Bølger og strømninger i kulturpolitikken


Viktig å skille mellom endringer i retorikk og endringer i strukturer


Svar til Asbjørn Langeland


Av Per Mangset

Professor i kulturpolitisk forskning, Høgskolen i Telemark



I et intervju med Bok og Bibliotek (nr. 6/2005) hevdet jeg blant annet at vi har hatt en ganske varig og sterk sentrum-venstre-orientert distriktspopulistisk strømning i norsk kulturpolitikk – og at den kan ha bidratt til å hindre at vi har fått en like sterk høyrepopulistisk bølge hos oss som i Danmark. Direktør Asbjørn Langeland sier seg uenig med meg i siste nummer av Bok og Bibliotek (7/2005): Han mener at ”distriktspopulistisk” lyder nedlatende, at utviklingen av dansk og norsk kulturpolitikk de seinere åra har hatt mange (negative) likhetstrekk, og at distriktsverdier ikke lenger preger norsk kulturpolitikk. Langeland gir for øvrig en lengre framstilling av utviklingen av norsk kulturpolitikk siden 1970-tallet, der han særlig drøfter hvordan norske distrikter har tapt kraftig på bekostning av kulturpolitisk sentralisering de seinere åra. Jeg tror ikke vi er så uenige. La meg likevel kommentere noen punkter:

1) For oss som ble politisk bevisste under påvirkning av Ottar Brox’ og Hartvig Sætras distriktspolitiske venstrepopulisme, er ikke begrepet ”distriktspopulistisk” spesielt negativt ladet. Jeg beklager hvis noen oppfattet det som ”nedlatende”. Slik var det ikke ment.

2) Om en betoner forskjellene eller likhetene mellom utviklingen av dansk og norsk kulturpolitikk de seinere åra, avhenger mye av perspektivet: Sett i et vidt internasjonalt perspektiv er de kulturpolitiske likhetene åpenbart store. En nærmere nordisk sammenligning avdekker likevel noen klare forskjeller. I Norge er vi for eksempel blitt forskånet for et stormløp mot kulturelle smaksdommere, likt det danske. I intervjuet prøvde jeg å forklare dette, dels med at høyrepopulistiske strømninger (gjennom Venstre) er i regjeringsposisjon i Danmark, dels med at tradisjonelle distriktspopulistiske strømninger har utgjort en slags demning mot en slik bølge i Norge.

Mindre lokaldemokrati
3) Langeland peker imidlertid på at distriktsverdier og lokaldemokrati har fått mindre plass i norsk kulturpolitikk siden 1970-tallet. Det har han åpenbart rett i. Økt prioritering av sentrale institusjoner og sammenslåing til større enheter er et eksempel; svekkingen av det kommunale kulturforvaltningssystemet et annet. Jeg har i andre sammenhenger påpekt at omleggingen av kulturpolitikken i kommunene på 1990-tallet kanskje er den største kulturpolitiske ”reformen” vi har hatt i Norge de seinere åra. Denne ”reformen” skjedde uten noen klar kulturpolitisk styring eller noen offentlig kulturpolitisk debatt. Fraværet av kulturpolitisk drøfting og tiltak i siste kulturmelding er, som Langeland er inne på, kritikkverdig. Hittil har heller ingen myndighet brydd seg om å evaluere konsekvensene. Lignende nedlegginger av kommunale kulturforvaltninger har skjedd i andre nordiske land – for eksempel i Finland (jf. artikkel av Katri Halonen i Nordisk kulturpolitisk tidsskrift 2/2005). Men foreløpig mangler vi systematisk kunnskap om omleggingene har ført til generell svekking av kulturvirksomheten i kommunene. Nedlagte kulturetater er bare én faktor i dette bildet. For øvrig: Trass i disse utviklingstrekkene vil jeg anta at distriktskulturen fortsatt står sterkere i norsk enn i dansk kulturpolitikk.

4) Mer generelt vil jeg hevde at det politiske tyngdepunktet i norsk kulturpolitikk lenge har ligget i en mer eller mindre tydelig allianse mellom sentrums- og venstrepartiene. Tyngdepunktet i dagens danske kulturpolitikk ligger derimot i alliansen mellom et konservativt Venstre med høyrepopulistiske innslag og Det Konservative Folkeparti (som har kulturministeren). Og begge står under press av et ytterliggående høyrepopulistisk Dansk Folkeparti.  

Frp uten innflytelse
I Norge har vi en kulturpolitisk tradisjon med et annet politisk tyngdepunkt. Den første norske kulturmeldingen ble lagt fram av en mellompartiregjering (Korvald) i 1973. Men mye av forarbeidet var gjort av en AP-regjering, med den sosialdemokratiske byråkraten Aanderaa som hovedarkitekt. Da AP-regjeringen la fram sin tilleggsmelding i 1974, var det uten store prinsipielle endringer. Høyres kulturminister Langslet prøvde derimot å dreie norsk kulturpolitikk noe mot høyre gjennom en stortingsmelding i 1983. Men han ble ”satt på plass” av en sentrum-venstre-koalisjon i Stortinget, med SPs Queseth-Hårstad i spissen, året etter. Trass i seinere tendenser til kulturpolitisk sentralisering, målstyring, kommersialisering og nyliberale strømninger mener jeg at hovedtyngdepunktet i norsk kulturpolitikk fortsatt har ligget og ligger nær denne sentrums-venstre-alliansen. Høyre har ikke fått gjennomslag for sine moderate forslag til høyredreining, for eksempel til omlegging av garanti- og stipendinntekter. FrP, som representerer det eneste virkelig radikale alternativet i norsk kulturpolitikk, står uten reell kulturpolitisk innflytelse. Så dagens rød-grønne regjering representerer fortsatt det tradisjonelle hovedtyngdepunktet i norsk kulturpolitikk. Kanskje får vi nå en mer kraftfull og tydeligere kulturpolitikk enn før (jf. ambisjoner om 1 % av statsbudsjettet til kultur; forslag om kulturlov). Men jeg tror ikke på noen stor prinsipiell dreining med den nye regjeringen.

5) Sett i et videre internasjonalt komparativt perspektiv mener jeg altså at de kulturpolitiske endringene foreløpig ikke er dramatiske – verken i Norge eller Danmark. Og forskjellene mellom Danmark og Norge er heller ikke svært store. Begge land plasserer seg fortsatt trygt innenfor den nordiske velferdsorienterte kulturpolitiske modellen. Selvsagt fins det interessante forskjeller; selvsagt skjer det viktige endringer. Men jeg vil advare mot å overdrive både forskjeller og endringer. Her er det viktig å skille mellom endringer i retorikk og endringer i strukturer. Den kulturpolitiske retorikken er åpenbart endret mye i dansk kulturpolitikk. Derimot vet vi foreløpig mindre om i hvilken grad endret retorikk har ført til endrete strukturer: Får teatre, museer og biblioteker i Danmark faktisk mye mindre offentlig støtte enn før? Har myndighetene kuttet mye i kunstnerstøtten? Har det skjedd en påtakelig forskyvning fra støtte til ”elitekunst” til støtte til ”folkelig kunst”? Jeg har ikke full oversikt over relevante data. Men avstanden til de mer markedsorienterte kulturpolitiske modellene i Storbritannia, USA og Australia er trolig fortsatt svært stor. Men for å fastslå i hvilken grad det skjer varige endringer i dansk kulturpolitikk, må man finne svar på slike spørsmål – ikke bare registrere retoriske bølgebevegelser.