– Woke kan være en trussel mot ytringsfriheten

– Jeg opplever bibliotekansatte som veldig kule folk og som setter meningsmangfold høyt. Så er det de få tilfeller som får veldig mye oppmerksomhet. Jeg er opptatt av at de bibliotekansatte som ikke ønsker et mindre ytringsrom, tar mikrofonen og uttaler seg oftere i media, snakker for bibliotekets samfunnsrolle og slår et prinsippfast slag for ytringsfriheten. For om ikke bibliotekene, hvem skal gjøre det da? sier Danby Choi da vi møter ham på Laksevåg bibliotek i Bergen før en forfattersamtale.

– Boken din Kanseller meg om du kan – mitt oppgjør med woke har vært nr. 1 på bestselgerlisten. Hvorfor tror du så mange vil lese den?

– Dette handler om at woke og kanselleringskultur er på alles lepper. I starten var det mer eller mindre bare Subjekt som dekket disse fenomenene, og vi har satt det veldig på dagsorden. Stadig flere kjenner det på kroppen. Når 52 prosent av de unge ikke tør si hva de mener, noe som kom frem av Opinion sin UNG 2022-rapport, så er det jo flere som lurer på hvorfor det er sånn, og i boken min forsøker jeg å forklare hva de kjenner på kroppen.

Godhet på avveie

– Ikke alle har fått med seg hva det er å være woke.

Woke kan beskrives som en ideologi, egentlig, og ikke minst en sosial bevegelse. Det startet som noe veldig fint og flott. Det handlet om å finne urettferdighet, rasisme og stigmatisering i samfunnet, også det som ikke var umiddelbart synlig. Men så begynte det å gå litt for langt, og på et tidspunkt begynte man å se rasisme litt mange steder. Etter hvert endret begrepet mening. I dag betyr det å være ekstra hårsår, oversensitiv, lettkrenket, og begrepet har fått en harselerende undertone.

– Kan du si noe om ideene aktivistene bruker?

– I woke er det innbakt mye antirasisme, identitetspolitikk, mangfoldsaktivisme og inkluderingsaktivisme. Woke har vist at selv de vakreste bevegelser i samfunnet kan gå for langt, sier han og viser til flere eksempler.

Å bruke woke som begrunnelse for kvotering, eller å frata andre sin ytringsfrihet, mener han ikke er akseptabelt. Heller ikke vold.

– Når man kaster stein på SIAN-aktivister, så er jo det en måte å bekjempe angivelig rasisme på, men som går for langt, og man ødelegger for seg selv. 

Innskrenking av ytringsfriheten

– Mange unge tør ikke lenger si hva de mener av frykt for å bli kansellert, for de opplever at det kun er lov til å si politisk korrekte ting nå. Det har vært en av kjepphestene til woke- aktivister at man skal være veldig varsom med stigmatisering og marginalisering. Det er grunnen til at unge holder kjeft. Forskere frykter å krenke, kommer det frem i rapporten Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia. Det vil si at mange ikke tør fremsette kontroversielle funn. Jeg mener derfor at woke kan være en trussel mot ytringsfriheten.

Et samfunn som er woke, vil være veldig redd for å se realiteten som den er, sier han og påpeker at journalister som skrev at det var mer korona på østkanten i Oslo enn på vestkanten, ble kalt for rasister, siden det kan være stigmatiserende for minoriteter. Og humorprogrammer blir slettet på både NRK og Netflix.

– Jeg tenker at hvis det brenner noe sted, så er det fint å vite hvor. Samfunnet er tjent med at vi forteller hverandre noen sannheter som svir, eller kanskje til og med er provoserende. Vi kan ikke pakke verden inn i bomull, det gjør oss bare dummere. 

Woke i Prosa?

– Påvirker woke-aktivister innholdet i publikasjoner?

– Jeg frykter jo det. Det er store mørketall rundt dette siden vi ikke vet hva som ikke publiseres. Vi har sett enkelte tilfeller av det.

Choi viser til anmeldelsen av Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd – Norge i masseinnvandringens tid som skulle publiseres i Prosa. Men slik gikk det ikke.

