Biblioteksjefer inn i offentligheten

Biblioteksjefer inn i offentligheten

«Det er oppsiktsvekkende at en kapasitet på bibliotekfeltet som Audunson tar så tydelig avstand fra sivilombudsmannens prinsipielle syn,» skriver biblioteksjefene ved storbybibliotekene i en kommentar til meg 22. mai.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Men jeg tar ikke avstand fra sivilombudsmannens vurderinger. Tvert imot – jeg er enig med begge hovedpunktene i uttalelsen hans: Det ene hovedpunktet hans er knyttet til begrunnelsen for å nekte SIAN lokaler i Kristiansand bibliotek: at organisasjonen bryter med kommunens og bibliotekets verdigrunnlag. Den begrunnelsen holder ikke, sier ombudsmannen. Det er jeg helt enig i. Bibliotekets verdigrunnlag er knyttet til respekten for og verdien av kunnskap og en kunnskapsbasert offentlig samtale, det er knyttet til ytringsfrihet og informasjonsfrihet, det er knyttet til mangfold og demokrati. Det er ikke knyttet til bestemte standpunkter i innvandringsdebatten, i debatten om bioteknologi, sysselsettingspolitikk eller globalisering. Man kan ikke si nei til noen fordi de står for andre standpunkt i slike eller andre verdiladede spørsmål enn de politikerne i Kristiansand eller Oslo måtte stå for. 

Det andre hovedpunktet i sivilombudsmannens argumentasjon er knyttet til bibliotekets rolle med hensyn til å bidra til en informert og kunnskapsbasert offentlig samtale. Det er bibliotekets grunnleggende rolle. Om det sier ombudsmannen i sin uttalelse: «Videre er det grunn til å understreke at når formålsbestemmelsen i § 1 bruker formuleringen «samtale og debatt», ligger det noe annet enn at alle har krav på å låne bibliotekets lokaler til å ytre sine meninger på den måten de selv ønsker. Dersom et arrangement ikke er egnet til å gi grunnlag for samtale og debatt, kan biblioteket ikke være forpliktet til å stille lokaler til disposisjon. Dette vil f. eks. gjelde møter som alene går ut på å befeste ensidige synspunkter, der formålet egentlig bare er å rekruttere meningsfeller.»

Her sier ombudsmannen at det sentrale for biblioteket er å vurdere om arrangementet bidrar til å realisere, ikke Kristiansand kommunes verdier, men verdien «en åpen og opplyst offentlig samtale». Det er den verdien som må være biblioteksjefenes ledestjerne: «Bidrar arrangementet til den typen offentlig samtale bibliotekene har til oppgave å fremme? En samtale som er allsidig, som lar ulike synspunkter slippe til, som er kunnskapsbasert. Det er det som er formålet – ikke å låne ut lokaler til all verden. Det kan utmerket godt tenkes det i en gitt kontekst vil være riktig å slippe til SIAN i en debatt. Men, som ombudsmannen sier, møter som «alene går ut på å befeste ensidige synspunkter, der formålet egentlig bare er å rekruttere meningsfeller» bidrar neppe til en slik samtale. Dette er bakgrunnen for min skepsis til SIAN-møtet – en skepsis som er helt i overensstemmelse med et av de to hovedpunktene i Sivilombudsmannens uttalelse.

Biblioteksjefens rolle i forhold til møtevirksomhet må ikke reduseres til å være en vaktmester for et samfunnshus, der biblioteksjefen skal kontrollere at loven ikke brytes, men ellers sørge for at alle får «låne bibliotekets lokaler til å ytre sine meninger på den måten de selv ønsker», for igjen å sitere sivilombudsmannen. Det er ikke slik bibliotekene best realiserer oppgaven sin som institusjon for offentlighet. Her har vi åpenbart noen avklaringsrunder som må gås.

Da Einar Førde ble kirkeminister i 1979 sa han at han skulle «ta biskopane i handa og leie dei inn i politikkens rike». Må noen ta på seg oppgaven å ta biblioteksjefene i handa og lede dem inn i offentlighetens rike?

- Av professor emeritus Ragnar Audunson, OsloMet

- Foto av Audunson: Privat

- Saken ble oppdatert 26. mai kl 9.06.