SIAN på Deichman

SIAN på Deichman

Hvem bør få bruke bibliotekets lokaler til møtevirksomhet? Bør biblioteket si nei til organisasjoner som SIAN? Det spørsmålet er blitt aktualisert etter at ledelsen på Deichman til store protester fra de ansatte åpnet opp for at SIAN kunne ha årsmøte på Majorstua filial. Var det en gal avgjørelse fordi Lars Thorsen er dømt for hatkriminalitet, eller var det en riktig avgjørelse i samsvar med bibliotekets rolle som møteplass?

Artikkelen er en kommentar til Joron Pihls innlegg https://www.bokogbibliotek.no/news-page/news-bibliotek/folkebiblioteket-en-moteplass-for-hatefulle-ytringer som ble publisert 21. april 2020.

Mitt utgangspunkt for å vurdere dette er følgende: Ansvaret for at biblioteket i størst mulig oppfyller de ulike delene av formålsparagrafens bestemmelser, tilligger biblioteksjefen. Det kan ikke delegeres bort. Biblioteksjefen har ansvar for å utvikle en samling som kan bidra til å fremme opplysning, kunnskap og kulturell aktivitet og biblioteksjefen har et ansvar for å aktiv formidling av materialet. Dette ansvaret kan ikke outsources. Det er ikke slik at hvis noen kommer til biblioteket med materiale de mener bør inn i samlingene og formidles til publikum, så har bibliotekaren en plikt til å ta imot, tilgjengeliggjøre og formidle materialet. Samlingsutvikling og formidling er bibliotekarens faglige ansvar – en del av programmerings- og redaktøransvaret. Det har vi hatt noen avklarende debatter om, for eksempel da en av Hege Storhaugs bøker ble kjøpt inn av en privatperson i stort antall og forsøkt donert til bibliotekene for noen år siden sik at de skulle være lettere tilgjengelig (bibliotekene kjøpte den naturligvis inn, men ikke så mange som vedkommende ønsket).

Det samme må gjelde formålsparagrafens annet ledd – biblioteket som uavhengig møteplass, samtale- og debattarena. Det er en del av det faglige ansvaret til bibliotekaren å programmere slik at man best mulig bidrar til å realisere denne delen av formålsparagrafen. Like lite som biblioteket må akseptere, ta inn i samlingene og formidle en hvilken som helst bokdonasjon, er det forpliktet til, med utgangspunkt i formålsparafens annet ledd, å åpne opp for alle som vil ha møter av ulikt slag i biblioteket. Å utvikle biblioteket som debattarena, er en sentral del av bibliotekarens faglige ansvar – hans/hennes redaktøransvar. Det kan ikke delegeres bort. 

Så kan man si at når biblioteket har lagt sitt program og det er ledige lokalressurser til disposisjon, kan disse leies ut til eksterne. De arrangementene som eksterne leietakere da har i biblioteket, har ikke noe med bibliotekets formålsparagraf og dets mandat knyttet til å være en uavhengig møteplass å debattarena å gjøre. De er knyttet til leietakerens formål – den lokale bridgeforeningen, det lokale høyrelaget, historielaget mv. Når NHO leier operaen til sin årskonferanse, hefter ikke operasjefen ved det. Da Anders Langs parti – nå Fremskrittspartiet – leide Saga kino til sitt stiftelsesmøte i 1972, hadde ikke det noe med den daværende kommunale kinoens kulturformidlingsoppdrag å gjøre. Kinosjefen gikk ikke god for arrangementet fordi om han sa ja til utleie. Utleie blir da et kommersielt sidespor som ikke har noe å gjøre med bibliotekets samfunnsoppdrag slik det er nedfelt i bibliotekloven. Men biblioteksjefen har uansett et ansvar for at også det som skjer på leietakernes arrangement er innenfor lovens grenser. 

Så kan man si at eksterne leietakere er velkomne dersom deres bidrag passer inn i bibliotekets programmering. Oppgaven knyttet til bibliotekets rolle som debattarena løses av biblioteket i samarbeid med andre aktører. Slik gjør Nasjonalbiblioteket det. Der heter det i retningslinjene for utleie til eksterne at alle slike arrangement vil bli underlagt NBs redaksjonelle vurdering. En slik måte å tenke på tror jeg vil være riktig også for folkebibliotekene. Da vil jeg mene biblioteksjefen må si nei til et slikt møte som SIAN planla på Majorstua filial. En helt annen sak er at bibliotekene bør være svært varsomme med scenenekt. Strømninger som gjør seg gjeldende i samfunnet, må som hovedsak kunne gjenfinnes på biblioteket. Biblioteket realiseres som demokratioppdrag ved å gjøre alle sider ved en sak tilgjengelige, slik at myndige borgere kan danne selvstendige meninger. Her vil vi rett og slett stå overfor vanskelige vurderinger der det ikke er noen fasit. Men i dette konkrete tilfellet tror jeg Joron Pihl og fagforeningene på Deichman har rett.

- Av professor Ragnar Audunson

Foto: Chrono / OsloMet.