Folkebiblioteket skal ikke politiseres

Folkebiblioteket skal ikke politiseres

Bok og Bibliotek 20. mai retter Joron Pihl et nytt angrep på biblioteksjef Knut Skansen. Sistnevntes store brøde består i at han har gitt SIANs leder tillatelse til å holde foredrag på Deichman Majorstuen. Pihls tekst er spekket med selsomme og til dels svært grove påstander. Av plasshensyn vil jeg bare konsentrere meg om enkelte av dem. 

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Pihl viser til arbeidsmiljøloven § 4-3 (4): «Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.» Hun argumenterer for at bibliotekansatte - ikke minst de muslimske - må vernes mot SIANs «rasistiske» og «hatefulle» synspunkter. Hvis SIAN-lederen får holde foredrag i bibliotekets lokale, vil det følgelig representere en «psykososial» belastning for de ansatte. 

Pihl krever altså at bibliotekarer skal beskyttes mot å bli eksponert for SIANs meninger. Men hvis man er allergisk mot andres ideer, kan man vanskelig arbeide i et bibliotek som jo rommer et mylder av ulike tanker, hvorav noen vil oppleves avskyelige av den enkelte bibliotekar. Pihl ønsker åpenbart at folkebiblioteket skal bli et safe space, for å bruke et sentralt begrep i amerikansk identitetspolitikk - en krenkelsesfri sone hvor ingen «sårbare» grupper utsettes for ubehag av noe slag. Men biblioteket skal være noe helt annet – et tankens frirom.  

Pihl synes å mene at «infrastrukturkravet» i Grunnloven § 100 sjette ledd, påbudet om at staten skal legge til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale», innebærer at SIAN må nektes å benytte bibliotekets lokaler. Men forarbeidene til § 100 presiserer at infrastrukturkravet skal realiseres gjennom positivt tilretteleggende og ikke negativt regulerende tiltak (sistnevnte må hjemles i andre bestemmelser). Utestengelse av bestemte meningsbærere fra en offentlig debattarena, er et negativttiltak som altså ikke understøttes av infrastrukturbestemmelsen. 

Pihls krav innebærer i realiteten både forhåndssensur og diskriminering. Således strider hennes krav mot både Grunnloven § 100 og § 98 om likebehandling av borgerne. Biblioteksjefen er derimot på konstitusjonelt trygg grunn når han forsvarer likebehandling av alle bibliotekets brukere, uavhengig av om disse er tidligere straffedømt eller ei. 

Man kan mistenke at heller ikke Pihl er helt overbevist av sine egne kvasijuridiske lovtolkninger. Hun skriver nemlig: «Er det noe vi lærte av Nürnberg-prosessen og rettsoppgjøret mot nazistene etter andre verdenskrig, så er det at hver og én av oss alltid har et valg. (…) Vi kan ikke frigjøre oss fra ansvaret ved å henvise til plikt eller overordnede. Det gjelder også bibliotekdirektør Skansen og hans beslutning om å slippe til en rasistisk organisasjon som SIAN.» Er ikke dette en oppfordring til lovbrudd? Ifølge Pihl er biblioteksjefen moralsk forpliktet til å bryte Grunnloven, for lovlydighet i denne situasjonen vil være som å adlyde nazilover. Dette er en direkte latterlig analogi. 

Pihl advarer mot «svenske tilstander», det vil si at nynazisme og «organisert rasisme» får vokse fritt i samfunnet. Siden hun finner det for godt å trekke inn nazismen, vil jeg gjøre oppmerksom på en foruroligende parallell mellom denne ideologien og hennes eget budskap. Pihl forlanger at folkebiblioteket skal delta i kampen mot «rasisme», at biblioteksjefen skal benytte sin makt til å stenge for et bestemt tankegods. Dette gir sterke assosiasjoner til Nazi-Tysklands Gleichschaltung, regimets «koordinering» av alle samfunns- og kulturinstitusjoner som dermed måtte bidra til å realisere naziideologiens mål. Det er en tilsvarende ensretting Pihl synes å se for seg. Selv om det angivelig er antirasisme hun forfekter, er det åpenbart en slags Gleichschaltung også Pihl ønsker seg: Institusjoner som i utgangspunktet har en ikke-politisk karakter, skal nå innrette sin virksomhet etter en bestemt ideologi – en illiberal sådan. Ulike samfunnsinstitusjoner, ikke bare politi og domstoler, skal tydeligvis delta i kampen mot såkalt hatefulle ytringer og holdninger - de skal alle marsjere i «antirasistisk» takt. Dette vil gradvis kvele en kritisk, pluralistisk offentlighet.

Folkebiblioteket skal være hevet over ideologiske brytninger og andre verdikonflikter i samfunnet. Pihl viser en grunnleggende mangel på respekt for bibliotekets politiske nøytralitet. Hvis hun får gjennomslag for sin militante «antirasisme», vil folkebiblioteket som selvstendig kunnskapsinstitusjon omdannes til en aktør på en ideologisk slagmark. Pihls krav innebærer hemningsløs politisering av fellesarenaer som skal være forankret i apolitiske idealer om toleranse og likebehandling. Hennes aktivistiske fremstøt må avvises.

- Av Carl Müller Frøland, idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"