Sensualitet for viderekommende


Pornografi´, slibrig, utuktig fremstilling, smusslitteratur.
(Kilde: Gyldendals konversasjonsleksikon 1933)


Nothing´s shocking!

KUKK OG
FITTE
SKAL SEILE REGATTA I DAG
- Arild Nyquist

Nå til dags er det mer tabu å spise snørr enn å bruke seksuelle hjelpemidler, ta viagra, se pornofilm osv. Det synes jeg er interessant.

Folk har mistet underteksten. Alt er direkte. Før luftet man sine meninger gjennom kunsten. Nå virker det som om man bare vil knulle. Men betyr det nødvendigvis at sex opptar oss mer nå enn før? Wuthering Heights og Sense and Sensibility var da vitterlig trykkokere av undertrykt seksualitet. De viktorianske pikanteriene i det engelske undergrunnsmagasinet The Pearl – a journal of voloptuous reading (1879-1880) og knullekrøniken My secret life – the anonymous autobiography of a wealthy Victorian who lived for sex alone (1820-1825, utgitt 1966) var ikke like diskrete, men de var da heller ikke å få lånt på biblioteket i sin samtid. Er det egentlig bare slik at vi nå endelig har lov til å vise hvor opptatte vi er av sex, at alle omskrivninger blir unødvendige og meningsløse?

Vi nordmenn har en tendens til å tro at Sangen om den røde rubin, Uten en tråd og Pornopung er den mest frigjorte skjønnlitteraturen som er utgitt her til lands. Men når Kagge og Spartacus nå har startet hver sin serie med pornografisk litteratur, leker de ikke buttikk. Bøker vi før måtte lete vel og lenge etter før vi omsider fant dem på våre nabolands språk, med skjendige titler som Knull meg, Irenes fitte og Fitter, kan vi nå tiltuske oss uten skam på vårt eget. Nå får vi se hva som har foregått i EU de siste 100 årene. Franskmennene, for eksempel, liker å knulle, de kaller det kunst. Hva er det med disse franskmennene? Skammer de seg mindre enn oss andre?

Ligger forskjellen mellom kunst og porno i det at porno ikke er fiksjon? Det er neppe en god nok forklaring. Ja da, jeg vet at de ligger med hverandre på orntli. Men er jeg dum hvis jeg tror at de, ihvertfall innimellom, later som de får orgasmer? Og da er det jo bare tull, er det ikke? Eller speiler pornoen livet på en mer komplisert måte enn jeg hittil har trodd, for det er vel sant at vanlige mennesker også later som de får orgasmer? Det har ihvertfall noen sagt på tv. Men når jeg tenker meg om, så er de som har sagt det på tv bare skuespillere som spiller noen som sier at de later som de får orgasme. Så da er det vel ikke sant likevel da. Dette med sex virker egentlig ganske komplisert.

Hvor var vi?

I porno er det ingenting som kødder med periferien din, faktisk eksisterer det ingen periferi overhodet. Puling blir en autonom handling. I pornoen virker ikke tankeverdenen og omgivelsene distraherende, disse eksisterer ikke overhodet. Alt som eksisterer er knulling. Pornoen er det den sier den er. Man kan konsentrere seg om den alene. Alt er seksualisert, ingenting får konsekvenser. Det finnes ikke ubehag, alt er nytelse. Alle vil ha, og alle får. Pornoen representerer et lukket univers, der alt er variasjoner over samme tema. Det er så forutsigbart, det ender alltid på samme måte: i orgasme. Dette er lite tilfredsstillende.

I de bøkene jeg er skal ta for meg, er det ikke nok å stryke noen litt over beverpelsen, leke doktor i misjonærstillingen eller barbere utstyret. Her har man seg på alle tenkelige og utenkelige måter. Nytelsen går ofte over i ubehag. Det handler heller ikke primært om puling og orgasme, men om eksistens og søken etter en annen form for tilfredsstillelse og mening enn hva det rent seksuelle kan gi. For hvorfor puler man egentlig? Er puling adskilt fra det livet vi ellers lever, eller er det en ventil, en form for sublimering?

