Et manikeisk verdensbilde

Et manikeisk verdensbilde

I Bok og Bibliotek 3. juni besvarer Joron Pihl min kritikk. Hun unnlater kommentere alle mine konkrete ankepunkter. Hun nøyer seg med et forsøk på moralsk delegitimering av mitt forsvar for ytringsfriheten. Forsøket er lite vellykket.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Ifølge Pihl er jeg en «støttespiller for SIAN». SIANs politiske budskap har jeg overhodet ikke tatt stilling til. Jeg har kun forsvart deres grunnlovsfestede rettigheter. SIANs representanter har samme rett som andre til å ytre seg, også på arrangementer i folkebibliotekenes lokaler. Bibliotekledelsen skal slippe til ulike meningsytringer og likebehandle alle aktører, uavhengig av politisk ståsted. Det er godt å se at biblioteksjefene i de største byene respekterer disse prinsippene. Pihl gjør det definitivt ikke.

Pihl hevder at «Skansen har tatt et prinsipielt og politisk standpunkt for å slippe til SIAN og SIANs leder som rasistiske aktører på Deichman». Biblioteksjefens standpunkt er nok prinsipielt. Politisk er det derimot ikke. Hvis Skansen derimot hadde valgt å utestenge SIAN, hadde han inntatt et politisk standpunkt. Da hadde han politisert folkebiblioteket. Det er dette Pihl forlanger. Hun viser forakt for grunnleggende konstitusjonelle prinsipper som skal sikre like betingelser for borgernes livsutfoldelse.  

Pihl advarer mot konsekvensene av Skansens «bibliotekpolitikk»: «Det vil innebære en konflikt mellom antirasister på den ene siden, og rasister og nynazister og biblioteksjefer på den andre siden.» Her ser vi et manikeisk verdensbilde: Alt er enten godt eller ondt, «antirasismens» lys står mot «rasismens» mørke. Ut fra Pihls ekstreme svart-hvitt-tankegang er biblioteksjefer som ivaretar apolitiske prinsipper, alliert med «rasister og nynazister» - og undertegnede som fremhever Grunnloven som rettesnor, er «støttespiller» for det angivelig rasistiske SIAN. Pihl reduserer alt til politikk. Alt tvinges inn i hennes enøyde ideologiske skjema. Enhver gjøres til «venn» eller «fiende» i en vedvarende kamp mot den såkalte rasismen. I Pihls perspektiv blir politisk nøytralitet en umulighet.

Det er en ubendig vilje til ideologisk ensretting av institusjonene Pihl legger for dagen. Hun trekker frem Oslo bystyres vedtak om at byen skal være «en rasismefri sone innenfor alle kommunale etater; bibliotek og skoler etc.» «Skansens beslutning om å slippe til rasistiske og nazistiske aktører på Deichman er ikke i samsvar med bystyrets vedtak», lyder hennes konklusjon. Problemet med dette vedtaket – dersom Pihls tolkning er korrekt - er at det helt opplagt kolliderer med flere bestemmelser i Grunnloven (i hvert fall §§ 98 om likhet for loven og 100 om ytringsfrihet).  

Pihl er opprørt over dem «som beskylder oss som verner om rasismeparagrafen for sensur. Her er de på kollisjonskurs med både Regjeringen og Stortinget.» Men faktum er at Pihl og andre krever forhåndssensur, uavhengig av «rasismeparagrafen» (§ 185): De krever at et offentlig bibliotek skal forhåndssensurere et arrangement hvor SIAN-lederen skal delta. En slik praksis er grunnlovsstridig.

Videre skriver Pihl: «Her er de på kollisjonskurs med både Regjeringen og Stortinget.» Hun fastslår skråsikkert hva både regjering og storting mener om § 185. Sannheten er at dette vet vi ikke. Noe som derimot er sikkert, er at Venstre har programfestet å fjerne paragrafen, mens Høyre hadde nedfelt samme krav i forrige program og i sitt nåværende åpner for å fjerne «unødvendige forbud» i straffeloven. Siden paragrafen er politisk omstridt, vil jeg mane Pihl til en viss ydmykhet på dette punktet. 

Pihl skriver at jeg som initiativtager bak oppropet mot § 185 «vil at rasister skal kunne spre sin rasisme uhemmet og lovlig, uten å risikere straff». Det er riktig at jeg forsvarer rasisters ytringsfrihet – under bestemte forutsetninger, slik det fremgår av selve oppropet som viser til en rekke andre relevante lovbestemmelser. Hvis rasisme uttrykker seg i voldshandlinger, trakassering, diskriminerende praksis, trusler om eller oppfordringer til vold eller annen kriminalitet, må dette slås ned på av rettssystemet. Et liberalt samfunn kan ikke tillate noen av de nevnte uttrykksformene. Det å uttrykke rasistiske meninger ene og alene bør derimot tolereres, siden slike meningsuttrykk per se ikke har et objektivt skadepotensial. 

Toleransen for andres meninger er truet av § 185, som stadig oftere brukes til moralsk «oppdragelse» av borgerne. Lover som skal virke holdningsdisiplinerende, hører ikke hjemme i et fritt samfunn. Når bestemte meninger holdes vekk fra offentligheten, er det også et tap for demokratiet. Hvis Pihl får sin vilje, innsnevres samfunnsdebatten. Et offentlig bibliotek må arbeide for det stikk motsatte: Det skal bidra til å legge til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale», med plass til alle meninger og aktører. 

Folkebiblioteket må ledes i tråd med Grunnlovens prinsipper. Dette må forbli en politisk nøytral institusjon. 

- Av Carl Müller Frøland