Vaktmester´n: Et kunstnernbarn etterlyser


Den muskuløse vindusvaskeren ovenfor, skal visstnok forestille meg, men mitt verk er det ei. Heller ikke har jeg stått modell. Gid det var så vel. Med en slik kroppsbygning hadde jeg vært stuntmann i Hollywood og ikke vaktmester på Deichman.

Noe tegnetalent er jeg heller ikke. Mangler dessuten øvelse. Repetitio est madre studiorum. Gjentakelsen er studienes mor.  Min mors talent har jeg ikke arvet. For øvrig tror jeg ikke på talentarving. Gladys Raknerud var både tegner og grafiker, men først og fremst kjent som maler. Debuterte i 1946, ble representert på Høstutsillingen hele 22 ganger, innkjøpt av Nasjonalgalleriet 6 ganger og resten utsolgt. Oslo Kommune var en ivrig kjøper. For min del har jeg ikke tatt i en malepensel siden barnehagen.

Det var godt jeg fikk plass der. Ellers hadde mor neppe fått arbeidsro. Ikke gikk dét av seg selv, heller. «Det er åpenbart at hun for nærværende er fullstendig hanicapt og uten skikkelige arbeidsvilkår» skrev Bildende Kunstneres Styre i en erklæring, som hun selv må ha bestilt. «Hun har gjennom lengre tid måttet legge kunsten på hyllen, og det betenker vi oss ikke på å betegne som ytterst beklagelig.» Erklæringen ble vedlagt Gladys Rakneruds søknad om å anbringe sitt barn i kommunalt daghjem.

Papiret er datert 15. oktober 1951. På det tidspunkt var undertegnede allerede 2 år og 7 måneder og utvilsomt ganske nærværende. Og sikkert ikke særlig inspirerende for kunstnerisk arbeid på atelièret. Det var knyttet til boligen på Ekely. Som delvis ble betalt med malerier! Til Oslo Kommune. Mamma mia, hva skulle jeg gjort uten kommunen? Er det noe rart jeg endte opp som kommuneansatt?

At jeg i tillegg har blitt mer og mer og mer distré, gjør ikke saken bedre. Til mitt forsvar kommer at jeg som lite barn beviselig kravlet rundt mellom beina på mora mi på atèlieret. Terpentinen stinket. Begrepet løsemiddelskade var ikke oppfunnet, men det virka. Bare spør de jeg jobber sammen med.

Det var godt jeg fikk plass på Deichman. Nå skal ikke jeg fyre opp under myten om at vi kommuneansatte soser rundt i ørska og ikke veit hva vi driver med, hvis vi driver med noe i det hele tatt. Etter tiår i det private så vel som det offentlige er jeg oberbevist om at slabbedaskene er ganske jevnt fordelt. Det er dessuten mer interessant å følge arbeidsmoralen opp vertikalen, enn å pese oss nede på samfunnshorisontalen. 

I anledning Gladys Rakneruds 50 årjubileum som maler, laget jeg utstilling sammen med to gallerier i Oslo og på Eidsvoll. Vi tråklet salgslister og samlet bilder fra høy og lav; fra Norges Bank til småbildekjøpere. Under denne bildejakten ble det klart at Oslo Kommune manglet den nødvendige oversikt over sin kunst. Kulturjournalisten Finn Jor buldret i Aftenposten. Snøballen rullet. Forsvunnede verker dukket opp igjen takket være iherdig innsats fra «kommunens frøken detektiv». Mors maleri «Arachova» ble funnet i utmerket stand på en kontorvegg i Rådhuset.

Carl Deichman ga i sin tid ikke bare bøker, men også bilder til det offentlige. De er, liksom bøkene, vel bevart alle sammen. Men med bildene som kommunale etater senere fikk disponere, er det dårligere stelt.

Grafikk og bilder har lenge stått bortgjemt i kroker og kott, i skoler og bibliotek. Jeg gremmes både som kunsterbarn og vaktmester når jeg ser slikt. Bildene får etter hvert fasong som propeller om de ikke stables ordentlig med ramme mot ramme. Dét lærte jeg før jeg sluttet i barnehagen. Der bildene henger bra på en vegg, mangler ofte oversikt. Det er snakk om kommunalt slabbedaskeri i millionklassen.

Kanskje dreier det seg også om litt privat revestrekeri. Snart ti år etter at hun døde etterlyser jeg stadig et bilde av min mor som kommunen eier, men som ingen vet hvor er. Det er et oljemaleri fra 1965, innrammet, signert og titulert «Bebyggelse på Sørlandet» og måler 100 x 81cm. Hvor er det hen?

Som annen bortgjemt kunst er bildet felles eie. Som ansatt og innbygger i Oslo Kommune skulle jeg gjerne sett det hengende på en vegg et sted.   

Nils A.RAKNERUD