Man kan bli en smule kroppklein av noen av bøkene. Få av dem er vel egentlig pirrende eller opphissende. Men husk: det å lese er visstnok i seg selv en erotisk handling mot en uunngåelig siste side. Om denne siste siden representerer orgasmen eller døden, vet man vel best selv. Det kommer kanskje an på hva man leser. En advarsel er vel på sin plass: please do not try this at home! Dette er fiksjon. Tror jeg.


Skjær til beinet

Alina Reyes: Slakteren (1988)

Jeg er født
i köln, mitt navn er maximillian

av alle ting, og far drakk
seg ihjel i to eller tre

og tredve, mor giftet seg to ganger
med samme slakter og slakteren

er ingen metafor, han ga oss kjøtt og pølser

Pedro Carmona-Alvarez
Prinsens gate (2004)

En ung kunststudine har sommerjobb i en slakterbutikk, der slakteren bombarderer henne med obskøniteter. Omgivelsene forsterker spenningen mellom dem:

Det mørke kjøttet skinte, hadde fått nytt liv ved berøringen av kniven. Slakteren la venstre hånd flatt ned på den store fileten, med den høyre skar han på nytt dypt inn i den. Jeg kjente den kalde og elastiske massen under min egen håndflate. Jeg så kniven trenge inn i det døde og faste kjøttet og åpne det som et glinsende sår. Stålet gled langs det dunkle relieffet; knivbladet og buken glitret.
(s. 20)

Alina Reyes fikk mye oppmerksomhet da hun i 1988 vant en romankonkurranse der temaet var erotisk litteratur. Slakteren er en studie i kjødets og kjøttets poesi, en beskrivelse av begjær løsrevet fra kjærlighet og kjærlighet løsrevet fra begjær.

Slakteren er en metafor, Pedro. En metafor med pølse.


Den historiske amant-garden
Louis Aragon: Irenes fitte (1928)

Da jeg åpnet Louis Aragons bok med den litt spesielle tittelen Irenes fitte, begynte jeg å lure på om forfatteren hadde en alvorlig mental lidelse. For alt jeg vet hadde han det. Tourettes syndrom er en nærliggende diagnose. Eller en generell avsky for verden og alt som er i den. Hovedpersonen, en kronisk overopphisset personasje, pumper ut av seg obskøniteter:

Rumper dritt spy sopere sopere råtne svin hestekastanjer urinlake ekskrementer blodig spytt menstruasjonsblod griseri rumpesvette kliss snørr sikkel dere dere puss og gammel møy avskyelig puss hovne bleier sprukne blærer mugne, slappe bedritne fitter bedritne hvitløksrap.
(s. 9)

Men utover i lesningen ble jeg slått av hvor vakker denne boken er, en beretning i grenselandet mellom fantasi og virkelighet, et surrealt univers uten noen sammenhengende handling, der det erotiske er gjenstand for refleksjon:

Uansett hva jeg måtte mene om begrensningene i den erotiske erfaring, om den uavvendelige, uunngåelige gjentakelse av et tema som er grunnleggende og uten videre kan reduseres til enhver annen likegyldig handling, har jeg den dypeste respekt for dem som opplever denne begrensningen som selve friheten.
(s. 27-28)


Don´t look now
Georges Bataille: Historien om øyet (1928)

Historien om øyet er en svært ubehagelig roman. Hovedpersonene i boken utfordrer og utforsker seksualitetens grenser og overskrider dem på groteskt vis. Fortelleren og Simone er pornoens enfants terribles, depriverte monstre, oppdagelsesreisende i bestialitet. De er hinsides moralske refleksjoner, og drives stadig videre av kjedsomheten. Når deres tiltvungne leketøy Marcelle dør (under ubeskrivelig kompliserte omstendigheter), lar de seg ikke affisere nevneverdig av dette, men fortsetter å leke med henne:

I vår isolasjon tilhørte Marcelle oss så sterkt at vi ikke oppfattet henne som død på lik linje med alle andre. Ingenting kunne reduseres til vanlig målestokk, og de motsetningsfylte impulsene som behersket oss ved denne anledningen, nøytraliserte hverandre og etterlot oss blinde, langt borte fra det vi var i berøring med, i en verden hvor handlinger ikke har noen betydning, likesom stemmer i et lydløst rom.
(s. 69-70)

