Bøker med bilder


Hvordan kan vi skille mellom tegneserier og billedbøker når det er snakkebobler i billedbøkene, tekststykker i tegneseriene og tegneserieskapere prøver seg i billedbokformatet?

Av Morten Harper
Tegneseriekritiker og president i Norsk Tegneserieforum

Klikk av Øyvind Torseter fikk i fjor Kultur- og kirkedepartementets pris til beste billedbok. Torseter forteller om guttungen som låser seg inne på do hos besteforeldrene, og bestefaren henter øksa for å hjelpe ham ut. Det er en livlig historie, og Torseter bruker lydord, fartsstreker og snakkebobler for å dramatisere hendelsene. Altså virkemidler som er typisk for tegneserier. Derfor er det gode grunner for å klassifisere boken som en tegneserie. Den har samtidig bare ett bilde per side, og er utgitt av et litterært forlag (Cappelen) i et format som er vanlig for billedbøker.
            Prisvinneren viser hvor vanskelig det kan være å skille mellom billedbøker og tegneserier. Selv om det finnes gjennomarbeidete definisjoner, er det ikke alltid noe fasitsvar. Heldigvis! De bøkene som fritt blander virkemidler og utfordrer tradisjonelle genreoppfatninger er ofte de mest interessante.
Både tegneserier og billedbøker er blandingsmedier med tekst og bilde. Dette samspillet mellom to ulike tegnsystem er avgjørende for medienes særpreg. Det er likevel så store forskjeller i dette samspillet, bruken av tekst og bildets rolle som forteller at tegneserier og billedbøker må ses på som to forskjellige kunstneriske uttrykksformer.
Vi finner tegneserieelementer også i billedbøker fra 70- og 80-tallet. Fam Ekman, Iben Sandemose, Kari Bøge og Mette og Philip Newth har alle laget bøker som er mer tegneserie enn billedbok. Ett eksempel er Bøges flotte I trylleskogen, som er en personlig vri på eventyret om prinsesse Gullhår og skildrer et barns fantasi og intellektuelle modning. Det nye er at denne medieblandingen er blitt mer vanlig. Flere billedbøker er preget av tegneserienes estetikk, og omvendt henter tegneseriene impulser fra billedbøkenes mer litterære måte å fortelle på og utgis i bokformat. Dessuten er det nå mer utbredt at tegnere og forfattere arbeider med både tegneserier og billedbøker.
            I denne artikkelen skal jeg drøfte flere faktorer som kan hjelpe oss med å skille de to mediene. Gjennomgangen tar utgangspunkt i eksempler fra relativt nye utgivelser. Til slutt kan vi forhåpentligvis gi et velbegrunnet svar på om Klikk er billedbok eller tegneserie.

Formidling og status

Et konsekvent skille mellom tegneserier og billedbøker er praktisk viktig for klassifiseringen og formidlingen i bibliotekene. Jeg er ikke selv bibliotekar, men som
tegneseriekritiker er jeg opptatt av hvordan seriene formidles og den sammenhengen de  havner i – både i biblioteket og kulturlandskapet for øvrig. Praktisk viktig er det også hvordan verkene klassifiseres i forhold til de offentlige innkjøps- og støtteordningene gjennom Norsk kulturråd.
            Billedbøker utgis for det meste av litterære forlag, og er en del av det vi løselig kan kalle det etablerte formidlingskretsløpet for barnelitteratur gjennom Norsk barnebokinstitutt, bokhandel, bokklubb, bibliotek, skole og høyskole / universitet. Forskningen og teoriutviklingen i Norge om billedbøker er mer omfattende enn om tegneserier. Skillet har derfor betydning for den statusen en utgivelse får, selv om den offentlige anerkjennelsen av tegneserier har økt de siste årene.
Et annet poeng er at et mediums prestisje i sterk grad er et produkt av de fremste verkene, og avgrensningen og plasseringen av spesielt gode og nyskapende bøker er derfor særlig viktig. Britiske Raymond Briggs og Posy Simmonds er gode eksempler: bøkene deres er utgitt på litterære forlag og oppfattes som en slags billedbøker, men fortellermåten og virkemidlene tilsier at glimrende verk som Snømannen (Briggs) og Gemma Bovery (Simmonds) er tegneserier.