– Redaktøren hadde bestemt seg for at anmeldelsen ikke skulle publiseres fordi den var så positiv til boken. Vi vet at det finnes enkelte eksempler på innlegg som avvises, ikke på grunn av litterær kvalitet, men på grunn av politisk overbevisning. Jeg er opptatt av en sunn debattkultur der vi får lov til å snakke sammen på tross av uenighet.

Choi har også gjort seg tanker om enkelte forlags bruk av såkalte sensitivitetslesere.

– Roald Dahl-eksempelet er kanskje det mest velkjente, der sensitivitetslesere bestemte at en skulle endre over 500 ord i hans litteratur. Det ene er det komiske at en skulle endre «tjukk» til «enorm» og så videre, som om det er noe bedre. Det andre er at jeg synes kunstnere og forfattere skal få lov til å provosere. Til og med i barnelitteraturen skal man få lov til å ha et rikt språk. Det er en trussel mot det litterære mangfoldet dersom man skal renvaske litteraturen moralsk.

Kansellering på Ulstein bibliotek

– Du skriver i boken om kanselleringen av Mímir Kristjánsson på Ulstein bibliotek. Biblioteksjefen ønsket å legge til rette for at argument møter argument. Hvorfor er ikke det legitim utøvelse av biblioteksjefens redaktøransvar?

– Det vil utslette muligheten for lange resonnementer og lange foredrag. Det er ikke alltid et mål at hvert foredrag skal imøtegås der og da. Jeg tenker at man heller den ene dagen kan ha et foredrag med Kristjánsson og så den neste med Sylvi Listhaug. Så er det noen kontroversielle temaer der man velger å kuratere på en helt annen måte, og det har jeg respekt for. Det at Kristjánsson skulle snakke alene, er ikke god nok grunn for avslag. Jeg synes ikke vi skal være så anstrengte at vi skal avlyse ethvert arrangement som ikke får en motstemme.

– Biblioteksjefen kan avlyse arrangement på grunn av sikkerhet. Hva synes du om det?

– Sikkerhet er veldig viktig, men det er altså ytringsfrihet i Norge og vår plikt å legge til rette for at ytringer skal kunne finne sted. Hvis sikkerhet er argumentet for avlysning, så får jeg lyst til å spørre tilbake: Hvorfor har man da ikke sørget for at det blir sikkert? Så er jeg også opptatt av hvor man legger skylden og passer på at man formidler det riktig. Var det SIAN som utgjorde en sikkerhetstrussel, eller var det motdemonstrantene som gjorde det? Hvem er egentlig trusselen mot ytringsfriheten?

J.K. Rowling og ventiler

– Mange vil utelukke nazistiske, fascistiske, rasistiske organisasjoner fra en talerstol på biblioteket slik at hat, voldsideologi og rasisme ikke får spre seg. Hvorfor har ikke det offentlige plikt til å verne om og anerkjenne alle identiteter som verdifulle, og hindre nedsettende omtale av marginaliserte grupper?

– Mange av disse som blir påklistret slike merkelapper, vil jo ikke finne seg i definisjonene. På slikt grunnlag hadde det vært svært urimelig å kaste ut mange, for eksempel J.K. Rowling på transfobisk grunnlag. Det finner jeg meg ikke i – det står ikke til troende. Når det er sagt, har forsker Jacob Aasland Ravndal ved Senter for ekstremismeforskning kommet frem til

– Konsekvensene av å gi slike talerstol er sagt å være at folkebibliotekenes rennomme blir skadet. Hvordan ser du på dette?

– Jeg vil snu om på det. Jeg mener at å avvise folk på biblioteket skader bibliotekets rennomme. Biblioteket skal være offentlighetens og demokratiets storstuer, hvor vi skal ha plass til folk med meninger vi ikke engang liker. SIAN er en bitte liten organisasjon som så vidt har medlemmer. Vi har gitt dem for mye oppmerksomhet. Skulle et PR-byrå hjulpet dem med å få så mye oppmerksomhet, så hadde de fakturert millioner av kroner.