I hjernen er området for sex og området for vold naboer. Er det derfor det er så mye lidelse og død i disse bøkene? Er ikke døden en voldsom klisjé når man parrer den (pardon my pun) med sex? Er sex virkelig livsfarlig, eller har disse bøkene en ufravikelig etikk og en innebygd moral som gjør at uansett hvilke grufulle skildringer de inneholder, så er de til sist uangripelige og i bunn og grunn velmenende? Er det nettopp dette som utgjør forskjellen på kunst og porno? For pornoindustrien opererer da vitterligen ikke med tilsvarende deprimerende avrundinger på sine fiksjoner?

Jeg vil si at Historien om øyet er beyond porno. Det er også neste bok på listen.


Ballad om censuren
Guillaume Apollinaire: En amorøs reise (1907)

Denne boken har alt: sodomi, incest, nekrofili, gangbang, you name it. Den har faktisk for mye av alt. Så mye at forlaget har sett seg nødt til å redigere den ned:

Note til leseren
Visse passasjer i En amorøs reise kan bli oppfattet som særdeles støtende. Forlaget har derfor valgt å utelate enkelte passasjer i teksten som omhandler overgrep rettet mot barn. Slike passasjer er markert med parenteser i teksten, og for å ivareta handlingsforløpet er innholdet kort gjengitt i fotnoter.

Kagge Forlags ønske om å sensurere seg selv er en smule selvmotsigende. Hvis man er bekymret for at En amorøs reise virker støtende på noen, burde man kanskje ikke gi den ut. Hvis hensikten er å ikke støte så voldsomt, bare bittelittegrann, burde man kanskje utelate mer. For det som foregår i de utelatte avsnittene kommer tydelig frem, i og med at forlaget har vært så elskverdig å utstyre boken med fotnoter:

* Både Mony og Cornboeux forgriper seg på de to små barna.
(s. 80)

* Generalen forgriper seg på gutten og hugger hodet av ham med sabelen.
(s. 127)

Dette må vel kunne si er å skite i eget reir (unnskyld uttrykket. Eller forresten: dette må man bare tåle hvis man skal forstå hva disse bøkene går ut på. Det går ikke an å plukke bæsj med silkehansker). Å komme trekkende med fotnoter slår jo ihjel hele poenget med å sensurere bort noe som helst, i og med at vi nå vet akkurat hva som skjer og mer eller mindre nøyaktig hvordan, og nå bare kan forestille oss hvorledes det er beskrevet, noe som vi jo vel er langt verre enn å lese det. Dette med å antyde og så utelate beskrivelser er et kjent og effektivt grep i litteraturen. Så hvorfor ikke bare skrive det, istedet for å henvise nobelt til egen og andres fintfølelse? Følgende passasje er ikke utelatt, så nekrofili er grei skuring:

Like før det gikk for ham, stakk han hånden inn i den ennå lunkne vulvaen, han stakk hele armen inn og begynte å dra innvollene ut av den arme værelsespiken. Idet det gikk for ham hadde han dradd ut to meter med tarmer og surret dem rundt livet som et livbelte.
(s. 75)

Hvorfor står det ¨Anbefalt aldersgrense 18 år¨ utenpå boken? Er dette et salgstriks eller er det alvorlig ment? Jeg er ikke vant med aldersgrense på skjønnlitteratur. Hvordan gir dette seg utslag når man driver med litteraturformidling i et bibliotek? Må man spørre folk om legmitasjon og indentitetsbevis før man kan anbefale boken til noen?

Men forlaget til han Kagge, de har vel vært nødt til å lese seg opp på hva som er lov og hva som ikke er lov, og så har de funnet ut at dette rett og slett ikke er lov og at det vil få strafferettslige konsekvenser hvis de trykker boken slik den er. Heldigvis for dem er boken så gammel at de kan stryke og gjøre om på dem som de vil uten at han som har skrevet den kan gjøre annet enn å snu seg i graven.