Utilstrekkelige definisjoner

Det internasjonale standardverket om tegneserier er amerikanske Scott McClouds Understanding Comics. Han definerer tegneserier som "tegninger og andre bilder som står ved siden av hverandre i en sekvens, med den hensikt å formidle informasjon og / eller å fremkalle en estetisk reaksjon hos seeren" (McCloud 1993, s. 9). Definisjonen er omdiskutert fordi den er så bred, men har blitt et felles utgangspunkt i tegneserieteorien.
Selv baserte jeg meg på McCloud i boken Kapteinens skrekk: "Tegneserien er bilder i sekvens – med eller uten tekst." (Harper 1997, s. 26). Det var og er viktig for meg at definisjonen ikke utelukker noen genre (innhold) eller stil (form), og tar høyde for at tegneserier kan spres på andre måter enn trykt på papir. Definisjonen er imidlertid uegnet for å skille mellom tegneserier og billedbøker; alle billedbøker er jo også bilder i en eller annen rekkefølge.
Både i forhold til offentlig støtteordninger og biblioteksbruk har det vært behov for en funksjonell definisjon som gjør det enkelt å skille billedbøker fra illustrerte bøker. Det vanligste har vært et kvantitativt eller arealbasert kriterium: minst ett bilde per oppslag (bl.a. Goga / Mjør 2001 og Birkeland / Storaas 1993). I statusrapporten Den norske biletboka, som er utarbeidet av Synnøve Ulvik på oppdrag fra Norsk kulturråd, brukes en mer utbroderende definisjon: "Ei bok med illustrasjonar på kvart oppslag. Illustrasjonane skal bera forteljinga saman med teksten. Tekst og illustrasjonar skal ideelt sett utgjera ein heilskap. Biletboka kan og vera ei bok der historien er fortalt berre gjennom bileta." (Ulvik 1996, s. 7).
I tillegg til det kvantitative kriteriet, berører denne definisjonen også det strukturelle forholdet mellom tekst og bilde. Den andre setningen er imidlertid et normativt utsagn om at elementene bør danne en helhet, og ikke noe avgrensende kriterium. I den siste setningen slås det da også fast at en billedbok kan være uten ord.
            For vårt formål er definisjonen ubrukelig. Den omfatter alle tegneserier i bokform. Lise Myhres Nemi trykt i et hefte er altså tegneserie, men plutselig billedbok når serien utgis samlet i harde permer.

Teksten som skiller

Alle som arbeider med formidling av tegneserier og billedbøker utvikler en intuitiv evne til å skille mellom mediene. Men vi har vel også stått overfor verk der vi er usikre og den umiddelbare antagelsen ikke er tilstrekkelig. Jeg mener det er tre faktorer som særlig kan hjelpe oss: tekst, billedforløp og samspill tekst-bilde.
Billedbøker bruker vanligvis trykte bokstaver, og teksten er samlet i egne felt utenfor bildet. I tegneserier er teksten rent visuelt mer integrert i bildene. Den er vanligvis ordnet i snakkebobler eller fortellerbokser innenfor billedrutene, og er enten skrevet for hånd eller satt med en håndtekstaktig skrifttype. En tegneserie har gjerne lite tekst utover dialogen, mens i billedbøker er det vanlig med mer utbroderende fortellertekst. Snakkebobler er så innarbeidet i tegneserietradisjonen at de er et sterkt argument for at verket er en tegneserie.
            Lydmalende ord er typisk for tegneserier. Det er også grafiske symboler som fartsstreker for å vise bevegelse, bankende hjerte for kjærlighet og bølgete streker for sterk lukt. Bruk av slike virkemidler tyder på at verket er en tegneserie, men både lydmalende ord og symbolspråket har spredt seg til annen visuell kommunikasjon og forekommer i en del nyere billedbøker.
Canadiske Dave Sim er antakeligvis den tegneserieskaperen som har eksperimentert mest med bruken av tekst. Mammutverket Cerebus (6000 sider, 16 bind og 26 års arbeid) tar for seg politikk, religion, kjønnskamp og store forfattere. Sim varierer typografien for å styre både volum og stemning, og dessuten fokusere den visuelle sidekomposisjonen. Interessant i vår sammenheng er det særlig at han forteller deler av serien i prosasekvenser, både med og uten illustrasjoner.
Gemma Bovery av Posy Simmonds integrerer vanlige tegneseriesekvenser og snakkebobler med en utbroderende fortellertekst. Serien er et fascinerende kvinneportrett som mesterlig skildrer småborgerlig livslede og fransk svulstighet. Referansen til Flauberts Madame Bovary er selvsagt ikke tilfeldig. Prosateksten i Simmonds' serie er satt med maskinskrift, og er ikke plassert i vanlige fortellerbokser. Flere av sidene er en krysning mellom tegneserie og billedbok. Størsteparten av verket følger imidlertid konvensjonene for tekst i tegneserier, og billedforløpet er som i en alminnelig tegneserie.

