Estetikk som etikk


Liv Lundberg:
Tekstens etiske øyeblikk og andre essays
212 sider, Cappelen 2005

Anmeldt av Hilde Matre Larsen


Liv Lundberg er forfatter og kunstnerisk leder for Forfatterstudiet i Tromsø. Hennes essaysamling Tekstens etiske øyeblikk er blitt viet relativt stor oppmerksomhet i mediene. Dette fordi hun tar til orde for etiske lesninger av tekster. De siste tiårene har autonimiestetikken rådet grunnen. Verker har blitt lest som er de løsrevet fra, og uten forpliktelser til, virkeligheten. Nå er interessen for spørsmål om etikk og «problemer under debatt» tilbake. Ifølge Lundberg er alle uttrykk «unnfanget av og innblandet i samfunnet» (s. 10), og mennesket «kan få skjerpet sin etiske bevissthet ved å lese skjønnlitteratur» (s. 14).

I tittelessayet støtter Lundberg seg på Mark Ledbetters bok Victims and the Postmodern Narrative or Doing Violence to the body. Ledbetter mener at skjønnlitterære verker ikke bare kan vurderes ut fra estetiske kriterier. Kunsten er ikke holdningsløs, selv om den har oppnådd autonom status i forhold til «virkeligheten». Uavhengighet er ikke synonymt med ansvarsfrihet, og i et kunstverks holdning ligger føringer for handlinger. Litteraturens innebygde norm er således viktig, og må tas på alvor. Det er ikke dermed sagt at Lundberg er en forkjemper for de sosialrealistiske eller naturalistiske retningene i skjønnlitteraturen, for «ved å fremmedgjøre verden kan den bli tydelig i sin tendens» (s. 64-65).

I letingen etter tekstens etiske øyeblikk må vi se etter det øyeblikket der teksten fremviser sine arr, der overgrep siver ut og ofrene kommer til syne, der vår empati vekkes.

Lundberg er en god formidler. Hun gjennomgår tekster av blant andre John M. Coetzee, Inger Christensen, Mirjam Kristensen, Sylvia Plath, Nawal Al Saadawi og Henrik Ibsen. Hun tar for seg bøker der urettferdighet i alle former blir problematisert. Hennes lesninger er informative og stillferdig fortolkende, aldri overfortolkende. Tekstens etiske øyeblikk gir interessante perspektiver på det ansvaret det faktisk er å skrive og lese, og Lundberg skriver kunnskapsrikt og med innlevelse og engasjement. Hun forkynner ikke. Lesningene er knyttet tett opp mot tekstene, handlingsreferatene og siteringene er mange og hun virker aldri søkt i sine resonnementer. Hun er heller ikke ukritisk, hverken til verkholdningene eller til andre skribenters lesninger av dem. I nevnte tittelessay, der hun presenterer sine lesninger av Dag Solstads Professor Andersens natt og Hanne Ørstaviks Kjærlighet, går Lundberg så langt som å etterlyse «verdier det er verdt å kjempe for, i tillegg til noen karakterer som vil og kan kjempe, heller enn å dyrke nostalgiske, utopiske eller dystopiske forestillinger» (s. 35). Slik vil skjønnlitteraturen kunne skjerpe vår bevissthet til etikk.

Dette synes jeg er problematisk, både fordi det virker noe skolemesteraktig og fordi kunsten ikke lar seg diktere. Synker et verk i verdi fordi forfatteren ikke solidariserer seg med sine protagonister, eller fordi det ikke fremsetter positive alternativer? Er kunstens hovedmisjon å være oppbyggelig? Må jeg sove med hendene over dynen i natt? Innimellom får jeg følelsen av at Lundberg synger gamle sanger om igjen. Det er ikke noe revolusjonerende nytt i denne boken. Kritikere har ved flere anledninger tatt frem pekefingeren ved lesningen av forfattere som Bret Easton Ellis og Henrik Hovland. Men det er nødvendige påminnelser og ytdypinger Lundberg kommer med, særlig sett på bakgrunn av den samtiden vi er en del av. For «Hvordan kan vi orke å artikulere noe som helst her vi er, slik vi er, fanget i en menneskelig verden i krisebevissthet om at verdier står på spill, at verden står på spill? Og hvordan kan vi la være?» (s. 208)

Lundberg orker. Det er godt.