En amorøs reise er en motbydelig bok. Hovedpersonene Mony og Cornaboeux har sterke likheter med Abo Rasuls Macht und Rebel. De har ingen moral overhodet, de gjør ubeskrivelige ting med hverandre og alle andre de støter på, mot og i. For det er virkelig ikke måte på hos Apollinaire, alt er overdrevet til det absurde. Boken er, og på dette punktet må dere tro meg, en komedie, som Gogol på horehus. Den er en lystig reise gjennom helvete, og midt i all avsky og bestyrtelse må man le.


Svenska synden in extrema
Gunnar Blå: Cykelreparatörskan och ytterligare historier (2003)

Vertigo förlag er mitt svenske favorittforlag, de

presenterar texter på avgrundens rand för läsare som inte önskar vända bort ansiktet från vår tids katastrof. Yrsel och illamående, hänförelse och uppenbarelse – läsningens sötma skall vara ett aktivt gift som fräter och undergräver det lata sinnet. I poesi och kritik, vid den punkt där ordningen och spetaklet trasas sönder, hänger anden tung av svindel som en skinka från taket.

Blant Vertigos utgivelser finner vi en drøss pornografiske klassikere, samt Nikanor Teratologens vanvittige Äldreomsorgen i Övre Kågedalen, Stig Sæterbakken i svensk språkdrakt, og, ikke minst, Gunnar Blå:

Ja, det är jag som är Gunnar Blå. Det var jag som runkade loss kuken.
(s. 67)

Hvem Gunnar Blå er, vet jeg ikke. Det er vel ikke så viktig heller. Cykelreparatörskan och ytterligare historier er en underlig novellesamling. Noen av Blås historier minner i starten veldig om klassiske leserhistorier i pornoblader, men underveis skjer det merkelige ting.

I ¨Skolflickan¨ møter vi en ensom mann som onanerer til dokumentarfilmer om Eva Braun og Adolf Hitler. Han får et epileptisk anfall av de kritthvite trusene til en skolepike som viser seg å være et romvesen og som plutselig vokser voldsomt og raver rundt og raserer omgivelsene som en King Kong mens hun bruker mannen som dildo, hvorpå mannen redder verden ved å gå inn i hodet på skolepiken (via øret) og sprute sperma inn i hjernen hennes så den etser bort og skolepiken dør.

I novellen ¨Kung Midas dotter¨ forteller en nymfoman kvinne om sine lidelser. Hun blir kurert av Gud, som en dag banker på døren hennes:

Jag kan inte återge ordagrant vad han sjöng, men innehållet var något i stil med att jag var en snygg brud och den kåtaste slyngan i universum och att han därför valt mig som sin älskarinna och att han tänkte komma och hälsa på då och då för en avsugning eller en påsättning och att han räknade med att jag skulle vara här och vänta på honom (...)
(s. 81)

Problemet er bare at Gud er gammel og illeluktende og har en veldig liten penis, noe som kurerer kvinnen for all sexlyst.

Jeg tror ikke formålet med denne boken er å sjokkere, de fleste vil ikke finne ikke dette videre sjokkerende. Kanskje formålet heller er å vise hvor lite sjokkerende dette stoffet er for oss i dag? Hvor banalt det kan virke?


Nothing´s shocking?

Man begynner jo av og til å lure litt da. Jeg lurer mer og mer. Tåler vi egentlig mindre i dag enn vi gjorde for 100 år siden, eller var alt så undertrykt før at det gav seg utslag i et større spekter av seksuelle perversjoner? Hvorfor blir en hel superdupermakt traumatisert av puppen til Janet Jackson når de kan skru på MTV døgnet rundt og se intens jokking på annenhver musikkvideo og alle hotellrom har pay per view?

Sex er der alt kommer fra, sex er høna og egget. Det er i sex alt oppstår, alt har sitt utspring i sex. Slik sett er det naturlig at temaet opptar oss overordentlig. Men selv om sex er sunt og naturlig og viktig, ja selv om sex blir oppfattet som helt nødvendig (en sannhet med modifikasjoner i vår tid – det er faktisk ikke lenger nødvendig å pule for å få barn), så gjelder dette innenfor visse rammer. Og disse rammene endrer seg hele tiden, på grunnlag av hva vi leser og ser. For livet driver jo som kjent og imiterer kunsten.