Nærheten mellom bildene

Typisk for en tegneserie er rutene; oppdelingen og innrammingen av en hendelse i  sammenhengende bilder. En tegneserieside består som regel av flere billedruter, mens en billedbok vanligvis har bare ett bilde per oppslag (dobbeltside). Denne kvantitative forskjellen er en objektiv og praktisk anvendelig faktor. Billedforløpet er da også det som har vært mest fremme i tegneserieteorien. Kjernen hos Scott McCloud er nettopp at en tegneserie har flere bilder på samme side eller oppslag, jfr. definisjonen ovenfor.
            Et rent kvantitativt skille er likevel bare et utgangspunkt. Det finnes tegneserier med én rute per side, og billedbøker med flere bilder på samme side. Vi må derfor også se på den fortellermessige nærheten mellom bildene. "Det visuelle som teksten forteller om i billedbøker, det må bildene vise i tegneserier," påpeker Arild Sæther i hovedoppgaven Forholdet mellom billedbok og tegneserie. Han fortsetter: "På samme måten som teksten i billedbøkene er sammenhengende, må de fortellende bildene i en tegneseriesekvens være det." (Sæther 1990, s 82) Dette er et viktig poeng, som forklarer hvorfor billedforløpet er forskjellig i de to mediene. I en tegneserie er det en tettere forbindelse mellom bildene. Det kan være mange slags fortellersprang og eksperimenter i en tegneserie, men vanligvis går det mindre tid og det er mindre bevegelse fra bilde til bilde i en tegneserie enn i en billedbok. Hvert enkelt bilde i en billedbok er derfor mer selvstendig. Motivet kan både visuelt og tematisk lettere enn en enslig tegneserierute betraktes og forstås alene.
Lars Fiskes to bøker Kom, så løper vi og På tre hjul viser hvordan denne forskjellen arter seg mer konkret. Begge er utgitt av tegneserieforlaget No Comprendo Press, men er ifølge forlaget billedbøker. Jeg er uenig, og mener På tre hjul er en tegneserie. Boken skildrer fristelser og redsler for en gutt som tråkker rundt på en trehjulssykkel. Det er ingen tekst og bare ett bilde per side, men motivene er tett knyttet sammen. I starten ser vi for eksempel et normalbilde av gutten på sykkelen, deretter et bilde av et epletre, så et nærbilde av gutten, et nærbilde av et eple, og så et bilde der gutten stirrer mot eplet. Dette er en typisk filmatisk måte å fortelle på i tegneserier. Et mer overflatisk støtteargument er at bildene i På tre hjul er rammet inn i tradisjonelle tegneserieruter, mens Kom, så løper vi har utfallende bilder.
Kom, så løper vi handler om to gutter som utforsker nærmiljøet i fullt firsprang. Boken har ett bilde per oppslag, samt en kort fortellertekst på rim. Her er endringene fra bilde til bilde større, både når det gjelder tidsprogresjon og miljøforflytninger. I ett bilde springer guttene inne på et sykehus, i det neste er de ute på en sportsarena, og så er det kveld og de løper hjemover. Det er en sammenheng mellom bildene, for eksempel forfølges guttene av sinte voksne fra tidligere i boken, men det er først og fremst rytmen i rimene som knytter oppslagene sammen.
Billedforløpet er det avgjørende argumentet for at klassikere som Smørbukk og Stomperud er tegneserier. De norske tegneseriene før andre verdenskrig var en blanding av fortellermåten i de amerikanske tegneseriene og den norske billedboktradisjonen. De brukte ikke snakkebobler, og teksten ble samlet under bildene. Seriene besto imidlertid av flere billedruter ordnet i en stripe eller side, og nærheten fra bilde til bilde var sterkere enn det som er vanlig i billedbøker.
Selv om de fleste tegneserier inneholder tekst og snakkebobler, er det ikke noe vilkår. Bøker uten tekst, som Fiskes På tre hjul, er som oftest tegneserier, så fremt det er en fortellende sammenheng mellom bildene. Her er nettopp nærheten fra bilde til bilde avgjørende for at boken skal formidle en forståelig historie. Norske Jason er en av de serieskaperne som har lyktes best med stumme serier. Boken Den hemmelighetsfulle mumie er en samling humoristiske, surrealistiske og melankolske novelleserier uten ord.

