprofessor er blitt mobbet bort fra sin universitetsstilling. Grunnen er at hun har skrevet en bok der hun argumenterer for at biologisk kjønn er noe faktisk eksisterende som man ikke kan identifisere seg bort fra. 600 filosofer (!), herunder en norsk 1.amanuensis ved universitetet i Tromsø, har skrevet under på et opprop der de krever henne fjernet. På bibliotekfeltet har vi for ikke lang tid siden hatt debatten om J.K. Rowling og om SIAN skal få leie lokaler i biblioteket.

Jo – ytringsfrihet er i sannhet et høyaktuelt tema.

Det er derfor betimelig og velkomment at Anine Kierulf nå har skrevet en introduksjonsbok til temaet: Hva er ytringsfrihet, hva er dens begrunnelse, hvorfor og hvordan beskytter vi ytringsfriheten, hvilke begrensninger finnes?

Videre refleksjon

På 150 sider klarer Kierulf å gi en grundig og allsidig framstilling av ulike aspekter og utfordringer knyttet til ytringsfrihet. Ytringer definerer hun som formidling av meningsinnhold. Som oftest skjer det gjennom språkhandlinger i form av skrift eller tale, men det kan også skje i form av andre typer handlinger, for eksempel et demonstrasjonstog eller en flaggbrenning. Her kunne jeg tenkt meg en grundigere drøfting av forholdet mellom ulike typer av handlinger og det som etter grunnlovens paragraf 100 er en viktig begrunnelse for ytringsfriheten: å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

En viktig kvalitet ved en bok er at den får leseren til å reflektere videre over den tematikken boka behandler. Det gjør Anine Kierulf. Ta skillet mellom ytringer uttrykt skriftlig eller i form av tale og ytringer uttrykt gjennom andre former for handlinger. Hvordan står disse ulike ytringsformene i forhold til det som er ytringsfrihetens begrunnelser knyttet til sannhetssøking, demokrati og den myndige borger? Hvordan står de ikke minst i forhold til målet om en åpen og opplyst offentlig samtale som grunnlovens §100 er opptatt av?

Sannsynligvis er det slik at språklige ytringer genererer svar i form av andre språklige ytringer og dermed kan bidra til samtale og kommunikasjon. Noen handlinger, som demonstrasjonstog er i utgangspunktet også språkhandlinger. Demonstrantene samler seg bak paroler som i språk uttrykker deres meninger. Andre handlinger, for eksempel det å sette fyr på gjenstander som er sentrale med hensyn til å konstituere en gruppes kulturelle identitet, bidrar sannsynligvis til å kortslutte den kommunikasjonen og samtalen et flerkulturelt samfunn er avhengig av. Hva betyr det med hensyn til i hvilken grad slike handlinger er beskyttelsesverdige i et ytringsfrihetsperspektiv? Slike refleksjoner stimulerte Kierulfs bok til hos meg.

Noe helt annet er at vi trenger provoserende ytringer i tekst og tale som kan bidra til å utvide ytringsrommet selv om noen blir krenket av dem, slik for eksempel Arnulf Øverlands foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage». Å skrive en slik ytring, uansett hvor krenkende noen kan oppfatte den der og da, er åpenbart beskyttelsesverdig. Ytringen bidrar til å utvide rommet for den offentlige samtalen. Noen helt annet ville det vært om Øverland hadde satt fyr på bibelen. Det hadde kortsluttet samtalen – ikke bidratt til noen utvidelse.

Argumentene for ytringsfriheten

Hva er ytringsfrihetens begrunnelse? Her lener Anine Kierulf seg tungt på det Ytringsfrihetskommisjonen på slutten av 90-tallet pekte på som de sentrale begrunnelsene. For det første sannhetsargumentet. Med noen ganske få unntak – for eksempel at røyking medfører alvorlige helseskader – har vi ikke nådd den endelige sannhet. Ikke engang på klimafeltet har vi det. Derfor er det avgjørende for vår gradvise avdekking av hvordan virkeligheten faktisk forholder seg, at vi lar ulike perspektiv og synspunkter slippe til.

Det andre argumentet er knyttet til demokrati. Det tredje er knyttet til individuell frihet og autonomi. Denne siste begrunnelsen knytter hun også sammen med betydningen av retten til et privatliv som gir rom for uforstyrret refleksjon. For denne anmelderen er det imidlertid viktig å understreke at også den individuelle begrunnelsen er samfunnsmessig. Ytringsfriheten er forankret i min rolle som samfunnsborger, ikke i den private og individuelle gleden det måtte gi meg å gi uttrykk for det jeg til enhver tid måtte tenke og mene om dette og hint.

Skepsisargumentet er også et hensyn Kierulf trekker fram. – Hvem tiltror vi tilstrekkelig innsikt og oversikt til at vi vil gi dem oppgaven å avgjøre hva slags ytringer som befordrer en bærekraftig offentlighet, spør hun. Skepsisargumentet blir et argument for ikke å forhåndssensurere ytringer. Det er et særs viktig poeng i sammenheng med debatten vi har hatt på bibliotekfeltet om SIAN. Men man kan også innvende: når noen har et klart program som de ønsker å legge fram fra bibliotekets talerstol som jo SIAN har, er det da forhåndssensur å legge dette programmet til grunn i redigeringen av bibliotekets program?

Teknologigigantenes rolle på ytringsfrihetsfeltet berøres også. Her kunne man kanskje ønsket at forfatteren hadde gått dypere.

Hvilke begrensinger legger sosiale normer, alminnelig folkeskikk og bestemmelser om taushetsplikt og andre lovforankrede hensyn på ytringsfrihet? Det diskuteres også på en oversiktlig og god måte. Her kunne jeg imidlertid ønsket meg en drøfting av den begrensningen som ligger i §100: Begrensinger i ytringsfriheten kan ikke skje «med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Hva betyr denne mulige begrensningen i praksis?

Dette er en bok som anbefales på det varmeste. Den rydder opp i temaet og legger et godt grunnlag for en åpen og opplyst offentlig samtale om ytringsfrihet, for å vise tilbake til den grunnlovsparagrafen som er et utgangspunkt for boka.