Katastrofe


av Aslak Sira Myhre

Noen katastrofer er likere enn andre. Tsunamien er en av de likeste vi har hatt på lenge.

Katastrofer er nyhetsjournalistikkens idrettsmesterskap. Jo større katastrofe, jo flere ekstrasendinger, større overskrifter og høyere salg. Katastrofejournalistikken er altomfattende og setter en absolutt dagsorden. Men ikke alle katastrofer er like nyhetsvennlige.

Flodbølgen som ramma Asia, er sjølsagt grusom, og ofre og etterlatte fortjener all hjelp og støtte de har fått, men det er likevel noe som skurrer for meg, både i dimensjoner og form i media. Det virker som denne typen hendelser generer enn egendynamikk, hvor den massive dekningen gjør alt til nyheter. Jakten på syndebukker, skjebner og konflikter løper amok. Omtrent som når overivrige sportsjournalister melder fra om alt som skjer i Ole Einar Bjørndalens mage eller Kari Traas klesskap foran en olympiade, får vi vite ting vi strengt tatt ikke har noe med. Rykter blir gjort sanne, kommenterte og dementerte i løpet av få timer. Dekningen får et umiskjennelig preg av regi og dramaturgisk oppbygging.

Katastrofen i Asia var rett og slett TV-vennlig. Store, upolitiske naturfenomener som et jordskjelv og påfølgende brå død er mulig å kommunisere. At ulykken er ute i et land som Thailand, som mange av oss kjenner, gjør det enda lettere å få publikum til å relatere seg og ønske å vite mer. Det er en kjensgjerning at en tilsvarende ulykke i Kina for lengst ville vært ute av nyhetsbilde vårt.

Den viktigste faktoren som på Orvelsk vis gjør denne katastrofen likere enn andre, er likevel ikke at den geografiske plasseringen. Det at hvite er involvert er viktigere, men det viktigste er likevel den er brå og upolitisk. Det er mange saktegående katastrofer verden over som tar livet av flere i løpet av et år enn det Tsunamien klarte, ikke bare AIDS og Darfur, men allmenn sult og underernæring, ureint vann, enkle sjukdommer som diare, kolera og tyfus og krig, terror og vold. Mellom de to Irak krigene døde det en million irakere som et resultat av en politisk styrt boikott vi kunne gjøre noe med.

Disse katastrofene vil aldri nå opp i nyhetsbilde. De generere ikke store innsamlingsaksjoner eller Band Aid. Kommentatorer, politikere og redaktører vil ha oss til å tro at det er fordi vi ikke bryr oss om den langsomme død. Jeg tror de tar feil. Jeg tror hovedgrunnen til at de langsomme katastrofene som piner flere milliarder mennesker ikke får oppmerksomhet er at de er politiske. De kan ikke løses med u-hjelp, trylleformularer og allmenn god vilje. De løses bare av politiske maktendringer og reformer.

Noen katastrofer er likere enn andre, men jeg tror menneskenes vilje til å hjelpe de som lider er den samme uansett hva som skaper lidelsen. Etterspillet etter flodbølgen viser en enorm vilje blant folk i vesten til å rette opp skeivheter og hjelpe dem som trenger det. Vi kan ikke gardere oss mot nye jordskjelv, men vi kan sette enn stopper for den sakte menneskeskapte døden som nød og fattigdom skaper verden over.