Det viktige samspillet
Lesingen av både tegneserier og billedbøker er et samspill mellom tekst og bilde, men det er likevel viktige forskjeller. Teksten i en tegneserie er mer begrenset, og den er innarbeidet i tegningene gjennom snakkebobler og tekstruter. Det er altså i den grunnleggende fortellermåten en større nærhet mellom tekst og bilde.
Mens en tegneserie viser handlingen gjennom bildene, beskriver billedboken den gjennom teksten. Bildene gir en umiddelbar inngang til historien og kan utdype skildringen av personer og miljø, men de viser bare enkelte utsnitt av historien, slik at det er teksten som for det meste bærer fortellingen. Det er mindre dialog og mer fortellertekst i en billedbok enn en tegneserie. All tekst er samlet i vanlige linjer og avsnitt, ofte plassert utenfor bildene.
Bjørn Ouslands Grimsborken er en tegneserie basert på Asbjørnsen og Moes folkeeventyr om gutten som allierer seg med en diabolsk hest. Tidlig i serien skildrer Ousland hvordan gutten flere år dreper de andre føllene for at hesten skal få all melken for seg selv. Samspillet mellom tekst og bilde er viktig for tidshoppene fra år til år. Den siste gangen er drapene skildret som en rekke stiliserte føll med røde kors. Føllene deler siden i to, og det makabre og repeterende motivet gjør at vi stopper opp litt i lesingen. Dermed får vi en følelse av at det faktisk har gått en del tid når gutten i neste rute forteller "Sukk. Det er vår igjen…" (Ousland 2002, s. 7). Her presiserer altså teksten tidsforløpet, mens bildet sørger for opplevelsen av at tiden går. Hvis vi fjerner ett av elementene blir historien om ikke uforståelig, i alle fall uklar og uendelig mye fattigere.
            Sammen med forfatter Knut Nærum har Ousland også laget billedboken Monkypop-saken, om en liten gutt som jakter på et forsvunnet samlekort. Teksten er flere steder fint plassert inne i bildene, for eksempel på en hvit lysflate når gutten skrur på lyset i et mørkt rom. Ellers er teksten som i en alminnelig billedbok. Den er samlet i ett eller to avsnitt per oppslag, og inneholder både fortellende beskrivelser og dialog. Bildene viser personenes utseende mer presist, og forsterker de skumle sekvensene med nattestemning og ikke minst karikeringen av den fæle hunden Satan. Boken får en mer fengende åpning og har mer driv på grunn av bildene, men det er ikke den samme nødvendigheten i samspillet. Strengt tatt kunne vi fulgt historien ved bare å lese teksten.

Akkumulert avgrensning

Det er også andre faktorer vi kan vurdere for å skille mellom en tegneserie og billedbok. Forlag og hvem som er forfatter / tegner kan være et visst støtteargument. Tradisjonelt er billedbøker utgitt av litterære forlag, mens tegneserier utgis av egne serieforlag. Men de siste årene har for eksempel Aschehoug utgitt enkelte tegneserier: svenske Joanna Rubin Drangers sorgmuntre Frøken Livredd & kjærligheten og Frøken Makeløs & karrieren, samt britiske Neil Gaiman og Dave McKeans barneskrekk Ulvene i veggen. Bøkene er ikke typiske tegneserier. Dranger forteller med bare ett bilde per side, og Ulvene i veggen ligner mye på en billedbok. Tekstbruken og billedforløpet tilsier imidlertid at dette er tegneserier. Faktorer som utgivelsesformat, seriefigurer og tegnestil er til liten hjelp, fordi her er variasjonen stor innenfor begge mediene.
Med hovedvekt på billedforløpet, teksten og samspillet mellom tekst og bilde kan vi i hvert enkelt tvilstilfelle gjøre en akkumulert avgrensning som både er presis og konsekvent. Hva så med Øyvind Torseters prisvinner Klikk? Cappelen som forlag og bokformatet taler for at det er en billedbok. Det er heller ikke vanlige tegneserieruter, men bare én tegning per side. Derimot er dialogen satt i snakkebobler, det er ingen gjennomgående fortellertekst, og Torseter bruker lydord og fartsstreker. I tillegg er det en klar fortellermessig nærhet fra bilde til bilde. I sum tilsier dette at boken er en tegneserie, og ikke en billedbok. I alle fall gratulerer til Torseter!

Takk til Norsk barnebokinstitutts bibliotek.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Omtalte tegneserier

Kari Bøge: I trylleskogen (Oslo: Aschehoug 1986).
Joanna Rubin Dranger: Frøken Livredd & kjærligheten (Oslo: Aschehoug 2000).
Lars Fiske og Steffen Kverneland: Olaf G. (Oslo: No Comprendo Press 2004).
Lars Fiske: På tre hjul (Oslo: No Comprendo Press 2005).
Neil Gaiman og Dave McKean: Ulvene i veggen (Oslo: Aschehoug  2004).
Jason: Den hemmelighetsfulle mumie (Oslo: Jippi Forlag 2001).
Bjørn Ousland: Grimsborken (Oslo: Jippi Forlag 2002).
Dave Sim og Gerhard: Cerebus (Windsor: Aardvark-Vanaheim 1987-2004).
Posy Simmonds: Gemma Bovery (London: Jonathan Cape 2000).
Bjørn Sortland og Øyvind Torseter: On the road again, again (Oslo: No Comprendo Press 2004).
Øyvind Torseter: Klikk (Oslo: Cappelen 2004).

Billedbøker

Lars Fiske: Kom, så løper vi (Oslo: No Comprendo Press 2002).
Knut Nærum og Bjørn Ousland: Monkypop-saken (Oslo: Cappelen 2003).

Fagbøker

Tone Birkeland og Frøydis Storaas: Den norske biletboka (Oslo: Cappelen 1993).
Will Eisner: Comics & Sequential Art (Tamarc: Poorhouse Press 1991).
Nina Goga og Ingeborg Mjør (red.): Møte mellom ord og bilde: ein antologi om bildebøker (Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2001).
Morten Harper: Kapteinens skrekk (Notodden: Telemark tegneserieverksted 1997).
Scott McCloud: Understanding Comics (Northampton: Tundra Publishing 1993).
Ingeborg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur: sjangrar og teksttypar (Oslo: Cappelen / Landslaget for norskundervisning 2000).
Maria Nikolajeva og Carole Scott: How Picturebooks Work (New York: Garland Publishing 2001).
Fredrik Strömberg: Vad är tecknade serier? (Malmö: Seriefrämjandet 2003).
Arild Sæther: Forholdet mellom billedbok og tegneserie (Oslo: Statens håndverks- og kunstindustriskole 1990).
Synnøve Ulvik: Den norske biletboka (Oslo: BRODD-rapport, Høgskolen i Oslo – Avd. for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag 1996).